Klimapanelets rapporter lite troverdige

Forfattet av Ole Henrik Ellestad, tidligere forskningsdirektør og professor.

Hele den internasjonale debatten bygger på IPCC som ufeilbarlig organisasjon, som på vegne av verdenssamfunnet skal trekke de riktige avveide konklusjoner. Hvis så var ønskelig ville man organisert det annerledes og på vitenskapens premisser. I stedet oppnevnes IPCC politisk, og politikerne interfererer sterkt også i de vitenskapelige prosesser. «Summary for Policymakers» er det mest leste dokumentet. Der er påvirkningen så stor at «Summary by Policymakers» ville vært dekkende. Dette er i tråd med det store antall fra aktivistorganisasjoner som etterhvert bidrar i gruppene som utarbeider rapportene og frafall av anerkjente skeptiske forskere.

I norske media har to direktører fra forskningsinstituttet CICERO uavhengig uttalt at «Himalayagate» – om isbreenes forsvinning i Himalaya – var én feil på 3000 sider. Det er som en repetisjon av eventyret «Det far gjør er alltid riktig» – bortsett fra den ene feilen da. Referansen var visstnok uttalelser i et klatremagasin. Så får leseren spørre seg om det var tilfeldig at «den ene feilen» ville angå dramatisk 1.5 milliarder mennesker. For meg fremstår det som en del av et mønster – IPCC er «slepphendte» når feil eller tendensiøse formuleringer kan gi store medieoppslag.

Men IPCC har gjennom sine rapporter fremmet mange påstander som de har måttet gå tilbake på. Omfanget er så stort at en oppsummering er nok til å detronisere dem som et pålitelig vitenskapelig organ og automatisk stille spørsmål om holdbarheten av neste utspill. Hele fremstillingen gjennomsyres av mandatet om å belyse menneskeskapte klimaendringer. Formuleringer og konklusjoner er et systematisk forsøk på å fremstille og tolke alt som om hypotesen er riktig. Dermed oppnås en stor ukritisk tilhengerskare og aksept i politiske miljøer som ønsker en slik konklusjon, men en tilsvarende ukritisk og dermed dårlig praktisering av vitenskapelige prinsipper.

Med avslutningen av den 5. store IPCC-rapporten er det naturlig å spørre seg om bildet er endret. Det er det ikke. Går man bak regien og formuleringsfasaden har IPCC i realiteten tapt kampen om årsakene til klimaendringer siden delrapportene er svake i sak. De er svake på fakta, mangler gode argumenter og forklaringer på essensielle observasjoner, har måttet redusere effekten av CO2 og fjernet flere tidligere alarmerende utsagn. I vanlig stil søker IPCC å skjule svakhetene og lanserer et «mediestunt» som eskalerer langt ut over konklusjonene. Derfra forsterker organisasjoner, media, politikere og forskere budskapet ytterligere til å være enda mer alarmerende. Noen eksempler som bare er «toppen av isfjellet».

IPCCs har innrømmet redusert effekt av CO2 med økning i globale middeltemperatur under 2 C rundt år 2100. Det er ikke global økning i flom, tropiske sykloner, tornadoer og tørke i tråd med konklusjonene i 2012-rapporten der ekstremeffekter ville bli dominert av naturlige variasjoner de neste 20-30 årene. En av verdens ledende eksperter, Roger Pielke jr., konkluderte også slik i sin nye bok. Det dør langt flere i kulde- enn varmeperioder. Biologisk mangfold blir ikke redusert (30% i 2007-rapporten), og Golfstrømmen skal ikke forsvinne slik tidligere skremsler spådde.

Snømengden på den nordlige halvkule har de senere år vært av de høyeste i vintermånedene og litt over normalen i høstmånedene siste 50 år. IPCCs konklusjon om mindre snø er manipulerende knyttet til at våren kommer litt tidligere, og er en gjentagelse av budskap som ledende norske forskere har foret media med i flere år.

Paucharis foredrag i gamle losjen 12.11.2014 var i samme stil. Han omtalte ikke den essensielle utflatingen av global middeltemperatur siste 18 år som er omtalt i rapporten. Havnivået har steget 1.9 mm per år siden det sluttet å synke etter den Lille istid rundt 1860 med tydelig økning i de varmere fasene rundt 1860-80, 1920-40 og 1980-2000 og avtagende stigning i de kaldere mellomfaser. Paucharis kurve startet i 1900, og nedtonet dermed at middelverdien var den samme 90 år før CO2 begynte å stige. Derved dempes assosiasjonen med en naturlig årsakssammenheng i senere tiårs utvikling.

Havtemperaturen er heller ikke spesielt høy i forhold til de siste 4000 årene og reflekterer at vi er inne i en langsom oppvarmingen etter den Lille istid. I de øverste 2000 m av havet har det gått mot utflating de senere årene. Ingen oppvarming er påvist i dyphavene. Det er kun lansert som en IPCC-spekulasjon i mangel av gode forklaringer på temperaturutflatingen.

Utbredelse av global sjøis ligger på normalen med en rekordartet økning i Antarktis de siste 30 år og en kraftig økning siste to år i Arktis – så markant at bare to båter passerte i Nord-øst passasjen i år, ingen i Nord-vest passasjen. Et bortgjemt fenomen er at Grønland ble kaldere da global temperatur steg fra 1980-96, og bilder fra 1930-årene viste like lite is da som nå. Først de siste 20 årene har temperaturen steget uten at dette har overgått 1930-årene. Denne faseforskyvning rapporterte Hans Egede om allerede i første halvdel av 1700-tallet – da som en mulig naturlig variasjon. Men skremslene om issmeltingen som skal få havet til å stige, er av de hyppigste medieomtaler.

IPCC fremholder at CO2-nivået er høyere enn på 800 000 år, men nevner ikke at det er på et historisk lavmål siste 550 millioner år. Siden den gang har det vært liten sammenheng mellom CO2 og temperatur, av de siste 160 år bare i vel 15 år (1977-95). Kloden som «laboratorium» har således markant motbevist CO2-økningen som årsak til klimaendringene.

Teorien om drivhusgassers effekt viser også at IPCCs overdrevne estimater ikke er forankret i det teoretisk grunnlaget for infrarød stråling og molekyler. Målinger bekrefter dette. Det er vanndampen som dominerer med over 95%, og tilleggsbidraget fra CO2-økning er minimalt. I de siste 50 år har variasjoner i vanndampmengden bidratt til økt utstråling og en minking av drivhuseffekten slik IPCC forenklet omtaler den. IPCCs måte å organisere og omtale drivhuseffekten på ville ikke blitt akseptert i et dr. grads arbeide.

Så det er uholdbart å tviholde på mandatet om menneskeskapte klimaendringer basert på mangelfulle beregningsmodeller av effekten av noen ekstra milliontedels molekyler CO2 i vår atmosfære. Og de sier jo selv at beregningsmodellene ikke holder mål. Da er det på tide å gjøre som Gaia-filosofens far, professor i kjemi James Lovelock, som i 2012 bekjente at de trodde på IPCC, men alle de alarmerende effektene de spredte om seg med var bare grove antagelser. Han tok Al Gore og flere prominente aktører med seg i fallet. Nylig fulgte han opp i en bok med en kommentar om at de møtes regelmessig for å heie på hverandre, men de vet ikke nok, og deres antagelsene om årsaker til klimavariasjoner er bare gjetninger.

Likevel er det betryggende at så mange forskere har prøvd så hardt uten å påvise eller bevise noen effekt av CO2-økningen etter at teoriens aktualitet har kommet og gått i nærmere 200 år. Uten IPCC hadde den «sovnet stille inn». Da kunne noen tusen milliarder vært spart og blitt benyttet til vettuge tiltak innen miljø, fattigdom og andre samfunnsbyggende tiltak.

5 thoughts on “Klimapanelets rapporter lite troverdige

  1. – Finnes det estimat av globale årlige og over tid av CO2 utslipp fra vulkaner og CH4 fra permafrost og deres samlede bidrag til nåværende drivhuseffekt sammenlignet med menneskeskapte?
    – Det synes som om måling og estimat av CO2 i atmosfæren er rimelig pålitlige. Hva er forklaringen på målt øket CO2 dersom det ikke er betydelig bidrag fra menneskeskapte utslipp fra ca 1850 og som av enkelte påstås å utgjøre kun 1-2%?
    – Er det vitenskapelig grunnlag for avvising av drivhuseffekten slik enkelte skeptikkere gjør?

    • Ditt første spørsmål har vi sendt videre til Geolog Tom Segalstad. Websiden hans inneholder mye interessant lesning, bl.a om karbonkretsløpet: http://folk.uio.no/tomvs/
      De aller fleste vulkaner befinner seg på havbunnen, men en rekke aktive vulkaner på land overvåkes og utslipp måles. For en oversikt over aktive vulkaner, viser vi til: http://www.volcanodiscovery.com/home.html

      Karbondioksyd utgjør en forsvinnende liten andel av atmosfæren på jorda og selv på Mars hvor den utgjør ca 95% av atmosfæren er det ikke observert noen oppvarmende effekt. Mange anslår at atmosfærisk CO2 over ca 150 år har økt fra ca 280 ppm (0,028%) til ca 400 ppm (0,04%), men tar man hensyn til alle de kjemiske målingene av CO2 fra det 19.århundret blir økningen fra 320 ppm. Segalstad, US Dept of Energy og mange andre anslår andelen menneskeskapt CO2 i atmosfæren til å utgjøre ca 4%, basert på karbonisotopanalyse. Det er en del usikkerhet her, da det er problematisk å skille vulkanske CO2-utslipp fra de menneskeskapte. 4% av 400 ppm er bare 16 ppm, så det sier det seg selv at det aller meste av økningen kommer fra naturens eget CO2-kretsløp.

      Drivhuseffekten er et sentralt fundament i den politisk korrekte klimaforskning, til tross for at den aldri er formulert som en falsifiserbar vitenskapsteori, og det eksisterer ingen lærebøker i fysikk som forklarer drivhuseffekten utifra kjente fysiske fenomener og naturlover. Den aller viktigste drivhusgassen er uansett vanndamp som har en dominerende atmosfærisk effekt via konveksjon (95%), det gjenstår etter å ha trukket fra alt det andre (inklusive de teoretiske og modellerte fremtidige metanskremslene) bare 0,12% av denne effekten som skyldes menneskeskapt CO2.

      Spørsmålet ditt burde egentlig vært stilt på en litt annen måte: Er det noe vitenskapelig grunnlag for å akseptere drivhuseffekten for CO2? Som vist under er svaret nei.

      Arrhenius drivhusteori fra 1906 ble falsifisert av Prof. Robert Wood allerede i 1909 og deretter var dette dødt og begravet helt til noen trengte et fundament for den moderne klimaforskning. I og med at all forskning på klimaet finansieres av politikere som bokstavelig talt tror på drivhuseffekten, så vil forskere som tar klart avstand fra drivhuseffekten avskjære seg selv og institusjonen de er sysselsatt i fra bevilgninger. Mange velger derfor å vente til de er pensjonister før de tar et oppgjør med den manglende vitenskapen bak drivhuseffekten.

      En lengre lettlest og særdeles grundig analyse av drivhuseffekten finner du her: http://greenhouse.geologist-1011.net/

      To kjente Tyske forskere har avvist drivhuseffekten fra CO2 her i denne tungleste engelske teksten som regnes som noe kontroversiell: Gerlich & Tscheuschner: Falsification of CO2 Greenhouse Effects within the Frame of Physics http://bit.ly/1mCXicJ.
      Du finner mer om dette i den store motrapporten fra NIPCC. http://heartland.org/media-library/pdfs/CCR-II/CCR-II-Full.pdf

    • Redaksjonen har fått følgende svar på Erik Kastellets første spørsmål fra Tom V. Segalstad:

      Det finnes IKKE komplette, gode, pålitelige estimater for dette.

      Vi berører dette i vår rapport her: http://www.co2web.info/np-m-119.pdf

      Utslipp av CO2 fra enkelte vulkanutbrudd beskriver jeg her:
      http://www.nhm.uio.no/nyheter/2010/vulkanutbrudd.html

      Karbon-isotopene analysert i luftens CO2 viser at maksimalt 4% av luftens CO2 kommer fra brenning av fossile brensler, og at 96% av luftens CO2 kommer fra avgassing fra havet og fra vulkaner.
      http://www.co2web.info/hawaii.pdf
      http://www.cprm.gov.br/33IGC/1345952.html

      Mer info på min webside http://www.CO2web.info

  2. Når ett kilo olje forbrenner vil det dannes 3,3 kg CO2 og 1 kg H2O. Van damp har vesentlig høyere drivhuseffekt enn CO2, men blir ikke dikutert i rapportene. Hvorfor?
    Det er vanskelig å måle middeltemperturen over kloden. Hvorfor ikke måle innstrålingen på flater plassert på flere steder over kloden.

    • Absorpsjon av stråling er relatert til konsentrasjoner av molekyler – ikke masse. Så ut i fra formlene ser vi at det dannes omtrent like mye vannmolekyler som CO2 (varierer litt med type molekyler).
      I metanforbrenning dannes to molekyler vann for hvert molekyl CO2.

      Hver vibrasjon i et molekyl har sin karakteristiske absorpsjonskonstant. Vanndamp har isolert sett en sterkere absorpsjon enn CO2 og har absorpsjonsbånd også ved høyere frekvenser enn CO2. Disse absorberer også innkommende sollys i større grad. Vanndamp danner i tillegg skyer som reflekterer sollyset kraftig, men de hindrer også utgående infrarød stråling fra vanndamp, CO2 og andre drivhusgasser.

      Det er ca 3 v-% vanndamp i snitt (varierer over kloden), så det er nærmere 100 ganger mer enn CO2. Dette medfører at vanndamp absorberer mesteparten av den utgående infrarøde stråling, men etterlater et «vindu». I dette vinduet har CO2 et bidrag som reduseres markant ved overlapping med vanndampabsorpsjon. Økningen av CO2 har dermed liten effekt. Ozon har et bånd, og økningen av bakkenært ozon burde vært nevnt av IPCC på lik linje med CO2. Vanndampen bidrar dermed til rundt 95% av effekten – enda mer om skyer iberegnes. CO2 med vel 3% – økningen gir vel 0.1%.

      Men dette betyr mindre ettersom konveksjon dominerer utgående varmetransport de første km. Utstrålingen får betydning høyere opp, og det er disse forhold som er avgjørende.

      IPCC har valgt å ikke omtale vanndampens effekt sammen med CO2, men velger å trekke den inn i en forsterkningseffekt (3-5 ganger) i eget kapittel fordi CO2 skal gi mer vanndamp. Slik er hele redigeringen i IPCC-rapporten vitenskapelig sett en manipulasjon og lite tillitvekkende.

      Men oppe i utstrålingssonen i atmosfæren har vanndampkonsentrasjonen avtatt mens CO2-mengden har steget siste 60 år. Sluttresultatet er at vanndampen stråler ut mer og CO2 noe mindre. Totalt øker utstrålingen stikk i strid med IPCCs konklusjoner.

      Det kommer mer om dette senere.

      Det måles innstråling i begrenset antall punkter og utstråling med bruk av satellitter. Det vil føre for langt å gå inn i det her.

Legg inn en kommentar