Dyrrdal og ytringsfriheten

Av Henning Nielsen

Det er sjokkerende holdninger som Dyrrdal gir uttrykk for i gårsdagens kronikk på forskning.no

«Medias etiske retningslinjer, beskrevet i Vær Varsom-plakaten, sier at «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.». Jeg stusser ved dette. Ja til ytringsfrihet. Pressen har et ansvar for at minoriteter blir hørt. Men balansen media søker i klimaspørsmålet, må gå i favør av sannheten. Når det store flertallet av fagpersoner er enige i at menneskeskapte klimaendringer er reelle, bør det også reflekteres i media.»

Underforstått: Vi definerer først hva som er sannhet, og ettersom det da ikke vil være rom for andre meninger, må skeptikere holdes vekk fra media. Men slik har jo norsk presse oppført seg i svært så mange år allerede, så denne frykten for åpen debatt må skyldes noe nytt. Kanskje har det begynt å demre for Dyrrdal at det slett ikke finnes noen «kompakt majoritet» lenger (ref «En folkefiende»), og at folk flest gir bengen i alle klimakrisevarsler som ikke slår til? Ethvert ønske om å kneble meningsmotstandere er en rungende innrømmelse av nederlag. Ingen som er sikre på sin sak trenger å ty til den slags undertrykkelse. Tvert imot, de ønsker seg motstand, og det er forskeres plikt å lete etter svakheter hos kollegers arbeider.

Dyrrdal ser ut til å ha et noe ambivalent forhold til ytringsfrihet. Det minner om dem som sier: «Jeg er ikke rasist, men…» Alarmister har ofte den samme holdningen; «Jeg er ikke imot ytringsfrihet, men…» Det ligger skremmende usagte ønsker bak dette «men..». Ideen om et «Sannhetsdirektorat» skimtes under overflaten rett som det er i klimadebatten.

Jeg tror Dyrrdal gjør seg selv en bjørnetjeneste med denne underdanige holdningen til ortodoks klimakrise-ideologi. Hun står ved starten til et langt yrkesliv. Utsagn av den typen hun kommer med her, blir ikke glemt. «Klimakrisen» og dens beslektede politiske budskap er på vei ut, rett og slett. Den dagen politikerne ikke lenger har behov for den, blir den slengt overbord, og politikerne kan alltid dekke seg bak påstanden om at de bare fulgte fagmiljøenes råd og advarsler.

Da vil det være en meget dårlig referanse å ha slikt hengende ved sitt omdømme:

«Kildene som blir valgt til debatter bør representere flertallet i sitt fagmiljø.»

Legg inn en kommentar