Professor Lindzen beskriver Jerntriangelet

Jerntriangelet er tittelen på en studie forfattet av Professor Lindzen, hvor han beskriver hvordan enda en irrasjonell ideologi via korrupte politiske prosesser har spredd seg i demokratiske land som en symbiose eller sameksistens mellom politikere, forskere og særinteresser. Klima-alarmismen har historiske forløpere som den Sovjetrussiske Lysenkoismen og rasehygienen som førte til tvungen sterilisering i mange land, inklusive Norge. Orginalen som har tittel «Science in the Public Square: Global Climate Alarmism and Historical Precedents» fins her, utdraget under er oversatt av Nicolay Stang.

RichardlindzenProf. Lindzen på Norgesturne
Atmosfærefysiker Richard Lindzen fra MIT er Norgesaktuell med forelesningen «alarmismens språk og vitenskapens irrelevans» hvor universitetene i Oslo, Bergen og Stavanger er lokale arrangører med foredrag tidlig på dagene 18., 20. og 21 mai. Rundreisen i Norge er arrangert av Klimarealistene som også arrangerer foredrag kl 1900 18.mai i Universitetets Gamle Festsal, Karl Johans Gate. Du finner en synopsis av disse foredragene her, dog kan foredraget ved UiB avvike noe fra det beskrevne.


Jerntriangelet_fig1Jerntriangelet

Vitenskapen er verdifull som metode, men problematisk som institusjon. Charles Darwin var takknemlig for å være en vitenskapsmann av den gamle skole uten behov for institusjonell tilknytning. Slike vitenskapsfolk finnes ikke lenger. Selv på 1800-tallet var de fleste vitenskapsmenn avhengige av institusjoner. I dag må vitenskapen finansieres av andre enn forskeren selv. På enkelte forskningsfelt, herunder klima, har staten i all hovedsak monopol på finansieringen.

Det søkes stadig om økte bevilgninger som når de innfris, medfører flere forskere og økt forskningsbyråkrati med sine egne interesser å ivareta. Den offentlige sfære har sin egen dynamikk. Vitenskapen knyttes til politiske saker. Dette er avgjørende i klimasaken, men lignende tilfeller som eugenikken og lysenkoismen kan nevnes.

Det kan være mange grunner til at forskeren bringer sin virksomhet til den offentlige markedsplass, men her synes det som politikere utnytter vitenskapen til sine formål og forvrenger denne fundamentalt. Vitenskapen blir en autoritativ kilde istedenfor en utforskende metode som i utgangspunktet ga vitenskapen dens berettigelse. Rollen som autoritativ kilde har gjort vitenskapen til politikk. Mektige pressgrupper hevder å representere både vitenskapen og folket i kraft av moral og opphøyd visdom som formidles med slagordpregede oppslag. Virkelige og oppdiktede hendelser skal mane folket til handling. Smigret av offentlig oppmerksomhet og finansiell støtte underkaster forskeren seg politikerens vilje eller den såkalte allmennviljen og leverer det som forlanges.

Systemet er sårbart for misbruk og tiltrekker seg stadig flere middelmådige forskere fra perifere disipliner innen blant annet samfunnsforskningen som stadig kommer med meningsløse uttalelser de belønnes rikelig for. Elementær logisk tenkning opphører og erstattes av en appell til følelser hvor inkompetente aktører ofte får en stadig mer dominerende rolle. Prosessene i Jerntriangelet stiller mer erfarne forskere ovenfor et vanskelig valg, å slutte seg til flokken eller å miste sin status innen eget fagfelt.

Jerntriangelet kalles dette systemet der forskeren kommer med meningsløse påstander som aktivister og media oversetter til faresignaler og som så igjen medfører at politikerne forer forskere med penger. Stadig flere forskere tiltrekkes denne honningkrukken og jerntriangelet befester sin stilling.

Ett aspekt av klimavitenskapen
Avvik fra global middeltemperatur er lite egnet til å fastslå om klimaproblemet finnes. En vurdering av hvor følsomt klimaet er for en dobling av atmosfærisk CO2 er mer relevant. Empirien tilsier at klimaet er lite følsomt for CO2 mens Klimapanelets modeller viser det motsatte. I offentligheten anses imidlertid, pussig nok, modellene for å være gyldigere enn virkeligheten.

Samfunnsmessige konsekvenser
Den globale klima-alarmismen har kostet verden dyrt og muligheten for at adskillig større beløp vil skusles bort er så absolutt til stede. Den har også vært ødeleggende for vitenskapen ettersom forskere både har tilpasset data og teori til politikken. Hvordan få bukt med jerntriangelet som har ført til feilaktig men enormt innflytelsesrik vitenskap som grunnlag for en katastrofal klimapolitikk?

Historien gjentar seg
Jerntriangelets politiske prosesser gjenfinnes i Lysenkoismen: Trofim Lysenkos teori om at tilegnede egenskaper kunne nedarves, passet godt med Stalins oppfatning om et samfunn som kunne forme naturen. Propagandaen var den gang en viktig del av statens maktapparat. Til tross for hensynsløs undertrykkelse av annerledes tenkende møtte Lysenkoismen likevel motstand, men selv etter Stalins død beholdt Lysenko og hans støttespillere sine formelle posisjoner. Det var kanskje nettopp dette som gjorde at Lysenkoismen etter hvert mistet sin dominerende rolle. Dens forkjempere trengte ikke å forsvare sine jobber. (Zh. A. Medvedev)

Til forskjell fra Lysenkoismen har teorien om katastrofal menneskeskapt global oppvarming fått global utbredelse og fotfeste i nesten alle forskningsinstitusjoner. De siste års avsløringer har imidlertid gjort det vanskeligere for dens støttespillere å forsvare det som for mange utenforstående fremstår som en forskning i dyp krise. Muligens har slike fenomener også en naturlig levetid. Historisk sett synes denne å ligge på rundt 30 år. Iherdige enkeltstående vitenskapsmenn har heller aldri sluttet å peke på teoriens inkonsistens og har dermed svekket dens overlevelsessjanser.

Selv om mekanismene bak slike ideologier er dårlig forstått, gir fortiden oss allikevel et håp om en snarlig kollaps. Vitenskapen vil etter hvert skille mellom oppvarming og fullstendig irrasjonell frykt for planeten og menneskehetens undergang. Aktivister vil svare med stadig mer ekstreme påstander. Politikere innser så at påstandene ikke har rot i virkeligheten og tar avstand fra fenomenet ved å begrense bevilgninger. Forskerne må så gå andre veier. Forhåpentligvis vil dette være tilstrekkelig til å få slutt på den irrasjonelle besettelsen med klima og karbonfotavtrykk.

6 thoughts on “Professor Lindzen beskriver Jerntriangelet

  1. Vi kan jo ta ham for en lettvinthet eller ei flause med en gang.

    Man bør lese orginalmanuskriptet.

    Han sier at den berømte varmeperioden for 50 millioner år siden ikke så mye var preget av en generell global oppvarming, som av oppvarming ved polene slik at temperaturgradienten fra ekvator til pol ble adskillig mindre. Og dette stemmer med hva jeg har merket meg om tingene og som man ikke behøver å spørre ekspertene om, såsom svære og berømte brunkullsedimenter og dessuten kaolin… ved høye breddegrader.

    Og så sier han at «men CO2- teorien sier jo at det skal virke likt og varmes likt overalt.» denne teorrien kan altså ikke stemme, må vi vite.

    Men så glemmer han dette med vannets damptrykk- kurve som er meget primær i saken, eller han skjuler det i denne sammenheng.

    I polarkulden så er det derfor svært lite vann i atmosfæren, så stiger temperaturen litt der, ja så kommer det meget mere vann i atmosfæren , H2O- gass- feedbacken til CO2 slår ut relativt og forholdsvis meget mye mer, enn ved ekvator, hvor det allerede er svært mye vanndamp i atmosfæren. Dette er jo elementært og det er jo også hva vi måler og ser.

    Professor emeritus Ole Henrik Ellestad (Klipp/Moderator: Vennligst spar oss for dine personangrep)

    (Moderator: Man bør også forstå orginalmanuskriptet. Din debattform med et utall udokumenterte påstander og merkverdige sidesprang hører ikke hjemme i en sivilisert debatt, og vi ber deg bruke din tid i klimadebatten i andre fora hvor du hører naturlig hjemme fremfor å forbruke din energi her.)

  2. Vitenskap har lang tidskonstant, det vil si at det tar lang tid fra et vitenskapelig arbeid blir utført til nytten av denne blir klar i samfunnet. Samfunnet representert ved de institusjoner som tildeler midler til offentlig ansatte forskere, krevde etterhvert stadig flere ‘forskningsresultater’, gjerne i form av suksesshistorier. I Norge slo dette gjennom på tidlig 90-tallet, hvor man stilte krav til forskningsinstitusjoner om tallfestet ‘publisering’, antallet doktorgradsavhandlinger, ‘popularisering’ av forskningen o. l. Dette førte til fokus på områder som lett kunne populariseres, og rett ut rå produksjon av ‘forskningsartikler’. Det skulle ikke gjøre det enklere at ‘nytteverdien’ i artiklene ble målt ved bruk av artikkelen som referanse, noe som førte til at forskere refererte hverandre rent mekanisk. Krav til ‘kvalitet’ førte til at forskere måtte skrive et langt større antall søknader om forskningsstøtte enn hva som kunne tildeles, og søknadene måtte igjen settes i sammenheng for å unngå dobbeltarbeid og gjerne bringes sammen i store programmer. Sintef hadde i 1994 en treffprosent på 22 for sine søknader til forskningsrådet, hvilket ville si at ganske mye forskningsarbeid i prinsippet kun var forskning på hvordan man fikk tildelt midler på søknader. Forskningsrådet på sin side måtte ansette folk som skulle vurdere hva som var de ‘beste’ søknadene, og de måtte ha mange søknader å velge mellom, for ellers var det ingenting som kunne rettferdiggjøre arbeidet deres. Slik oppstå en ‘forskningsindustri’ hvor det viktige ikke var emneområdet, men muligheten til å få tildelt midler.

    Denne forskningsindustrien så seg selvsagt om (billedlig talt) etter områder hvor politikerne gjerne ga støtte. På 90-tallet var ennå klimaforskningen i Norge i sin spede begynnelse rent produksjonsmessig, men dette var et område hvor man kunne ‘gjøre en innsats’. Alle politikere ser seg om etter områder hvor de kan bidra på en slik måte at de kan oppnå flere stemmer og bli gjenvalgt. Det ble da en positiv tilbakekobling mellom politikere som bevilgende kraft og ‘klimaforskere’ som utøvende produsent av enkelt tilgjengelige ‘resultater’ som igjen krevde ‘handling’ av politikerne, dvs. mer bevilgninger.

    Slik Einstein kom med en relativitetsteori som ingen skjønte, men som åpenbart måtte være riktig siden atombomben virket som den skulle, slik måtte man finne andre uforståelige begreper som likevel hadde ødeleggende kraft slik at befolkningen kunne mene noe om det. ‘Klimasensitiviteten’ var en slik sak som ingen skjønte, men som hadde ødeleggende kraft og ville føre til ødeleggelser a la atombombe dersom ikke politikerne gjorde noe med den. Den positive tilbakekoblingen mellom politikere, klimaforskere og en stadig mer informert, og dermed skremt, befolkning, gjorde at ‘klimavitenskapen’ med alle sine avleggere fikk fotfeste.

    Befolkningen har lært om klimasensitivitet på skolen og får nesten hver dag servert skrekkhistorier av journalister, som igjen fores av ‘klimaforskere’, som igjen må publisere og popularisere for å beholde jobben. Politikerne på sin side må utøve politikk, dvs. oppnå enighet om en sak gjennom å se gjennom fingrene med at de må være enige i en annen sak utad som de egentlig ikke er enige i. Det som imidlertid ødelegger for den positive tilbakekoblingen, er at den etterhvert antar slik styrke at den ødelegger sin egen mekanisme. Historiene må bli sterkere, krisen bli større, virkningene bli fælere, helt inntil det hele glir over i det absurde, noe som gjør at stadig flere spør seg om det de blir presentert er i samsvar med virkeligheten. For, når alt kommer til alt, så skjer ingen ting av det som spås skal skje. Sannheten vil bryte seg frem, at der ikke er noen klimakrise med katastrofer forårsaket av menneskeprodusert CO2. Dette er ødeleggende for inntekten til både politikere, journalister, klimaforskere, og aktivist-organisasjoner. Selvsagt vil de motsette seg dette så lenge de kan. Sannheten om klimaspøkelset vil spre seg, men det tar lang tid å oppløse den voldsomme byråkratiske mekanismen av, når alt kommer til alt, bunnløst troende mennesker som virkelig er overbeviste om at de ‘redder menneskeheten’.

    • Et knakende godt innlegg Geir Hasnes.
      Her gir du tydelig svar på hvilke «mekanismer» som er i sving når det gjelder klima svindelen.

  3. Særinteressene det refereres til er ikke nøyere beskrevet, men de varierer fra land til land. I Norge består disse særinteressene dels av statlig finansierte miljøorganisasjoner tilknyttet enkelte partier og dels av en klimaindustri som er avhengig av omfattende offentlige subsidier, med sysselsetting innenfor vindkraft, solenergi og elbilimport.

    Noen av disse subsidiene bærer preg av stort hemmelighold, for eksempel er energileverandørene pålagt av myndighetene å sørge for at el-sertifikatavgiften ikke er synlig på forbrukernes strømregninger. Forbrukerne må selv finne frem til den statlige nettside hvor denne informasjonen er sentralisert.

    • «Grønne» aktivister har vært med på å manipulere folk flest, politikere og byråkrater til å tro at vår vannkraft ikke er fornybar nok. Det betyr at vi faktisk betaler CO2-avgift på vår rene vannkraft. Kraftleverandørene er pålagt å holde denne avgiften «hemmelig», det vil si, den skal ikke vises på strømregningen. Dersom dette ikke kan kalles svindel og bedrag, er det i alle fall langt over det som kan aksepteres som redelig. Avgiften er for tiden ikke særlig stor, men øker frem til et maksimum i år 2020. Norges Vassdrags- og Elektrisitets-vesen har en «elsertifikatkalkulator» liggende på nettet. Der kan man regne ut hvor stor denne hemmelige avgiften vil være for den enkeltes husholdning i årene fremover.

      Linken dit er:

      http://www.nve.no/no/Kraftmarked/Elsertifikater/#kalkulator

Legg inn en kommentar