Ny og bedre solflekkmetodikk

AR1944_Y2014Jan_NASAInnen solforskningen har man jobbet i 4 år med en total revisjon av historisk metode for å telle solflekker, en lenge etterlengtet opprydning. Den viktigste endringen er et skifte av referanseobservatør, fra Wolfer til Wolf med avskaffelsen av den såkalte Zurich-faktoren på 0,6. Vi ser på historikken bak solflekktellingen og viser det første settet av figurer for juni med den nye metodikken. Som man ser av figuren (AR1944 fra Jan 2014. Credit: NASA) så er solflekkene relativt massive i forhold til jorden.

Astronomen Rudolf Wolf
Sveitseren Johann Rudolf Wolf (1816-93) var den første som systematiserte solflekkobervasjoner. Han var utdannet ved
Zürich-universitetet innen høyere matematikk, astronomi og fysikk og ble i 1847 utnevnt til leder for Bern-observatoriet. Dette skjedde rett før et solflekkmaksimum, og han begynte snart å gjøre systematiske observasjoner som han samlet og publiserte to ganger årlig. Fra 1852 kalkulerte han relative solflekktall for hver måned utifra formelen g+1/10f, hvor g var grupper av solflekker og f var enkelte solflekker. Faktoren 1/10 brukte han dels fordi det lot til å passe bra og ikke minst var 10 mye lettere å forholde seg til enn andre tall i en tid uten kalkulatorer. I starten var antall dager i måneden han hadde observasjoner for ekstremt variabelt, da han både skulle ha skyfri himmel og benytte det største teleskopet. Etterhver samlet Wolf historiske data, inkorporerte observajoner fra andre astronomer og utviklet bedre metodikk. Fra 1861 var formelen A(10g+f) hvor A var 1 for egne observasjoner med hovedteleskopet og 1,5 for mindre telekop. Andre astronomer fikk anvist sin egen verdi for A avhengig av teleskopkvalitet, observatørens kvalitet og graden av skyfri himmel.Etter hvert ble A endret regelmessig 4 ganger i året, noe som sikkert har hatt mye med varierende skydekke å gjøre. Wolfs publiserte tall ble raskt til det internasjonale solflekktallet som alle andre forholdt seg til.

Alfred Wolfer
kom inn i bildet fra 1875 som assistent for Wolf og overtok sjefsjobben etter hans død uten at han i motsetning til sin forgjenger bidro i særlig grad til ny kunnskap. Den vesentligste endringen han gjorde som administrator av Wolfs metodikk var å gå vekk fra Wolfs A=1 som referansepunkt. De siste fem årene hadde Wolf fastsatt A-verdier for sin assistent som varierte 4 ganger årlig i området 0,52 til 0,72. Nå kalkulerte Wolfer gjennomsnittet av A for seg selv for årene 1877-93 og kom til A = 0,6 som alle andres observasjoner heretter ble målt mot. Solflekktallene ble derved brått mye lavere. Underveis oppstod det også regnefeil. Alfred Wolfer fortsatte publiseringen av relative solflekktall etter mønster av Wolf til han selv døde i 1931.

For de som vil ha mer detaljer fins det historisk kildemateriale her og ikke minst her (Revisiting the Sunspot Number. A 400-Year Perspective on the Solar Cycle) hvor dagens solforskere har foretatt en grundig analyse og omsider kommet fram til hvordan man vil ha det fra nå av.

SILSOv2_SN_MS_Y1749_Y2015JunSILSO
er dagens solflekkadministrator, bokstavsalaten over står for “Sunspot Index and Long-term Solar Observations.” Figurene vi bruker her er begge fra SILSO: data/image, Royal Observatory of Belgium, Brussels.

Figuren til venstre viser månedlig utjevnede tall for solflekker tilbake til året1749. Nåværende syklus har falt fra å være 7. svakeste til 4.svakeste. De øvrige røde pilene viser syklus 12 som i juni lignet mest på dagens syklus, samt Dalton-minimumet.

SILSOv2_Progression_New_vs_OldNeste figur viser progresjonen i solflekker de siste 15 årene med ny og gammel metodikk. Dagens solsyklus 24 ligner nå mest på syklus 12, som var en del av en kjølende periode fra 1880 til 1915 med et fall i global temperatur på 0,3 grader. Slår dette til er vi ikke tilbake på dagens temperaturer før rundt 2070.

Men vi har nå varsler fra mange solforskere som påpeker at neste syklus (25) blir enda svakere enn den vi har nå. Det kan bety et dypere solminimum, som Dalton-minimumet under Napoleonskrigene eller et Maunder-minimum av typen vi hadde fra 1645 til 1715. Det betyr at det blir enda kjøligere med et lengre solminimum.

Konklusjon
Basert på hva solforskningen i dag forteller oss, uansett hvilken av disse prediksjonene som slår til, så er det utelukket med en samlet temperaturstigning i dette århundret på mer enn 1 grad Celsius. Dette bekreftes av utviklingen de siste 15,5 år som ikke har gitt noen signifikant oppvarming.

Ytterligere varme utover hva sola gir oss kan bare komme fra enkeltes religiøse tro på plantematen CO2‘s evne til å erstatte sola som den dominerende energikilden. Selv Klimapanelet har kalkulert i sitt siste tekniske sammendrag som er godt skjult for våre beslutningstagere at våre “utslipp” alene uten sola ikke vil gi mer enn ca 0,6 grader Celsius i dette århundret. Man kan derfor trygt lukke ørene når man utsettes for en ny runde av 2-gradersgnålet i media.

3 thoughts on “Ny og bedre solflekkmetodikk

    • Det er Geir Aaslid som er skyldig i innlegget. Det var forøvrig utrolig lærerikt å grave seg ned i materialet det er lenket til.

      • Akkurat 🙂 som du vet forsker jeg ustanselig på solen, solens Flux og driver samtidig mitt eget CV-Helios Network, som i 1981 ble opprettet nettopp som et alternativ til tilfeldig solflekktelling (tilfeldig i den egenskap at R-tall ikke tar hensyn til aktivitetpotensiale eller størrelse).
        Vår database inneholder nær 150.000 observasjoner fra et internasjonalt miljø.
        Les mer på
        http://www.cv-helos.net

        Mvh
        Kjell Inge Malde
        Director
        CV-Helios Network

Legg inn en kommentar