Ny solforskning fra Willie Soon

Willie Soon, Ronan Connolly og Michael Connolly har gått gjennom den pågående debatten rundt variasjon i solinnstrålingen. De har i denne nye forskningsrapporten konstruert en ny landlig temperaturtrend for den nordlige halvkule og finner en stor grad av samsvar med Scafetta og Wilsons updatering fra 2014 av det rekonstruerte TSI-datasettet til Hoyt & Schatten fra 1993.

Abstraktet lyder
Debate over what influence (if any) solar variability has had on surface air temperature trends since the 19th century has been controversial. In this paper, we consider two factors which may have contributed to this controversy:

1. Several different solar variability datasets exist. While each of these datasets is constructed on plausible grounds, they often imply contradictory estimates for the trends in solar activity since the 19th century.
2. Although attempts have been made to account for non-climatic biases in previous estimates of surface air temperature trends, recent research by two of the authors has shown that current estimates are likely still affected by non-climatic biases, particularly urbanization bias.

With these points in mind, we first review the debate over solar variability. We summarize the points of general agreement between most groups and the aspects which still remain controversial. We discuss possible future research which may help resolve the controversy of these aspects. Then, in order to account for the problem of urbanization bias, we compile a new estimate of Northern Hemisphere surface air temperature trends since 1881, using records from predominantly rural stations in the monthly Global Historical Climatology Network dataset. Like previous weather station-based estimates, our new estimate suggests that surface air temperatures warmed during the 1880s-1940s and 1980s-2000s. However, this new estimate suggests these two warming periods were separated by a pronounced cooling period during the 1950s-1970s and that the relative warmth of the mid-20th century warm period was comparable to the recent warm period. We then compare our weather station-based temperature trend estimate to several other independent estimates. This new record is found to be consistent with estimates of Northern Hemisphere Sea Surface Temperature (SST) trends, as well as temperature proxy-based estimates derived from glacier length records and from tree ring widths. However, the multi-model means of the recent Coupled Model Intercomparison Project Phase 5 (CMIP5) climate model hindcasts were unable to adequately reproduce the new estimate – although the modelling of certain volcanic eruptions did seem to be reasonably well reproduced. Finally, we compare our new composite to one of the solar variability datasets not considered by the CMIP5 climate models, i.e., Scafetta & Willson, 2014’s update to the Hoyt & Schatten, 1993 dataset. A strong correlation is found between these two datasets, implying that solar variability has been the dominant influence on Northern Hemisphere temperature trends since at least 1881. We discuss the significance of this apparent correlation, and its implications for previous studies which have instead suggested that increasing atmospheric carbon dioxide has been the dominant influence.

soon-bigBanebrytende forskning
Dette er banebrytende men politisk ukorrekt forskning som kommer til å bli tiet ihjel av IPCC-leiren hvis de følger sin vanlige strategi. Willie Soon (fotoet til venstre) og medforfatterne Ronan og Michael Connolly tar for seg de to hellige kuene sola og UHI som begge er bagatellisert av IPCC-leiren. Først tar man for seg sola som den dominerende klimadriver for den nordlige halvkule for de siste 135 år, via de to studiene nevnt i ingressen. Deretter bygges det på tre studier fra Connolly 2014 som konkluderer med at trenden for bakkemålt temperatur på en nordlige halvkule er vesentlig påvirket av urbane skjevheter (UHI – urbane varmeøyer). Etter analyse foreslår forskerne nye mekanismer som forklarer hvordan sola påvirker temperaturtrendene. Soon er omtalt av oss før i KN70 og KN41

Urbane varmeøyer
Connollystudiene (her, II her og III her) som analyserer effekten av urbane varmeøyer og gjennomgår studiene som omhandler dette er verdt en omtale i seg selv og vi kommer tilbake til disse. Spesielt studie II er interessant lesning – en anlyse av de justeringer NASA-Giss har gjort for å fjerne effekten av UHI på global temperaturtrend. Spesielt pinlig er omfattende justering for urban nedkjøling (!) og at omfanget av justeringene begge veier er omvendt proporsjonal med befolkningsveksten i urbane sentre. Konklusjonen er at metodikken til NASA-Giss ikke er pålitelig.

Her skal bare nevnes at Dr. James Hansen som tidlig analyserte seg fram til en temperaturtrend på +0,7 grader Celsius pr 100 år, selv estimerte at UHI-effekten utgjorde 0,2 grader. Dvs at 28,5% av temperaturøkningen siste 100 år ikke var reell, men kom fra urbane termometre som ble utsatt for kunstig oppvarming i eller nær storbyene. I større byer er det mye asfalt, betong og annet materiale som absorberer mer varme og holder på den lengre enn det som er tilfellet i mer landlige strøk. Denne studien unngår hele UHI-problematikken ved bare å basere seg på data fra kvalitets-målestasjoner utenfor storbyene, det såkalte GHCN-nettverket.

TSI-vs-temp_Soon-et-al_2015Omfattende studie
Studien til Soon Et Al er omfattende og grudig, den går over hele 44 sider inklusive kildereferanser. I tillegg til å se på temperaturtrender for målestasjoner utenfor storbyene (GHCN-nettverket) i de fire regionene Arktis, Irland, USA og Kina, så sammenlignes det med andre måleserier, med havtemperatur og med proksydata fra treringer og isbreers lengde. Studien bekrefter en tydeligere nedkjøling i perioden fra 50-tallet til 70-tallet. Figuren til venstre viser tydelig hvilken effekt sola har.

Klimamodellenes evne til å simulere klimaet som har vært
Deretter ser Soon Et Al på evnen til klimapenelets modeller (CMIP5) til å modellere klimaet i perioden 1881 til nå. Modellene har fire hovrffaktorer som påvirker klimaet, to naturlige (vulkaner og solas påvirkning via innstråling)  og to menneskeskapte (økning i atmosfæriske drivhusgasser grunnet våre utslipp og sulfater og andre aerosoler som kjøler ved å reflektere sollys)
Her feiler alle modellene totalt og forfatterne indikerer at en grunn kan være at modellene nedvurderer solas betydning for klimaet. Dette har vært påpekt av mange forskere mange ganger før og IPCCs reaksjon har vært å utelukke solforskningen fra sine egne prosesser.

Konklusjonen
Dersom forfatternes nye temperaturtrend for den nordlige halvkule er riktig og dersom Hoyt & Schattens datasett fra 1993 er riktig, så kan det meste av temperaturvariasjonen fra 1881 til i dag forklares med variasjoner i innstråling fra sola. Det poengteres at mye usikkerhet gjenstår i solvariasjonene, men konklusjonen medfører at atmosfærisk konsentrasjon av drivhusgasser på det meste kan stå for en liten del av temperaturvariasjonen. Dette står i sterk motstrid til hva FNs klimapanel hevder, nemlig at drivhusgassene har stått for et meste av påvirkningen på temperaturtrenden etter 1950.

Vi kommer tilbake med en vitenskapelig analyse av denne forskningsrapporten i form av et kommende klimanytt.

Legg inn en kommentar