Kosmisk stråling, skyer og klimaet

Av Henrik Svensmark, oversatt utdrag fra oppslag i Europhysics News

De mest dyptgripende spørsmål med de mest overraskende svar er ofte de enkleste å spørre. Det ene er : Hvorfor er klimaet alltid i endring ? Historiske og arkeologiske bevis på global oppvarming og avkjøling som skjedde lenge før den industrielle Revolusjon, krever naturlige forklaringer

imagesHenrik Svensmark
Henrik Svensmark (1958) er professor i fysikk i avdelingen for solfysikk ved Danmarks Tekniske Universitet (DTU Space). Han har før vært ved Berkeley-universitet i California, Nordisk Institutt for Teoretisk Fysikk and Niels Bohr Instituttet. (Hans forskning på forbindelsen mellom kosmisk stråling, skyene og klimaet er i sin helhet finansiert av private sponsorer. Også i Danmark er den offentlige tiltro til Klimapanelets ufeilbarlighet nærmest total, med det resultat at annen forskning sultefores, red anm.).

Forbindelsen sol – klima
I 1996 ble den uventede oppdagelsen annonsert at intensiteten av galaktisk kosmisk stråling (protoner) på jordas atmosfære korrelerer tett med variasjonen i globalt skydekke. Når kosmisk stråling stimulerer skydannelse som reflekterer sollys,blir resultatet en lavere temperatur på jordoverflaten.

I 2008 kunne Nir Shaviv kvantifisere forbindelsen mellom klimaet og solenergien ved å bruke havene som et kalorimeter kunne han anslå at solinnstrålingen over den 11-årige solsyklusen til å være i størrelsesorden 1-1,5 W/m2. Denne verdien er 5-7 ganger større enn pådrivet fra solinnstrålingen alene, og peker på en forsterkende mekanisme som godt kan være skyene.

Etter noen blindspor ble det eksperimentelt bekreftet at de 3nm aerosolene man fikk ved påvirkning fra ioniserende gammastråler vokste til størrelsen på  CCN-partikler (CCN – cloud condensation nuclei) som kan kondensere til skyer.

Man bekreftet under reelle atmosfæriske forhold (Forbush effekten) ved spesielle plasmautbrudd på sola i perioden 1987- 2006. Dette demonstrerte hele kjeden fra solaktivitet via kosmisk stråling og aerosoler til skyer. I Alexandra i Egypt er vannstanden i Nilen målt siden 7. århundre. En klar sammenheng er påvist mellom kosmisk stråling og nedbørsmengder som tilflyter dens kilder i bl.a. Victoriasjøen.

melkeveienForbindelsen til Melkeveien
Det er mer enn nitti år siden astrofysikeren Shapley foreslo at istider på jorda kan oppstå på grunn av solsystemets møter med gasskyer i Melkeveien. Et mer omfattende scenario fra Nir Shaviv i 2003 knyttet kjølige epoker på jorda i de siste 542 millioner år til solsystemets møter med spiralarmer av Melkeveien som gikk i bane rundt  det galaktiske sentrum.
Ved første øyekast virker det usannsynlig at prosesser i fjerne deler av verdensrommet skulle ha stor innflytelse på Jorden. Men i løpet av det siste tiåret har bevisene samlet seg. Et ferskt eksempel er basert på åpne stjernehoper i solsystemets nabolag , hvorfra supernova-historien under de siste 500 millioner år kunne konstrueres.

Konklusjonen
En overraskende konsistens eksisterer mellom variasjoner i kosmisk stråling og variasjoner i klimaet. Dette gir motivasjon for videre forskning. Konsistensen eksisterer på nesten alle tidsrammer som strekker seg fra dager til millioner av år. Som for paleobiologien hvor bemerkelsesverdige forbindelser til den langsiktige historie for liv og karbonsyklusen har vist seg frem. Biologisk mangfold og bioproduktivitet (d13C) viser begge en så høy følsomhet for supernova i vårt galaktiske nabolag at biosfæren ser ut til å inkludere et speilbilde av himmelen.

Legg inn en kommentar