Sommerisen i Arktis

Gjesteinnlegg av Arvid Oen

En kortversjon av dette oppslaget var å finne på geoforskning.no om sommerisen i Arktis 14.september med vekt på en historisk gjennomgang av Nansens og Amundsens reiser i det østlige Arktis. Til nytte og glede for våre lesere har Arvid forfattet en mer omfattende historisk gjennomgang av sommerisen i Arktis.

Isens utbredelse i Arktis varierer fra et minimum i midten av september til et maksimum i begynnelsen mars. Dette er en syklisk svingning som følger årstidene. Men isens minste utbredelse i september varierer også. Noen somre har det f.eks. vært mulig å dra sjøveien langs Sibir (nordøstpassasjen), andre somre har det vært umulig. Er årsakene til disse forskjellene i isutbredelsen kun ulike meteorologiske år forårsaket av ulik temperatur, vind, nedbør, ol, eller er årsakene dyperegående sykliske, klimatiske variasjoner? Svaret på dette vil selvsagt være avgjørende også for fremtidens isutbredelse.

Klimaforskernes spådom
Hvilke framtidsutsikter er det for isen i Arktis? Dette har vi hørt og lest mye om og konsekvensene av det. I 2007 sa Al Gore og flere klimaforskere at sommerisen ville forsvinne helt innen 2014. Andre klimaforskere har nevnt et noe senere tidspunkt, men alle er enige om at den vil forsvinne. Ser man på utviklingen av sommerisen i Arktis de siste 30 årene, støttet den opp under en slik antagelse. Isens areal har blitt mindre og mindre.

sommeris_PolarinstituttetI 2009 ble «Melting snow and ice» utgitt av Norsk Polarinstitutt (med forord av Al Gore og Jonas G. Støre), og figuren til venstre er tatt fra denne publikasjonen.
Her er det lite rom for sykliske, klimatiske svingninger bakover i tid, og prognosene for fremtiden følger utviklingene de siste 30 årene.

Historisk utvikling
Hva vet vi om isens utbredelse bakover i tid, lenger enn disse 30 årene hvor det har vært satellittbilder? Vi vet selvsagt en god del.

Fridtjof Nansen med mannskap dro fra Vardø midt på sommeren 1893. De satte kursen østover langs kysten av Sibir. Her møtte de på noe is, spesielt i stredene, og det overrasket Nansen. I dagboken skriver han:

«i disse farvann […], på denne tid av året» ville man «som regel finner helt isfritt hav».

Wiki_NansenFram kom seg gjennom stredene innenfor Novaja Semlja og inn i Karahavet. Lenger øst ved Kapp Tsjeljuskin møtte skuta på mer is, også det overrasket Nansen. Han skriver i dagboken:

«her hadde Nordenskiöld dampet igjennom den 18. august 1878 uten å møte spor av hindringer».

Svensk-finnen Adolf Erik Nordenskiöld hadde nemlig dratt samme rute med skuta Vega, og de hadde ingen problemer med isen på denne strekningen. Lenger øst møtte de is, og måtte overvintre

Da Fram nådde Laptevhavet, som ligger omtrent midt mellom Finnmark og Beringstredet, satte de kursen mot nord, for Nansen skulle sette skuta inn i isen. Han hadde nemlig en hypotese om at isen i Arktis var i bevegelse fra øst mot vest over Polhavet. Ingen hadde vært i isen i Arktis tidligere, så ingen visste noe om dette området: om det var øyer, hvor dypt havet var, hvor kaldt det var, hvor tykk isen var, osv. På vei nordover i Laptevhavet så han svært lite is. I dagboken skriver han:

Vi seiler i «åpent hav, mil etter mil, vakt etter vakt, gjennom ukjent strøk- og sjøen nesten mer og mer isfri. Hvor lenge vil det vare? […] Nå vet de ikke, der hjemme i Norge, at vi seiler her mot Polen i klart vann».

Nansen hadde håpet på å nå den 78. breddegrad før han måtte sette skuta inn i isen. Det åpne havet gjorde ham optimistisk, mens Sverdrup, som var med på ekspedisjonen, mente de kunne nå

«flere og åtti, ja 85 – han prater halvt for alvor om det isfrie polarhav, som han engang har lest om».1

Men så møtte de iskanten og satte skuta inn i isen ved 78°50’ nord. Det er like langt nord som Longyearbyen.

Ut fra disse historiske observasjonene, må vi kunne konkludere med at det var lite is i dette området somrene 1878 og 1893. Trolig var det slik i hele denne perioden.

25 år etter Nansen dro Roald Amundsen og mannskap med skuta Maud østover fra Finnmark, men han møtte mye is. «Den 22. [juli] møtte de den første isen. Det viste seg at isforholdene dette året var mye vanskeligere enn under den første Fram-ferden», skriver Fram museet om denne ekspedisjonen.2 De kom seg rett og slett ikke gjennom stredene, og måtte overvintre i isen to ganger. De nådde ikke frem til Beringstredet før i 1920. Isforholdene langs kysten av Sibir var helt annerledes enn 30 – 40 år tidligere.

I 1930 dro Bratvaag med mannskap ut på en ekspedisjon til området rundt Frans Josef Land. De gikk i land på Victoriaøya og Kvitøya som ligger mellom Svalbard og Frans Josef Land. Dette er øygrupper som det ikke alltid er like lett å komme frem til pga isens utbredelse. Men sommeren 1930 var det mulig.

Satellittbilder fra 1980-årene
Da satellittmålingene av isen i Arktis startet i 19793, fikk vi et mye klarere bilde av isforholdene. På 80-tallet minner isforholdene i Arktis om forholdene Amundsen møtte 60 år tidligere. Isen lå flere år nesten helt inn til kysten av Sibir om somrene.

Fra slutten av 1990-tallet og utover på 2000-tallet ble sommerisen redusert gradvis. I 2012 nådde den et minimum, men har i årene etter vokst. Isforholdene på 2000-tallet likner forholdene Nordenskiöld og Nansen møtte 120 år tidligere.

I 2006 dro Tara-ekspedisjonen østover fra Finnmark. De skulle følge i Nansens spor. Tara-ekspedisjonen var innefrosset i isen i 16 måneder, kunne en lese på Norsk Polarinstitutts hjemmesider. Dette ble sammenlignet med Nansens ferd som tok nesten tre år, og skulle vise at isforholdene var helt annerledes nå enn da. Men det de ikke nevnte, var at Tara møtte på såpass mye is i stredene at de måtte ha en isbryter med seg for å komme igjennom. Da de kom til iskanten i Laptevhavet, brukte de isbryteren til å komme seg lengst mulig inn i isen. Dermed fikk de et langt forsprang på Nansen. Men ikke nok med det, Tara-ekspedisjonen fikk også en isbryter til å komme og hente seg ut av isen nord for Svalbard.4

Nansen var også svært overrasket over hvor mange råker det var i isen mens de drev over Polhavet. I dagboken for 13. juni skriver han at

«Isen blir bløtere og bløtere for hver dag; store vanndammer på flakene rundt omkring». Og i juli «ble det enda verre». Da hadde de en råk rett ved siden av skuta «som var så stor at vi drev og seilte med båt i» den.

Det er slike bilder av isforholdene i Arktis vi har sett fra 2000-tallet, og som skulle være enestående for isen i Arktis i dag. Men Nansen møtte altså de samme forholdene 120 år tidligere.

Sykliske svingninger og årsaker
Ut fra det som er beskrevet her, ser det ut til at isen i Arktis svinger i perioder mellom et minimum og maksimum med jevne mellomrom, en syklisk svingning på ca. 60 år.

Hva er det i tilfelle som bestemmer en slik periodisering? Her er det selvsagt flere forhold, men havtemperaturen er en viktig faktor. Den Atlantiske Multidecadal Oscillasjonen (AMO) viser tydelige periodiske temperatursvingninger, svingninger på ca. 60 år. Det ser ut som temperatursvingningene i havstrømmen svinger noe i forkant av svingningene i isutbredelsen, og det kan tyde på at det er en sammenheng mellom havtemperaturen og isutbredelsen.

530x294_fig2Figuren av AMO-indeksen viser  at havet var kaldt i de årene det var mye is i Arktis, i 1910-20 årene og i 1970-80-årene. Og det var varmt på 1870- og 80-tallet og 2000-tallet, i tillegg til 1940- og 50-tallet. Dette stemmer godt med de observasjonene som er beskrevet her. Vi vet også at det varmere havvannet på 30- og 40-tallet førte til smelting av f.eks. Grønlandsisen.5

Fra 2006 har AMO-indeksen snudd, dvs. at temperaturen i havet inn i Barentshavet er synkende, og markerer trolig en ny perioden med kaldere hav. Vil dette igjen føre til mer is i Arktis? Flere forskere har påpekt de sykliske svingningene i AMO med påfølgende svingninger i isforholdene. Disse forskerne hevder at vi nå går mot en tid med mer is i Arktis om sommeren, og at vi allerede i 2030 vil ha de samme isforholdene i Arktis som dem Amundsen møtte i 1918, ca. 120 år tidligere. Dette står i sterk kontrast til hva Polarinstituttet, klimaforskere og FNs klimapanel har kommet frem til. De har som nevnt, sagt at sommerisen i Arktis vil forsvinne helt innen forholdsvis kort tid.

1 Sverdrup hadde lest om det isfrie Polhavet? Finnes det litteratur om dette?

2 The Fram Museum. Om Maud ekspedisjonen

4 Undertegnede har påpekt denne skjeve sammenligningen til instituttet, og de tok da dette bort.

5 Ole Henrik Ellestad: Det er solen, jordens bevegelser og gravitasjonskrefter – ikke CO2 – som styrer klima

 

 

2 thoughts on “Sommerisen i Arktis

  1. Allerede fra 1490 finnes det et kart hvor det vises en åpen passasje nord for Sibir, og det er nedskrevet en beretning om en reise fra Japan til Holland via Nord Østpassasjen i 1660:

    “The French sailor told that on 14 March 1660 the Dutch sailing ship «Padre Eterno» under the Portuguese David Melgueiro was ready to set sail from the Japanese port of Cangoshima. It was loaded with rich oriental goods and carried passengers, Dutch and Spanish and perhaps also Portuguese, since they had already entered the Nipponic empire in the previous century. At that time Europe was in the throes of war, Holland against France, Spain against Portugal, Spain against England, Portugal’s ally, who was fighting for her independence. The Atlantic and the eastern seas were infested by armed warships, to which pirates should be added. If the tried to return by the sole route till then used, via the Cape of Good Hope it was almost certain to be taken, so that Melgueiro decided to risk taking the other route open to him, by the arctic seas surrounding the old continent. He thus sailed up the current which washes the eastern coasts of Japan and goes up as far as the Anian-Bering strait, sailed round the coast of North Siberia, presumably far off shore, since he did not know the area. He reached the latitude of 84º N, passed between Greenland and the Spitzberg archipelago and sailed down Norway, where he sailed to windward of Ireland and thus reached a Dutch port, where he disembarked his passengers and goods. His mission thus brought to a happy end, he set off in his ship for Oporto, ending his long and adventurous voyage at a date not known. In that city he died, shortly after 1673, and the Havre sailor had attended his funeral.”

    Mer om denne tidlige reisen nord for Sibir:
    http://wattsupwiththat.com/2012/02/13/was-the-northeast-passage-first-navigated-in-1660/

    En oversikt over isgrensen i august mellom Svalbard og Franz Josefs land utarbeidet av T. Vinje ved Norsk Polarinstitutt viser at den omkring 1660 lå på 76N, mens den i 1664 lå på hele 82N og i 1690 var ved 82.5 N, en rekord som først ble tangert i 2011.

    Vidar Eng fra Vervarslinga i Nord Norge har laget et interessant hefte “Nordnorsk uvær i 215 år”
    hvor isvinteren 1880-81 beskrives: Vinteren 1880-81 kom iskanten så langt sør at man fra Berlevåg kunne se iskanten i en lengde 40-50 km – bare 10 km fra land. Denne vinteren lå det høytrykk over Island og lavtrykk over Russland, og en vedvarende nordlig kald luftstrøm spredte seg sørover fra polområdene og langt nedover i Europa. Det vanlige er lavtrykk over Island og høytrykk over Nord Russland og sørvestlige vinder langs kysten…som presser isen nordover.

    • Det er noen problemer med den røverhistorien:
      «The French sailor told that on 14 March 1660 the Dutch sailing ship «Padre Eterno» under the Portuguese David Melgueiro was ready to set sail from the Japanese port of Cangoshima. It was loaded with rich oriental goods and carried passengers, Dutch and Spanish and perhaps also Portuguese, since they had already entered the Nipponic empire in the previous century.”

      Allerede fra 1640 var all Europeisk handel i Japan begrenset til miniøya Deshima i Nagasaki som hadde en Hollandsk garnison på 10-15 mann. Det var kun 1 skipsanløp i året og ingen andre europeere hadde adgang til Japan. Portugiserne var forvist fra landet allerede i 1639. Siden Holland var i krig med Spania/Portugal til 1663 så blir det hele enda mer mysteriøst :p

Legg inn en kommentar