Når politikken overstyrer forskningen

Av Ole Henrik Ellestad

Her  er et innlegg basert på inntrykket fra Forskningsrådets festaften som fant sted onsdag 23. september 2015 i Oslo Konserthus, forfattet av en tidligere professor og områdedirektør for naturvitenskap og teknologi ved universiteter og høyskoler i Forskningsrådet (Red.anm.)

Siste IPCC-rapportering 2013/14 hadde en åpenbar progresjon mot mer alarmerende budskap fra de faglige omtaler dypt inne i fagrapporten, via kapittelsammendrag, rapportsammendrag, ” Summary for policymakers” til medias, politikeres og organisasjoners presentasjon av rapporten. Da var den minste effekten av økt CO2 på tiår eskalert til “alarmerende og mer alvorlig enn noen sinne” og dementier av ekstremforhold forsvunnet. Veksters og matproduksjonens fordeler av både høyere temperatur og økt CO2 var blitt til farefull nedgang. 
Forskningsrådets festaften var dessverre intet unntak.

Forskningsrådet hadde sin årlige festaften med innlegg, debatter, prisutdeling, underholdning og mange interessante mennesker. Direktøren åpnet med noen prinsipielle refleksjoner over forskning og tillit til forskere versus andre aktører, og påpekte at forskning ble drevet frem av saklig uenighet, ulike syn og kritisk holdning. Alt var relevant for aftenens tema som var mat – sunn og tryggproduksjon i alle ledd. Ikke minst var det fokus på troverdigheten til de ulike aktører, produsenter av råvarer og bearbeidede produkter, myndigheter og forskningsmiljøer, i deres arbeid for å påvirke samfunnet. Forskningsmiljøene hadde klart størst tillit. Så langt var alt bra.

Tidene forandrer seg
Til overmål hadde jeg noen dager tidligere ryddet hjemme i en del gamle papirer. Der fant jeg noen presentasjonsfoiler om Forskningsrådets økte satsing på klima (senere programmet Norklima) over 10 år tilbake da jeg var områdedirektør for Naturvitenskap og teknologi ved universiteter og høyskoler. Stikkordene var ulike klimapådrivere med vårt lands spesielle beliggenhet ved havet og grensende mot Arktis og vårt territorium i Antarktis. Slik alle har tenkt de senere hundreår. Det står i kontrast til evalueringen av programmet i 2012 der en av hovedkonklusjonene var at man ikke bare måtte studere menneskeskapte effekter, men viktige naturlige variasjoner som åpenbart påvirker vårt lands klima. Slik kan tidene forandre seg når de rette personene får grep om planer og pengestrømmen.

Eskalerende “klimaelendighet” med Cicero
Under matproduksjon og fremtidige muligheter kom to representanter fra forskningsmiljøene opp, fysikeren Bjørn Samset og instituttleder/politiker Kristin Halvorsen, begge fra klimaforskningsinstituttet CICERO. De presenterte nøkkelinformasjon om klima som utgangspunkt for norsk og global matproduksjon. Uten kritikere på podiet gikk det det som tidligere nevnt – “klimaelendigheten” eskalerte. Det er på mange punkter ikke til å kjenne igjen og generelt meget tendensiøst i valg av formuleringer. Ikke før hadde direktøren avsluttet sitt innlegg om at tilliten til forskningsmiljøene var størst fikk man en debatt der premissene nettopp fra forskerne var omstridte og feilaktige. La oss se på de enkelte uttalelser, angitt i kursiv, som den påfølgende debatt bygde på, med kommentarer i normal skrift.

  • Temperaturen hadde steget 1C siste hundre år. IPCCs tall er 0.6-0.8 C hvorav halvparten inntrådte i varmeperioden frem til 1940 før CO2 kunne få nevneverdig betydning. Ingen antydning om at Lille istid var langt fra normaltilstand og at temperaturøkning således var å forvente av naturlige årsaker, eller om tidsserier med vesentlig lavere verdier (satellittmålinger) eller utflatingen av global middeltemperatur siste 18 år.

  • Forventet stigning var 4.5C innen 2100. Det hastet med tiltak. IPCC skriver selv at i 2100 forventes temperaturen ikke å overstige 2C, med liten sannsynlighet for over 2.5C.

  • Temperaturen hadde holdt seg konstant gjennom perioden siden siste istid. Dette er jo feilaktig og en direkte uetterrettelighet. Isbreer, treringer, avleiringer, varmekjære veksters utbredelse etc. viser det allment aksepterte at det var 2-3 C varmere under optimumet som varte i flere tusen år og med gunstigere klimatiske forhold for enn i dag. I tillegg vises kjente varmeperioder som Bronsealder, Romertid, Middelalder og i vår tid med kaldere mellomperioder som Lille istid. Middelkurven går langsomt mot en ny istid.

  • Det vil bli mer ekstremvær, mer nedbør og flom der det fra før er mye nedbør og mindre med tørke der det fra før er tørt. IPCC konkluderte i 2012 at ekstremvær de neste 20-30 årene ville domineres av naturlige variasjoner. I 2013 konkluderte de med at endringer globalt ikke leder til mer tørke, flom, tropiske orkaner eller tornadoer. Et forskningsarbeid viste at det statistisk ikke var endring i nedbør i 75% av de studerte steder. De resterende 25% fordelte seg omtrent likt på mer nedbør enn normalt og mindre. Sannsynligvis langt mer i overensstemmelse med faglitteraturen enn Cicero-utsagnet.

image001Figuren til venstre viser antall ekstremværhendelser i Norge for perioden 1994 til og med 2014 basert på offisielle data fra Meteorologisk institutt, og er analysert av dr. phil. i statistikk Stordahl, Tørre Olsen og Seim.

Neste figur nedenfor er tilsvarende fra USA. De viser ingen tendens. Tidligere studier over naturkatastrofer viser en klar dominans under den Lille istid bl.a. i Norge og i USA.

Om nedbør kan også føyes til at mekanismene for skydannelse har vært langt fra klarlagt og er lite forstått i henhold til IPCC-rapporter. Problemet er at vanndampmolekyler ikke så lett slår seg sammen til større dråper og iskrystaller som faller ned og gir nedbør.

Ekstremvær USAMan vet at utslipp av ammoniakk, svoveloksider, dimetylsulfid fra havet, støv, bakterier mm. bidrar til dråpevekst. Innflytelse fra mobile polare høytrykk har vært nevnt på professornivå.

Men ikke minst har CERN nå påvist en ny mekanisme der økt kosmisk stråling bidrar til ansamling av vannmolekyler og skydannelse. Kosmisk stråling varierer og er høyere ved mindre aktiv sol som har preget kaldere perioder.

Økt temperatur vil redusere matproduksjonen i en verden som skal brødfø mer enn 9 milliarder mennesker (en antydning om at det kanskje ikke var tilfelle i Norge, men vi måtte stå opp for verden som helhet). IPCC konkluderer selv at matproduksjonen vil øke med nesten 60%, men 10% lavere pga temperaturøkning. Varmere tider i nåværende mellomistid med 2-3 C var gunstig for matproduksjon på kloden. Richard Tol, en kapasitet innen miljø-og klimastrategi med metodehåndbok som benyttes av FN, konkluderte i en oversiktsartikkel at temperaturøkning på kloden innen 2.2 C ville være til fordel for fattig og rik. FNs FAO konkluderer også med at økt temperatur er fordelaktig for ca 60 “industrivekster”. I tillegg vet alle at økt CO2-mengde stimulerer vekst. Derfor benyttes det i drivhus. I Norge og alle de enorme landområdene mot nord vil varmere klima være fordelaktig og gi økt dyrkingsareal nordover og i høyden.

Feilaktige premisser for debatt
Debatten foregikk på disse feilaktige premisser, så de øvrige deltagere får være unnskyldt. Men en av dem nevnte under temaet mindre kjøttproduksjon for å redusere metanutslipp fra “dyrepromping” at man måtte være klar over at norsk jordbruk var basert på 60% gressprodusjon, og gresset måtte foredles gjennom dyr. Det var det nærmeste man kom en kritisk røst.

Multidekadiske variasjoner i Golfstrømmen som er målt i over 100 år, North Atlantic Index (NAO, forholdet mellom lufttrykket over Island og Azorene som dermed genererer vindstrømmene) som dominerer været periodisk i Europa , Grønland og USA med klare vær og klimaprofiler fikk ingen oppmerksomhet i motsetning til metan fra “dyrepromp”. Slik ble seansen en demonstrasjon av hvordan fraværet av de viktige vitenskapelige prinsipper fra direktørens innledning kan lede fullstendig på avveie. Særlig på en arena der man politisk hadde konkludert med dominerende menneskeskapt bidrag i Brundtlandrapporten allerede i 1987- året før IPCC ble etablert med mandat om å belyse det vitenskapelige grunnlaget for menneskeskapt påvirkning. Og hvordan Norge kunne utnytte en eventuell fordel ble skjøvet i bakgrunnen.

 

4 thoughts on “Når politikken overstyrer forskningen

  1. Legg merke til at 1930-åra var varmare enn 1990-åra når me ser på temperaturar registrert av meteorologiske målestasjonar på den nordlege halvkule (Silen 2006). Heile oppvarminga skjedde fram til 1934, det varmaste året. Frå 1940-76 fekk me ein nedgang på kanskje 0,3 grader, og ein ny oppgang på kanskje 0,3 grader frå 1976-98, og deretter har me hatt ei utflating og nedgang i temperaturen med ny vekst i ismengd og isareal i Arktis i samsvar med AMO-effekten i Atlanterhavet. I samsvar med denne syklusen går jorda mot ein kjøligare periode heilt til 2040. Ingen lyse utsikter, med andre ord.

  2. Litt artig den oversikten over ekstremvær. Det hevdes av IPCC tilhengerne at skeptikerne velger utsnitt av trendutviklingen for å underbygge egne påstander. Ut fra denne oversikten skal man vel være ganske selektiv for å hevde at vi har en negativ ekstremværutvikling.

  3. Temperaturen hadde steget 1C siste hundre år. ifølge Ciceros utskremte på Forskningsrådets festaften.

    IPCCs tall er 0.6-0.8 C hvorav halvparten inntrådte i varmeperioden frem til 1940 før CO2 kunne få nevneverdig betydning

    Hva har den store klimaprofeten James Hansen funnet ut?
    Jo, han opererer med 0,7 grader pr 100 år, hvorav 28,5% er et resultat av urbane varmeøyer (UHI), slik at Hansens netto temperaturøkning siste hundre år er 0,5 grader. Halvdelen før våre “utslipp” hadde noen betydning. Jfr side 19 siste avsnitt, og side 20 første avsnitt i denne studien.
    http://bit.ly/1P7ytXC

    Så hvem skal man tro på, Klimapanelet selv eller deres støttespillere her hjemme som til stadighet skal være mer katolske enn Paven?

    McIntyre fant i 2007 at det var en varmeøkning i USAs storbyer på 2 grader utover det man fant ved landlige målestasjoner.
    http://climateaudit.org/2007/08/04/1859/

  4. Ole Henrik Ellestad: Jeg har lest (i Aftenposten, for et par år siden) at Forskningsrådet hadde bevilget forskningmidler for å øke forskingen rundt 2-gradersmålet. Kjenner du til dette “programområdet”? Har du noe kjennskap til denne satsningen fra vårt øverste forskningsorgan?

    Grunne til at jeg spør er selvfølgelig at dette 2-gradersmålet er et politisk mål, presset frem under COP15 i København. Det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon for en slik grense. Dette har både Eystein Jansen og Hans Joakim Schellnhuber understreket.

Legg inn en kommentar