Kunnskapsløse klimamål

Av Dr. philos Erik Bye

2711_erik_byeOvenstående tittel burde vært brukt på innlegget til professorene Hans M. Seip (kjemi/UiO) og Gunnar Kvåle (global helse og samfunnsmedisin/UiB) i Aftenposten 24. september som istedet hadde overskriften «Utilstrekkelige klimamål.»

Det redegjøres her for hvorfor tittelen over passer bedre til innholdet Seip og Kvåle formidlet til almenheten enn den som ble brukt i Aftenposten.

Fire sentrale påstander fra Seip og  Kvåle
De følgende fire påstandene er de mest sentrale elementene i innlegget i Aftenposten:
«Uten raske og betydelige utslippskutt blir den globale oppvarmingen adskillig høyere enn to grader.»

«Regjeringen gir uttrykk for at Norges utslippsmål er ambisiøse, men unnlater å nevne at selv om rike land skulle binde seg til å følge opp 40 prosent kutt i klimagassutslipp de kommende 15 år, er dette langt fra tilstrekkelig.»

«Det er internasjonalt akseptert at global temperaturstigning på mer enn to grader gir svært alvorlige konsekvenser og derfor må unngås.»

«For at det fortsatt skal være sannsynlig at oppvarmingen ikke blir større, tåler verden ikke utslipp på dagens nivå lenger enn mellom 13 og 28 år, ifølge FNs klimapanel.»

Avsnittene under og konklusjonen nederst utgjør min begrunnelse for hvorfor  «Kunnskapsløse klimamål» er en mer dekkende tittel på det Seip og Kvåle skriver i Aftenposten.

2-gradersgnålet
2-gradersmålet er kjent som et politisk bestemt mål, uten vitenskapelig dokumentasjon. Selv professor Eystein Jansen fra Bjerknessenteret vedgår dette i sitt intervju med NRK i februar 2014. Her uttaler han at dette målet er et politisk mål, presset gjennom under COP15 i København i 2009. Dette synet støttes også i intervjuet med den tyske klimaforskeren Hans J. Schellnhuber som er direktør i PIK-instituttet i et større oppslag i Der Spiegel. Her fremgår det at dette målet ikke har noen vitenskapelig dokumentert begrunnelse.

I tillegg har CICERO omtalt dette som 2-gradersgnålet, på følgende måte i dette oppslaget på forskning.no: «Uoppnåelig, politisk og upresist. Togradersmålet er omstridt, men er i det minste bedre enn ikke å ha et mål i det hele tatt, mener norske klimaforskere.»

Ytterligere omtale og bakgrunnsstoff finnes i Klimanytt 75 hvor 2-gradersmålet vises som en ren antakelse, uten vitenskapelig begrunnelse eller dokumentasjon, en ”konstruert” grense tatt ut av løse luften.

Klimamodellene feiler
Dette kan sees av figurene i Klimanytt 1, og Klimanytt 15 der modellene ikke klarer å gjøre rede for utflatingen i de siste snart 20 årene. Selv professor Storch som tror på menneskeskapte klimaendringer og er sterk tilhenger av IPCC, er kritisk til modellenes nåværende kvaliteter. Han ser i et internasjonalt kjent intervju i Der Spiegel behovet for en snarlig forbedring av klimamodellene og antyder en nødvendig modellendring etter at «The Pause» har vart i 20 år, slik han definerer pausen, dvs. i 2018.

Fig_1.4_Models_vs_RealityManglende og dårlig modellerte klimavariable
Det er egentlig ikke noe rart at modellene er ubrukelige. De mangler eller har dårlig modellering av klimavariable som: El Ninjo, La Nina, skyer, vanndamp, sola, kosmisk stråling, geotermisk energi, albedo-endringer, klimafølsom-heten til CO2, aerosoler, over- og undersjøiske vulkaner.

Alle som har arbeidet med flervariabel modellering, vet at første bud er: Alle viktige og relevante variable må være med i modellen.

Klimaet kan bare framskrives – modellene er ubrukelige
Klimaet kan hverken varsles, forutsies eller predikeres, bare framskrives. Dette understreker professorene Daniela Jacob og Helge Drange (Bjerknessenteret, UiB) i dette intervjuet. Dette er scenariebetraktninger, og bygger på forventninger i utvikling av det fossile CO2-nivået, samt forutgående temperaturutvikling. De modellerte temperaturbanene avviker så mye fra observasjonene, at det er et paradoks at ikke IPCC ikke gjør noe. Først og fremst burde modellene bli bedre i stand til å beskrive de historiske klimaendringene som ligger bak oss, dvs. perioden fra 1995 til 2015. Når ikke modellene er i stand til dette, da er de ubrukelige. Dette vet alle som har arbeidet med flervariable modeller.

Sannsynlighet fastsettes ved håndsopprekking
IPCCs sannsynligheter baserer seg på 1) «expert judgements», 2) feil og usikkerhet knyttet modellvariasjoner og 3) statistiske observasjoner. 1) Det sier seg selv at «expert judgemennts» faller utenfor det området der en kan bruke tradisjonelle statistiske metoder. 2) Kvaliteten (treffsikkerheten) til en modell kan ikke beregnes eller vurderes ut fra usikkerheten til en samling av modeller. 3) Observasjonene omfatter kun ett sett observasjoner, de reelle temperaturene, og gir ikke grunnlag for statistiske beregninger. Hverken middelverdi eller st. avvik kan beregnes av én kjøring. Enhver som kjenner til «frihetsgrader» innser dette.

Modellene må reformuleres
Framskrivingene av klimaet bygger på: 1) en kausal sammenheng mellom CO2 og temperaturen. Den eksisterer ikke. 2) CO2-utviklingen fremover blir estimert, ved hjelp av trender i utviklingen av teknologi, økonomi, politiske og sosiale utviklingstrekk 3) en forlengelse av temperaturutviklingen frem til dags dato. Ingen modeller tar inn over seg «The Pause», som snart har vart i 20 år. Dette må bli feil.

tempco2xVi har tidligere hatt en temperaturnedgang fra 1945 til 1975. Dessuten har vi hatt en utflatende temperatur fra 1997, ja nærmest en svak nedgang som vist her.

Disse endringen er det ingen klimamodeller som har kunnet varsle om på forhånd. Dersom modellene ikke fanger opp slike betydelige klimaendringer, er de ubrukelige, de falsifiserer nærmest seg selv.

Allerede i 2008 mente professor (em) i meteorologi Sigbjørn Grønås (Bjerknessenteret, UiB) at det var noe feil med modellene, dersom det ikke kom nye temperaturrekorder i god tid før 2015. Den gangen, som nå, var 1998 det varmeste året på lang tid, før det hele altså flatet ut.

Og alt dette til tross, Seip og Kvåle hevder: «Uten raske og betydelige utslippskutt blir den globale oppvarmingen adskillig høyere enn to grader.» Samt at «det er internasjonalt akseptert at global temperaturstigning på mer enn to grader gir svært alvorlige konsekvenser og derfor må unngås.»

Kunnskapsløs klimapolitikk
Professor Göran Sundqvist (samarbeidspartner med Cicero) hadde et utspill på forskning.no for en stund tilbake hvor han påpekte at «Norsk klimapolitikk er kunnskapsløs«

Konklusjon
En ting er at våre politikere er kunnskapsløse. Verre er det at Seip og Kvåle skriver om det klimafaglige som de gjør her, bl.a: «Uten raske og betydelige utslippskutt blir den globale oppvarmingen adskillig høyere enn to grader.»

«Det er internasjonalt akseptert at global temperaturstigning på mer enn to grader gir svært alvorlige konsekvenser og derfor må unngås.»

Det er vanskelig å skjønne at Seip og Kvåle ser på de faktiske observasjonene, at de er fullt ut oppdatert på de metodiske svakhetene i sannsynlighetsberegningene og at 2-gradersmålet er et politisk påfunn.

Avviser professor Seip den vurderingen CICERO gjør av 2-gradersmålet?

Mener professor Seip at de beregnede sannsynligheter for det framtidige klimaet er metodisk holdbare rent statistisk?

Ser professor Seip helt bort fra at uttalelsene til professor Sundqvist nærmest er en boomerang, idet CICERO i betydelig grad påvirker norske politikere?

 

 

 

 

Legg inn en kommentar