Etisk lavmål i klimaforskningen

I serien klimaforskning rett fra galehuset bringer vi i dag komparativ klimaetisk forskning i regi av Trygve Lavik, som for tiden er Førsteamanuensis, filosofi, ved institutt for filosofi og førstesemesterstudier (UiB). Hans oppsiktsvekkende forskning er – av alle steder – publisert i NTNU-tidsskriftet “Etikk i praksis” med tittelen Climate change denial, freedom of speech and global justice. Det er lenge siden vi har sett tilsvarende filosofiske kannestøperier basert på en så orginal virkelighetsforståelse og man undrer seg over at et NTNU-tidsskrift vil ta i slikt. Laviks tema er klimafornektelse sammenlignet med holocaustfornektelse og konklusjonen er beundringsverdig krystallklar.

Abstraktet lyder
In this paper I claim that there are moral reasons for making climate denialism illegal. First I define climate denialism, and then I discuss its impact on society and its reception in the media.  I build my philosophical arguments mainly on John Stuart Mill and Thomas M. Scanlon.  According to Mill’s utilitarian justification of free speech, even untrue opinions are valuable in society’s pursuit of more truth. Consequently one might think that Mill’s philosophy would justify climate denialists’ right to free speech.  A major section of the paper argues against that view. The main arguments are: Climate denialism is not beneficial because its main goal is to produce doubt, and not truth. Climate denialism is not sincerely meant, which is a necessary condition for Mill to accept utterances. Climate denialists bring harm, by blocking necessary action on climate change.  Primarily they harm future generations and people in developing countries. Hence the case can be made in terms of global justice: Would future generations and people in developing countries support my claim? I think so, or so I argue. My argument from global justice is built on Scanlon’s distinction between the interests of participants, the interests of audiences, and the interests of bystanders.  The climate denialists have participant interests ‘in being able to call something to the attention of a wide audience’. Audience interests consist in ‘having access to expressions that we wish to hear or read, and even in being exposed to some degree to expressions we have not chosen’. Future generations and people in poor countries are bystanders to the climate debate. If the debate postpones necessary actions, it is the bystanders who must pay the price. I argue that bystanders’ costs outweigh participants’ and audiences’ interests, and that this is an argument for a statutory ban on climate denialism.

Laviks primærkilde, John Cook.

Laviks primærkilde, John Cook.

Lavik – klimaforståelse og kildekritikk
Det fremgår av teksten at Trygve Lavik i mangel av formell klimafaglig kompetanse henter sin naturvitenskapelige forståelse av fenomenet “klimakrisen” fra sine kilder. Han refererer mest til disse tre fremragende kildene: journalisten George Monbiot – Storbritannias svar på Ole Mathismoen (eller er det omvendt?), samt tegner og SkS-bloggeier John Cook, som har blitt stemplet som bedrager uten å ta til motnæle etter tidligere forskning og utvilsomt har høydepunktet i sin “forskningskarriere” et godt stykke inn i fremtiden. Den akademiske klimagjørmebryter Naomi Oreskes og boka Merchants of Doubt er med sine mange resirkulerte usannheter også på referanselisten og ser ut til å ha vært av vital betydning for Laviks forståelse av den menneskeskapte CO2-drevne klimakrise som fortsatt er uobserverbar ute i naturen.

Lavik har dermed en utilstrekkelig grad av kontakt med det virkelige naturvitenskapelige univers som omgir oss og befinner seg trygt forankret i en fantasiverden definert av hans kilder. Det er umulig å finne et eneste tegn her på at Lavik har hatt noen som helst nærkontakt med FNs Klimapanels fem hovedrapporter. På denne bakgrunn (identifiserbar klima-input er søppel) skal man ikke forundres over at det har gått så galt som det har gjort med denne “forskningen.”
Derimot kan man spørre seg hvordan det står til hos de som har ansvar for og bidrar til fagfellevureringen ved NTNU-tidsskriftet Etikk i Praksis. Riktignok vektlegges orginalitet som ett av 5 kriterier for publikasjon, men altså, hallo?

Men la oss ikke glemme å rose Lavik for det han har gjort riktig. Hans forskning er befriende ren for den typen personkarakteristikker som vi har sett så mye av fra andre representanter for klimaortodoks forskning, som her i Morgenbladet hvor Senior Reseach Fellow Bjørn Samset bedriver gjørmebrytning: «Skeptikeren kommer gjerne til syne i uformelle situasjoner, og etter inntak av alkoholenheter.»
Lavik skal også ha ros for at han faktisk har utøvd kildekritikk etter evne, pussig nok bare i ett tilfelle hvor han finner en gallup fra Figaro som indikerer at 70% av de spurte i Frankrike er i tvil om årsakene til den globale oppvarming (fotnote 7, side 13). Dermed stemples denne gallup som uvitenskapelig av Lavik, som mistenker at “the respondents are not representative of the public in France”.

Vi stiller forøvrig ikke spørsmålstegn ved Laviks formelle kompetanse innen filosofifaget, den er sikkert i sin skjønneste orden. Det er i kollisjonen mellom filosofifaget og noe annet at det oppstår betydelig bekymring.

Det er likevel ingen tvil om at Laviks kildekritikk står til stryk, sammenlignet med absolutt alle nivåer innen utdanningen i Norge. Hvorvidt Lavik har søkt etter og mottatt faglig bistand i nabolaget, for eksempel ved Bjerknessenteret, skal vi ikke uttale oss om. De fleste i staben der befinner seg vanligvis ikke helt på dette nivået.

Trygve Lavik. Foto: UiB.

Trygve Lavik. Foto: UiB.

Er Karl Popper bannlyst i Bergen?
Vi legfolk er her gitt et minneverdig inntrykk av norsk klimafilosofi og tilhørende etikk slik disse dyrkes i Bergen. Her glimrer Karl Poppers demarkasjonskriterium med sitt fravær, mens man ved andre universiteter i Norge er fullt klar over at en klimateori som ikke utelukker noe (hvilke observasjoner i naturen falsifiserer egentlig den CO2-drevne klimateori?) og som over alt viser bekreftelser (Popper, 1963), har mye eller mest til felles med kvasiteorier.

I fravær av andre data som viser kvaliteten ved Institutt for Filosofi ved UiB i forhold til andre universiteter i Norge, skal vi nøye oss med å utrykke bekymring for at Lavik later til å undervise i ExPhil ved UiB. Han bidrar altså til utdannelsen av både våre fremtidige lektorer og øvrige akademikere, en utdannelse som her later til å ha politisk korrekthet som sitt fremste mål, også når det skjer til fortrengsel for det naturfaglige.

Høydepunktet i Laviks komparative analyse
Innledende avsnitt er klargjørende: Fredrick Seitz får gjennomgå som tidligere president for US National Academy of Sciences (NAS), vi får bekreftet at de døde slett ikke kan forsvare seg mot norsk klimafilosofi slik den praktiseres i Bergen. Lavik sprer usannheter om Oregon-petisjonen og greier selvsagt ikke å nevne fysikeren Seitzs drepende og korrekte kritikk av et IPCC som i 1995 skrev om vitenskapsrapporten bak ryggen på både forskerne i WG1 og alle regjeringene som utgjør resten av IPCC.

Lavik beriker oss med definisjonen av klimafornektelse “automatic gainsaying of a claim regardless of the evidence for it”, samt at “denialism is typically driven by ideology and religious belief” (Shermer 2010:36). Det er verdt å merke seg at det i diskusjonen om bevis eller fakta aldri er snakk om observasjoner i naturen, men om hva Laviks primære kilder mener utgjør fakta og bevis. Det er IPCC-rapportene som er klimabibelen, forskning som ikke er med der eksisterer ikke. Ser man på substansen i hovedrapportene så ser man at hva som er fakta og bevis ofte defineres i politiske formuleringer som ikke støttes av naturvitenskap. Således mangler Lavik enhver henvisning til FNs klimapanels entydige presisering av at klimaendringer inntil 2 graders temperaturøkning er av det positive, og Lavik distanserer seg her (side 10, avsnitt 1) fra FNs klimapanel:

“Climate change will bring harm to others at a scale unlike any other event in the human history”.
Trygve Lavik. 

Javisst, både Holocaust, Stalins dødsleire, Pol Pot og enhver tidligere beklagelig situasjon i verdenshistorien er bagateller i forhold til det klimaendringene vil føre til. Man undres, kan historiefaget i Norge velges helt vekk på alle skoletrinn av de som nylig er blitt utdannet?
Merk bruken av ordet vil til fortrengsel for kan som klargjør ufeilbarligheten i det siterte utsagnet, men Lavik mener pussig nok det er andre deler av menneskeheten og ikke Lavik selv som er drevet av ideologi og religiøs tro. På vegne at de 2/3 av Norges akademikere med utdanning innen naturvitenskapen samt den tause majoritet forøvrig som ikke deler begeistringen for offisiell klimapolitikk takkes det her for denne særdeles oppklarende formulering.

Global rettferdighet
Dette er en av mange floskler de klimaortodokse bruker i sin argumentasjon, og utgjør den tredje pillaren hos Lavik: “Global justice involves the relationship between rich and poor countries in the world, not only today, but also from the perspective of future generations.”
Logikken er igjen noe rar, da det selvsagt ikke er aktuelt for Lavik å sette seg inn i perspektivet til barnebarna i vårt eget land, den dagen i 2045 de ser seg rundt i en solnedkjølt verden og i sin søken etter ressurser til klimatilpasning finner ut at “noen” har tømt oljefondet i sin iver etter å bekjempe plantematen CO2 som i tusener av år har vært mangelvare i atmosfæren. Solfornekting og fotosyntesefornekting er altså ikke en del av den klimafornektingen Lavik vil gjøre ulovlig. Heller ikke naturfaglig viten kan man se tegn til hos Lavik.

En suveren Norgesrekord:
Det er ikke vanskelig å identifisere det sentrale i Laviks forskning, værsågod, det er servert (side 12):

“Laws against Holocaust denial do not bring us to an Orwellian nightmare, so there is not much reason to fear that the same will happen if we enact a law against climate denialism. Furthermore, there are better reasons to outlaw climate denialism than Holocaust denialism. Holocaust denials are harmful to the surviving family members in particular, and are damaging to human dignity in general. The big difference between Holocaust denial and climate denial is that the former is a crime against previous and present generations, while climate denialism is a crime against present and future generations. If the widespread practice of climate denialism prevents actions to stop the burning of fossil fuels, the result will be runaway climate change that will kill tens of millions. In other words, climate denialism may kill people in the future, in a way that Holocaust denial, of course, cannot. Hence, climate denialism brings more massive harm into the world than Holocaust denialism.”

Neste klimatiltak?

Neste klimatiltak?

Lavik konkluderer med at det slett ikke er nødvendig å utstede et lovforbud mot å bruke fossilt drivstoff for å kunne gjøre klimafornektelse ulovlig.

Lavik mener folket må stimuleres til å skaffe seg de riktige meningene om klimakrisen og dermed er et lovforbud mot klimafornektelse ett av mange nødvendige skritt.

Logikken er enda en gang noe spesiell og relevansen i eksemplet er ikke umiddelbart åpenbar for oss som ikke er kvalifisert til å undervise ExPhil-studentene i Bergen – Lavik begrunner sitt standpunkt med at det er tillatt å drikke alkohol samtidig som Norge har et lovforbud mot alkoholreklame.

So it is reasonable to argue in favour of outlawing climate denialism, without at the same time introducing a law against selling and consuming fossil fuels.
Trygve Lavik

Det absurde klimakorstoget
Dermed har vi et konkret utspill mht mulig innhold i en kommende klimalov enkelte vil at Stortinget skal vedta. Den etiske nødvendighet av at det samlede Norge skal intensivere korstoget mot plantematen CO2 er adskillig mer tvilsom: Simpelthen absurd.

Enkelte observatører vil etter dette tenke: “vet sykepleieren til Lavik at han har rømt?” fremfor å gripe etter et kjent Ibsensitat om utgagnspunkt og resultat. Dette er klimaetikk i praksis, skal ikke den egentlig være forankret i en naturvitenskapelig substans utover det Lysenkoistiske ideal, i tillegg til å være en pusteøvelse hvor man viser at man på en fornuftig måte er i stand til å sitere etikkens historiske giganter?

Til tross for disse manglene, kan vi få mest mulig verdig språkbruk i kommentarfeltet?

8 thoughts on “Etisk lavmål i klimaforskningen

  1. I artikkelen ”Climate change denial, freedom of speech and global justice” skriver førsteamanuensis ved Institutt for filosofi på Universitetet i Bergen Trygve Lavik at det er fornuftig å argumentere for et forbud mot klimafornekting (climate denialism).

    Når Lavik forsøker å definere klimafornekting, tar han utgangspunkt i ”Global Warming Petition Project” og skriver at dette er noe som faller inn under klimafornekting som bør forbys.

    Petisjonen var en anmodning til amerikanske styresmakter om å forkaste Kyoto-avtalen og lignende forslag fordi disse ville forhindre vitenskapelige og tekniske fremskritt og være til skade for miljø, helse og velferd.

    Petisjonen er i overenstemmelse med konklusjonene til Klimapanelets andre rapport før disse ble endret av Ben Santer. Her hevdes det at det ikke foreligger holdbare bevis for at menneskeskapte utslipp av drivhusgasser i overskuelig fremtid vil medføre katastrofal oppvarming av Jordens atmosfære, og at Jordens klimasystem heller ikke vil bryte sammen. Snarere finnes det klare bevis for at en økning i atmosfærens CO2-innhold vil gagne livet på Jorden.

    Klimafornekting er altså for Lavik å forholde seg vitenskapelig til klimaet. Han hevder at hvis fossilt drivstoff skal fases ut må vitenskapelige ytringer forbys ellers vil ikke folk slutte å anvende fossilt brensel. Dette skal igjen ifølge ham medføre at klimaendringene løper løpsk (runaway climate change) og dreper titalls millioner mennesker noe som overgår holocaust i antall offer.

    Det er nå gått 18 år siden siden ”Petition Project” ble igangsatt uten at klimamodellenes forutsagte temperaturøkning har inntruffet.

    Lavik hevder at å forholde seg vitenskapelig til klimaet (dvs. handle i tråd med hans climate denialism) vil skade andre. Det er imidlertid grunn til å anta at de enorme beløpene som er sløst bort på unyttige tiltak som følge av en klimapolitikk på ville veier, kunne vært brukt på velstandsøkning og miljøforbedringer. På den måten kunne millioner av menneskeliv vært spart. Millioner av mennesker dør for tidlig fordi åpen flamme brukes innendørs istedenfor billig elektrisitet fra kullfyrte kraftverk. Skulle en bruke Laviks forkvaklede logikk, skulle snarere klimaalarmisme forbys ettersom dens ofre er så tallrike.

    En åpen debatt ville kunne medføre at fakta kommer på bordet, og at de beste argumentene blir kjent. Lavik hevder imidlertid at vitenskapsfolk som fremlegger argumenter som kan svekke den rådende klimaideologien, må bringes til taushet med et forbud mot vitenskapelige argumenter. Det forblir uvisst om Lavik selv kjenner til argumentene i klimasaken. Hans argumentasjon dreier seg om mistenkeliggjøring av vitenskapsfolks (climate deniers) motiver og falske analogier.

    Jeg har tidligere vist hvordan jounaliststudenter ved Høyskolen i Oslo avlæres kritisk tenkning. Det er interessant å se at Universitetet i Bergen tydeligvis er i gang med det samme.

    • Moderator: Klimarealistene ønsker all debatt under eget navn, vi har derfor slettet din kommentar. Velkommen tilbake som deg selv, og da gjerne uten uhøviske personkarakteristikker!

    • Veldig godt svar fra Nicolay Stang. Trygve Laviks artikkel er så hinsidig fornuftig tenkning, at den egentlig burde forbigås i stillhet og med et stort gjesp. At han er førsteamanuensis i filosofi ved UIB er mer alvorlig, men fortsatt ikke nok til å ta dette særlig seriøst.

      Det som er mer bekymringsfullt, er at dette er et lite bidrag i en større kampanje, der den fjerde statsmakt for lengst har valgt side, og ikke er interessert i å høre på annet enn klimaalarmittiske argumenter; jo verre desto bedre. Minner dessverre mistenkelig om tankegodset fra Maos Kulturrevolusjon, og da begynner jeg å bli litt småskjelven. I alle fall når man nå fra minst en i akademia bramfritt går inn for å kriminalisere kritisk tenkning under en slags henvisning til at “hensikten helliger middelet”.

      Jeg tror faktisk at herr Lavik er i god tro, at han virkelig tror på armageddon dersom vi ikke reduserer CO2 utslippene, men han glemmer helt at “veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”. Hvor mange uhyrlige overgrep er ikke begått grunnet slike holdninger han her fremsetter? Jeg har selv ikke nok faglig kunnskap i klimafeltet til å vite hvor stor faren for oppvarming er grunnet menneskelige utslipp (jeg er selv medisiner), men ut fra det jeg har lest de siste ti årene, tror jeg at faren ikke er svært stor, og at vi har tid til å få mer kunnskap. Det er andre trusler, bl. a. atomvåpenarsenalene i verden, som bekymrer meg langt mer.

      Men jeg begynner nå å bli alvorlig bekymret for de holdningene som Lavik her fremsetter, da historien har vist hvilke uhyrlige prosesser slikt tankegods kan frembringe. At UIB, som akademisk institusjon, kan stilltiende gå god for slikt, er etter min mening uforståelig og skammelig. Fra mitt eget fagfelt har vi problemer med både homeopatii og vaksinemotstand, som alle seriøse fagfolk tar avstand fra, og som setter folks liv og helse i alvorlig fare, men uten at noen noensinne har vurdert å forby og kriminalisere. Men “Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves”. Klimarealistene sammenliknes av mange med både Holocaust fornektere og tobakkindustriens kamp og benekting av de åpenbare helseskadene ved tobakksbruk.

      Jeg anser Klimarealistene som en seriøs form for tenketank med svært mange usedvanlig dyktige fagpersoner som bidrar med gode vitenskapelige fakta og argumenter. Hvis den globale temperatur nå viser seg å synke, er det sannsynligvis ikke noe problem. Hvis den øker (i mitt enkle hode er det femti prosent sjanse for at det vil skje), hva da? Da kan Klimarealistene med sitt vitenskapelige tankegods risikere å bli sett på som en gjeng (halv-)kriminelle skjettere, og bli utsatt for mer enn bare (usaklig) kritikk, yrkesmessig forbigåelse, avskjedigelse og ukvemsord. Kanskje noen bør lese Franz Kafkas Prosessen nok en gang?

      Hvilke mottrekk er det fornuftig å ta? Å forsøke å latterliggjøre bl. a. Ole Mathismoen og hans like (uansett hva vi måtte mene om deres kunnskaper og holdninger), er etter min mening definitivt ikke veien å gå. Kan virke rent “indremedisinsk”, men virker ekskluderende for utenforstående og spisser bare frontene, noe jeg ikke tror er strategisk hensiktsmessig dersom Klimarealistene ønsker flere tilhengere og mindre skarpe fronter, og ikke minst, ha sjangs for å bli hørt.

      • Takk for en velreflekterende kommentar.

        Jeg deler din oppfatning av at Lavik simpelthen er av den oppfatning at klimakrisen er reell, menneskeskapt og farlig. Uten at han har gjort det minste forsøk på å sette seg inn i problematikken, Han følger rett og slett flertallsopfatningen og har ikke lagt merke til at han er mer ekstremistisk enn 99% av de andre som blindt og ukritisk følger FNs klimapanel.

        Hvis det er en yrkesgruppe som ikke bør tillate seg å tenke og argumentere slik i det offentlige rom, så er det vel nettopp de som underviser våre studenter i vitenskapelig logikk og filosofi?

        Med hensyn til debatten om klimaet ellers, og forsåvidt enhver debatt, så er det normalt å dele motparten inn i to grupper: De det er mulig å ha en meningsfylt dialog med, og de som faller utenfor denne gruppen.

        Når det gjelder Mathismoen er det i KR konsensus rundt det at Hr. M etter å ha leverte ukentlige bevis i lang tid, ikke kan antas å tilhøre den første gruppen, siden han i motsetning til Lavik ikke er rasjonell. Siden Aftenposten heller ikke godtar faktabasert klimaargumentasjon i sine spalter (klimavitenskap er definert som det som kommer fra IPCC og allierte; alt annet er faktafeil), så er de som er uenige med Hr. M og likesinnede avskåret fra nesten enhver ytring i Aftenposten. Dermed faller det mer naturlig å bruke ironien som våpen, uten at det dermed er sagt at dette er den perfekte taktikk.

        Mulig man bør gjeninnføre kvakksalverloven, og da i en form som kan anvendes både på vaksinemotstand, homeopati og klimadommedagsprofetier?

      • Thomsen og Stang har her to veldig gode og reflekterte innlegg. Tendensen vi stadig ser at politikere og aktivister vil sensurere og stoppe vitenskapelig debatt fordi det er imot den rette lære er svært bekymringsfullt. Dette er et klart angrep på den vitenskapelige debatten og ikke minst et angrep på de demokratiske rettighetene som vårt samfunn i dag er tuftet på. Det er ikke mer enn et år siden “hele verden” sto opp og forsvarte disse rettigheter etter angrepet på Charlie Hebdo. Da er det foruroligende at lignende angrep (dog kun verbalt) får florere i media og samfunnet ellers.

  2. Er det ikke egentlig fint at slik tøv kommer på trykk? Han er jo et kroneksempel på at noen prøver å gi meningsdiktatur og politisk tvangstrøye et slags akademisk alibi. Man trenger slett ikke være akademiker for å forstå at dette er så på jordet som det er mulig å komme. Jeg hadde stor glede av å se Eia kle av norske sosiologer. Lavik ser ut til å greie avkledningen helt på egen hånd.

    PS. NTH burde aldri rotet seg bort i denne NTNU-konstellasjonen. Her er politikk blitt viktigere en vitenskap.

  3. Klima-kriminelle som dr. James Hansen, tidligere NASA GISS leder (arrestert flere ganger for ulovlige demonstrasjoner) og klima-fascister som Cook (i selvlaget uniform a la terroristen A B Breivik) kan ikke bruke sine klimaskremsler som unnskyldning for ulovlige aktiviteter:

    Judge issues devastating ruling on ‘global warming’ activists
    See more at: http://www.cfact.org/2016/01/15/judge-issues-devastating-ruling-on-global-warming-activists/#sthash.kExsEKgn.dpuf
    A Washington state judge told environmentalists they could not use “necessity defense” to claim the threat of global warming justified their criminal activity — a huge blow to activists’ hopes they can use global warming as a shield from the law.

    Hva er det med noen som tror de er intellektuelle og vet bedre enn almuen (bedrevitere), som gjør at de er tilhengere av autokrati og tvang, og mot ytringsfrihet?

  4. Det er kanskje grunn til å minne om at det er reklame for salg av alkohol som er forbudt i Norge, ikke argumentasjon for helsemessige positive virkninger av alkohol? Det er fullt lovlig i Norge f.eks. å argumentere for at moderat forbruk av rødvin er sunt.

    Parallellen til forbudet mot alkoholreklame skulle snarere vært et forbud mot reklame for salg av fossilt brensel.

Legg inn en kommentar