Grønn avindustrialisering i Storbritannia

Klimapolitikken i Storbritannia fører mot full nedleggelse av landets stålindustri, men ingen av de to største partiene har innsett at dette har vært en politikk de har vært rørende enige om hele tiden og som høytidelig ble stadfestet i Ed Millibands Climate Change Act i 2008. Høye strømpriser kommer på toppen av en lavkonjunktur internasjonalt for stål og Kinas storstilte dumping av lavpriset stål på markedet.

Tata Steel skal nedlegges
Medieståket nå (grei oppsummering her) er utløst av beslutingen fra Tata Steel om å avvikle virksomheten i Storbritannia. Bokført verdi for Stålverket TATAs eiendeler i landet er nær null og selskapet selv påpeker diskret det uholdbare i at de må betale 25 % mer for energien enn sine konkurrenter i Tyskland og 50 % mer enn i Frankrike. Storbritannia har nå energipriser som er det doble av hva de var før grønne klimaavgifter førte til drastisk høyere priser etter at det i 2008 ble vedtatt klimaavgifter på både strøm og alt mulig annet – omtrent som vi her i Norge har fått hemmelige grønne sertifikater på strømmen. Også våre egne politikere vurderer og/eller planlegger å gjennom-føre en tilsvarende genial klimalov (nøyaktig hvordan den vil være genial gjenstår å se), men vi kan i Norge glede oss over billig import av rustfritt stål siden vi ikke har noen vesentlig produksjon igjen i Norge.

TATA Steel in Port Talbot

TATA Steel in Port Talbot

Krisen for stålindustrien i EU/USA har bygd seg opp over flere tiår, og i løpet av denne perioden har Kina overtatt som største globale aktør. Nå skjer det en utstrakt dumping av overprodukssjonen internasjonalt fra fire land som alle subsidierer sin egen industri; Kina, Sør-Korea, Taiwan og Italia. Kina er den største subsidieaktøren og har fått ekstra toll på sitt stål på 9 % i EU og opptil 236 % i USA. For enkelte politikere er det noe pikant at de selv nettopp har sagt nei til en anti-dumping toll i EU på 66 % på kinesisk stål.

En klimapolitikk som har gått av skaftet
De grønne jubler over å bli kvitt ond, kapitalistisk stålindustri, Labour vil nasjonalisere for å redde industrien ifølge The Guardian, og de konservative sitter med svarteper fordi arbeids-plassene forsvinner mens de sitter med makten. Men for økonomien er dette krise. Saken har derfor dominert mediebildet i Storbritannia de siste dagene. Minst 40 000 arbeidsplasser kan forsvinne (tall fra tenketanken IPPR), de fleste på stedene som er bygd opp rundt stålindustrien, eller hos underleverandørene.

Men det som foregår er kun en forlengst vedtatt avindustrialisering av EU, hvor eksport av arbeidsplassene skjer i stor målestokk fra alle de store landene. På toppen av en absurd EU-politikk har britene begått en episk selvskading med «the Carbon Price Floor and the Renewables Obligation.» Globaliseringsaspektet lar vi ligge, det som er mest relevant er at klimatroende politikere er fornøyde, fordi utslippene av plantematen CO2 forsvinner til andre land med industrien og man kan dermed skryte på seg en vellykket klimapolitikk. Først når det er for sent oppdager de samme politikerne at de også har eksportert arbeidsplassene. De nye og grønne arbeidsplassene som kommer til erstatning eksisterer stort sett ikke, med mindre det øses ut gedigne subsidier for å skape dem i en kort periode.

Det grønne skiftet er industrielt selvmord
Dermed er det etablert enda en gang at det grønne skiftet innebærer å avgiftsbelegge lønnsom industri inntil den ikke lengre er lønnsom og deretter eksporteres arbeidsplassene til land som er litt smartere. Det hagler selvsagt med kritikk mot det grønne skiftet fra alle kanter, her er den elegant formulert fra James Delingpole, som ikke går av veien for å være en smule uhøvisk ved denne anledningen.

2 thoughts on “Grønn avindustrialisering i Storbritannia

  1. Dette er igjen en ren løgn fra deres side. Tata, indisk industrikonsern kjøpte opp gammeldagse, utdaterte engelske stålverk på ren spekulasjon. De trodde at staten ville fortsette i all evighet å gi dem penger for å beholde arbeidsplassene. Det vil ikke staten mer. Det visste Tata, men det var en sjanse å ta. Grunnen til nedleggelse i stålindustrien i Europa, ss i Ruhr og i Frankriket, Belgia og Spania var at de var utdaterte, for små og gammeldagse. Det var ingen grunn til å forsette tildels basert på store najonale subsidier.Det er også akkurat den samme situasjonen i USA. Pengene ble investert i anne industri som ga bedre utbytte. Dette var lenge før noen snakket om grønt skifte.

  2. Noen, – kanskje mange, – som leser dette, vil finne det i resonans med hva de tidligere har lest fra gløgge oppegående varslere, og anse det som en alarmerende utvikling av selvmordsaktig karakter.
    Det verste ved situasjonen er at disse utsagn ikke blir hørt eller trodd av politikere, med resultat at intet blir gjort for å forandre kursen.

Legg inn en kommentar