Karbonfangst og lagring – vanvittig sløsing med ressurser

Gjesteinnlegg fra Trygve Johannessen

Forbrukerne i Norge betaler store summer for karbonfangst og lagring til absolutt ingen nytte for Norge eller verden forøvrig samtidig som det krever enorme energimengder og således blir en enorm sløsing med ressurser. Her er en grundig gjennomgang av hva som skjer nå.

Verdens energiforbruk vil øke med ca 30 % fram mot 2040. Fossilt brensel vil stå for over 75 % av energibehovet, ned fra noe over 80 % i dag. Faste, flytende og gassformige energikilder står for omtrent like andeler og vil være tilnærmet det samme i 2040 selv om andelen kull vil reduseres noe. Dette er både IEA, EIA og BP Energy Outlook enige om.

Tilhengerne av klimareligionen insisterer derfor på at karbonfangst og lagring (CCS, Carbon Capture and Storage) må være en del av løsningen for å holde temperaturøkningen under 2 grader C. Særlig gjelder dette kullfyrte kraftverk fordi det fra slike anlegg slippes ut mest CO₂. Norge skal selvsagt også her være best i klassen og vise resten av verden hvordan dette skal gjøres.

 

Mongstad, 17.04.12 Flyfoto TCM anlegget. Foto:HELGE HANSEN

Mongstad, Foto:Helge Hansen

Hva er situasjonen for denne type prosjekter etter Mongstadskandalen som kostet norske skattebetalere over 8 milliarder kroner? I Sundvollen-erklæringen, som var grunnlaget for regjeringen Solberg, heter det: Satse bredt på å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst og lagring av CO₂ og ha en ambisjon om å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO₂-fangst innen 2020.

Dette gjenspeiles også innen forskning. Norges Forskningsråd har tildelt 160 millioner kroner til etablering av åtte nye forskningssentre for miljøvennlig energi (FME), totalt 2,5 milliarder over 8 år. Et av disse sentrene er Norwegian CCS Research Centre.

Vertsinstitusjon er SINTEF Energi. Senteret presenteres på følgende måte: «Senteret fokuserer på CO₂-håndtering, også kalt CCS. NCCS er et nasjonalt og internasjonalt CCS partnerskap mellom operatører, leverandører og forskere som har forent krefter for å bidra til realisering av fullskala CCS prosjekter og at Nordsjøen blir Europas CO₂ lager. Dette skal bidra til store kutt i globale CO₂-utslipp. 8 forskningspartnere, 25 brukerpartnere»

Her mangler det ikke på ambisjoner! Olje- og energiminister Tord Lien gjennomførte i 2014 en rekke besøk rundt omkring i verden som et ledd i gjennomføringen av en slik «månelanding V2». – Vi jobber langs to spor: Vi legger til rette for realisering av et fullskala CO₂-håndteringsanlegg i Norge og vi har samtidig sagt oss villige til å delta i et europeisk samarbeid om et slikt anlegg i Europa, sier Lien. Disse to prosjektene er altså ett i Norge (enda ikke besluttet) og ROAD som er ment å fange opp gassene fra et kullkraftverk i havneområdet utenfor Rotterdam.

Ifølge hjemmesiden til MIT CC&ST Program er dette prosjektet satt på hold eller kansellert. Det har ikke kommet nye opplysninger om ROAD siden sommeren 2014. Prosjektet støttes altså av Norge, men det er blitt svært stille omkring fremdrift og kostnader. Og det er jo forståelig når hele anlegget er satt på hold og muligens kansellert. «Klimagevinsten» eller mer korrekt reduksjonen i CO₂- utslipp i Rotterdam er beregnet til 1,1 million tonn CO₂ – i overkant av størrelsen på fullskala-prosjektet på Mongstad, hvor altså Stoltenberg-regjeringen hadde brukt over 8 milliarder kroner før prosjektet ble skrinlagt like etter Stortingsvalget i 2013.

I Norge finnes to CO₂ renseanlegg i drift. På Sleipner feltet var CO₂ innholdet for høyt i gassen som ble eksportert. Kundene forlangte at innholdet måtte reduseres fra 9% til 2.5%. Renseanlegget er derfor et rent kommersielt prosjekt. CO₂ mengden som renses er 0,85 millioner tonn i året.

Siden 2014 er Gudrun-feltet koplet på dette renseanlegget også dette pga for høyt CO₂ innhold, helt opp mot 10 %.

Det andre anlegget er Snøhvit/Melkøya. På Melkøya ved Hammerfest er det bygget en nedkjølingsfabrikk for naturgass (LNG-fabrikk). Der blir gassen gjort flytende ved nedkjøling til minus 163 grader celsius, slik at den kan eksporteres med skip til Europa og USA. Snøhvit-gassen inneholder 5–6 prosent CO₂ som fryser til fast stoff (CO₂-is) ved høyere temperatur enn naturgass. Derfor må CO₂-innholdet fjernes før nedkjølingen til LNG.

Et stort prosjekt i Mississippi, som ble besøkt av Tord Lien med omfattende reportasje i Dagsrevyen, for å rense CO₂ fra et kullkraftverk ble påbegynt i 2010 med en kostnadsramme på 18 milliarder norske kroner. Kostnadene er nå steget til 55 milliarder kroner, altså mer enn en tredobling og kraftverket er enda ikke kommet i drift. Denne kraftstasjonen er relativt liten, 582 MW (megawatt). Det finnes flere kullbaserte kraftstasjoner på over 4000 MW. Renseanlegget er et «pre-combustion» anlegg som en integrert del i selve prosessen og egner seg derfor kun i nyanlegg. Den alternative måten er å fange CO₂ etter at forbrenningen er utført ( post-combustion). Denne metoden kan brukes også i eksisterende anlegg.

Kun 65 % av CO₂ utslippene skal renses og energiforbruket øker med 40 % i forhold til et kraftverk uten CO2 rensing. Prosjektet er et demonstrasjonsanlegg for det amerikanske miljødirektoratet EPA.

Et typisk stort, konvensjonelt anlegg (post-combustion) vil brenne ca. 5 millioner tonn kull i året. Vekten av CO₂-utslipp er nesten tre ganger høyere enn det kull det kom fra. Dette skyldes vekten av oksygen fra luften kullet reagerer med under forbrenningen. CO₂-renseanlegget må derfor håndtere ca 15 millioner tonn gass i året dersom man skal rense all kulldioksiden.

Et kraftverk av denne art har en typisk levetid på 50 år, så det vil avgi rundt 750 millioner tonn CO₂ i sin levetid. Noen må finne en geologisk stabil formasjon med nok plass til å holde 750 millioner tonn CO₂ for alltid uten å sive tilbake til overflaten. For ett nytt kullkraftverk. Dette innebærer en stor risiko.

På listen til MIT CC&ST Program er 39 anlegg mer eller mindre aktive, de fleste små prosjekter, hvorav 11 er under planlegging og 43 enten på hold eller kansellert.

Gassnova sier at det pågår arbeid med å kartlegge mulighetene for fullskala demonstrasjon av CO₂- håndtering i Norge. Formålet med mulighetsstudiene er å gjennomføre tekniske og økonomiske studier som definerer de aktuelle prosjektene i detalj og vurderer teknisk gjennomførbarhet. Studiene skal også inneholde klassifiserte estimater for investerings- og driftskostnader. Mulighetsstudiene skal ferdigstilles innen 1. juli 2016. Det er altså først da vi får kostnadsanslagene.

Aktuelle prosjekter er bl.a. Norcems sementfabrikk i Brevik og Yaras ammoniakkfabrikk i Porsgrunn. Kostnadene får vi altså ikke før senere, men en viss indikasjon kan vi få fra en rapport i 2009 skrevet av Tel-tek i Porsgrunn som angir en investering på ca 1,7 milliarder og flere hundre millioner i årlige driftskostnader for hver av disse prosjektene. Dette omfatter kun selve renseanlegget og ikke transport og lagring. Totalt vil derfor investeringskostnadene komme opp i flere milliarder kroner. Den politiske behandling skjer etter stortingsvalget i 2017. Målsettingen om å ha et anlegg i drift i 2020 er derfor ikke mulig å nå.

Liv-Margrethe Bjerge som er prosjektleder for CO₂-fangst-testingen i Norcem sementfabrikk i Brevik sier i et intervju: «Rent teknisk kan vi fange 90–100 prosent av utslippene fra fabrikken. Men det vil være svært energikrevende, og vil bli svært dyrt. Kanskje ender vi på at 40 prosent er det riktige, både økonomisk og miljømessig. Ved fabrikken i Breivik kan det bety kanskje 400 000 tonn CO₂ fanget hvert år – og er kanskje nettopp det som skal til for at selskapet skal oppfylle nullvisjonen sin».

I alle andre sammenheng forsøker man å effektivisere prosesser for derved å redusere energibruken, mens man her går stikk motsatt vei.

Man skulle jo tro at politikerne ville tenke seg om både 2 og 3 ganger før nye prosjekter ble satt i gang etter Mongstadskandalen. Men nei, her kjører man videre med dette enormt kostbare og energikrevende prosjektet til ingen nytte. I tillegg vil håndteringen av disse store mengder CO₂ medføre en stor sikkerhetsrisiko.


4 thoughts on “Karbonfangst og lagring – vanvittig sløsing med ressurser

  1. Ja svaret på lønnsomhet kommer snart, se artikkel i Bygg.no

    http://www.bygg.no/article/1279750

    Trude Sundset i Gassnova, som har ledet arbeidet med studiene er veldig optimistisk:
    «Veldig lovende»
    Olje- og energiminister Tord Lien (Frp) har varslet at han vil legge fram svarene mandag 4. juli. Men etter det NTB forstår, er denne datoen usikker.
    – Så langt ser det veldig lovende ut. Vi er veldig optimistiske med tanke på at det skal være noe man kan gå videre med, sier hun til NTB.

    En interessant liten detalj på slutt av innlegget:

    For samtlige aktører vil det likevel være prisen som avgjør. Skal CCS-anleggene bli en realitet, må det være mulig å drive dem uten at det ødelegger lønnsomheten ved industrianleggene.
    Det betyr at staten må være villig til å påta seg en betydelig del av kostnadene.

    Her må det tydeligvis til med store tilskudd fra det offentlige. Transport og lagring er også helt i det blå, bortsett fra at det også vil koste mye og være sterkt subsidiert

  2. Takk for linken vedrørende Klemetsrud. Som vanlig ingenting om kostnadene og heller ingenting om lagringssted annet enn at transport fra Oslo havn vil være mulig. Det henvises til anlegget i Mississippi som skal åpnes i år men til hvilken pris? Dette er det skrevet om i artikkelen. Prisen er svimlende 55 milliarder kroner.

  3. Og Oslo kommune fornekter seg ikke. De planlegger ny månelanding på Klemetsrud. Her er et «Faktaark» som er produsert med våre skattepenger: http://www.kea-as.no/docs/co2-fangst.pdf

    Kommunen gir klar beskjed om at at «Karbonfangst og lagring (CCS) er blant de viktigste virkemidlene i kampen mot klimaendringene».

    Desverre er nok ikke politikere ofte så gode i realfag (kanskje derfor de har blitt politikere?). Derfor blir de et lett bytte for klimareligiøse fanatikere.

Legg inn en kommentar