Matproduksjon og fryktens apostler

Av biolog Morten Jødal

Kari_Helene_Partapuoli_kv_250_250_s_c1_center_center_0_0_1I en artikkel i Ny Tid nr.6 den 16. juni, skriver Utviklingsfondets leder – Kari Helene Partapuoli – at «matproduksjonen går ned i den fattige del av verden». (foto fra Utviklingsfondets nettside). Hun fortsetter med at » flere er fordrevet fra hjemmene sine på grunn av natur-katastrofer og klimaendringer enn som følge av krig og konflikt». Og at «den langsiktige værmeldingen spår om en fordobling av antall tørkeperioder innen 2090», at «naturmangfoldet er truet», samt at «flom og stigende temperatur sannsynligvis vil føre til nedgang i matproduksjon og stigende matpriser». Hun skriver også at «dagens situasjon på det afrikanske kontinentet er bare en forsmak på hva slags konsekvenser klimaendringene vil ha fremover». Hvor mye av dette er i samsvar med de faktiske forhold og hvor mye er basert på politisk korrekthet?

Resirkulert Malthus
Vi har hørt det før, og det har alltid vært feil: verdens matvareproduksjon vil før eller senere kollapse, og vil aldri holde tritt med befolkningsveksten. Den engelske presten Thomas Robert Malthus hevdet allerede for 200 år siden at verden innen kort tid ville lide av sult. Romaklubben påstod det samme på 1970-tallet, og World Watch Institute har i flere tiår hardnakket argumentert på samme vis. Til en viss grad følger også FNs klimapanel opp, selv om de er mer forsiktige. De hevder bare at veksten vil reduseres.

vekstraterjpg_Page1Skremmende uvitenhet?
Utviklingsfondets leder skriver altså at matvareproduksjonen går ned i den fattige verden. De som kan noe om temaet, slik som FNs organisasjon for landbruk (FAO), forteller oss noe helt annet. Vedlagte figur viser at veksten i matvareproduksjonen har vært aller størst i de minst utviklede land, og at denne utviklingen er forventet å fortsette. Grunnen er at de har store ledige arealer, og at disse landene har mest å hente gjennom bedre dyrkingsmetoder, og nye plantevarianter.

Figuren er fra OECD–FAO, og viser at forventet vekst i matvareproduksjon reduseres i tiåret 2012–21, i forhold til tiåret før. Det henger sammen med redusert befolkningsvekst. Forventet vekst er størst i de minst utviklede land, og henger sammen med to forhold: 1) i disse land er det størst potensial for nytt dyrkingsareal, og 2) her er potensialet for utbyttevekst størst. Utviklingsland vil derfor være den viktigste kilde til global produksjonsvekst fram til 2021516.

Matvareproduksjonen i Afrika øker
Matvareproduksjonen i Afrika og andre fattige kontinenter synker altså ikke. Den øker. Derfor øker også kaloriinntaket i fattige land. Og det vil fortsette. Av spesielt stor betydning er den sterke positive virkningen av kombinasjonen av mer CO2 i atmosfæren med høyere temperatur. IPCC har mot alle biologiske kunnskaper ignorert dette. Denne kombinasjonen styrker alle næringsplanter. De tåler da mer tørke, mer saltholdig jord, og øker produksjonen av både røtter, stengler, frukt og blader. Kombinasjonen gjør også kloden grønnere, hvilket har ekstremt stor betydning for det biologiske mangfold.

Innovasjon bidrar til vekst
Grunnen til at IPCC, Romaklubben, Utviklingsfondet og andre fryktens apostler vil bomme i sine spådommer er dessuten knyttet til noe som aldri kan modellenes: menneskets oppfinnsomhet. Altså vår evne til innovasjon. Som tidligere vil den gjøre alle spådommer om synkende matvareproduksjon til skamme.

Fantasifortellinger om tørke
Siden slutten av 1990-tallet har Sahel – det tørre savannebeltet rundt Sahara – blitt grønnere. Det produseres mer mat her enn i tiårene før dette, som var preget av intens tørke. Påstander om nåværende hyppigere tørke i Afrika er rene fantasiforestillinger – og har ingen rot i kunnskaper om klimaendringer opp gjennom århundrene. Bildet er at tørke/nedbør opp gjennom tidene, og i de ulike land, er temmelig kaotisk. Hvis det er et mønster knyttet til mengden av nedbør på en skala innen noen hundreår, er den snarere knyttet til styrken i Den nordatlantiske svingning (NAO), til den positive og negative fase av Pacific Decadal Oscillation – PDO (altså La Nina og El Niño), og tilsvarende store og viktige svingningsmønstre.

Det er altså ingen klare mønstre i tiltakende tørke eller økt nedbør, i noen del av verden. De kan rett og slett ikke spores, og er utelukkende modellberegninger. Skal man forstå slike klimamønstre, må man altså se mange hundre år tilbake i tid, på virkelige data, både for Afrika, Asia, Europa og andre steder. De empiriske data vi sitter på, viser ingen trender for utviklingen etter den industrielle revolusjon, i en periode med mer CO2 i atmosfæren.

Hvor eksisterer klimaflyktnnger?
Alle land og alle kontinenter har opp gjennom århundrer og årtusener hatt svært store endringer i tørke og nedbør. Det har påvirket menneskets overlevelse. Og det har ført til folkevandringer. I vår tid er folkevandringer knyttet til et uregjerlig klima opphørt. Det kommer av vår evne til å gripe inn med moderne teknologi, og frakte mat selv til de mest avsidesliggende tørkerammede områder.

Påstanden om klimaflyktninger i vår tid har ingenting for seg. På alle øyer i Stillehavet, hvor dette er hevdet å skulle være et problem, øker befolkningen. Når folk flykter fra Nord-Afrika og Midt-Østen er det ikke klimaet de forlater, men krig, håpløse regimer, underutvikling, fattigdom, og håpløse kulturer.

Legg inn en kommentar