Parisavtalen om klima – hva kan vi forvente?

Av Trygve Johannessen

Vi hører stadig om den vellykkede Parisavtalen som skal redusere klimagassutslippene og hvordan den skal sørge for at det såkalte 2 gradersmålet skal oppnås. Her er en analyse av denne avtalen med kommentarer.

Avtalen er nå ratifisert av 72 land med 57 % av utslippene og skal iverksettes. Da er det naturlig å spørre: Hva går egentlig avtalen ut på og hvilke konsekvenser har den for utviklingen av klimagassutslipp de neste 10–15 år? Hvilke bidrag kommer de største utslippsnasjonene med? De 5 største nasjonene står for nær 55 % av utslippene.

NRK skriver: «På FNs klimatoppmøte i Paris ble 195 land enige om en avtale om kutt i CO2-utslipp som skal begrense den globale oppvarmingen til mellom 1,5 og 2 grader. Avtalen ble undertegnet av verdenslederne i New York 22. april.»

Det er riktig at det såkalte 2 gradersmålet er nevnt i avtaleteksten som en ambisjon. Men dette er bare en liten del av historien. Resten blir fortiet av NRK, som her opptrer som en propagandainstitusjon. I en rapport FCCC/CP/2016/2 datert 2. mai 2016 med tittelen «Aggregate effect of the intended nationally determined contributions (INDC): an update» blir det slått fast at de innleverte INDC ikke oppnår dette målet. Dette går frem av grafen under. INDC reduserer utslippene noe i forhold til utslipp uten INDC, men spranget ned til 2 gradersmålet er stort.

tjoha_fig1Grunnlaget for Parisavtalen er de nevnte INDC som hvert enkelt land utarbeidet i forkant av Parismøtet. I rapporten 2. mai blir det konstatert at utslippene av klimagasser, som en konsekvens av avtalen, vil øke med 44 % i 2030 i forhold til 1990 og 16 % i forhold til 2010.

Det var store forventninger før Parismøtet. Den engelske sjefsforhandleren Ed Davey uttalte i 2014:
«Next year in Paris in December … the world will come together to forge a deal on climate change that should, for the first time ever, include binding commitments to reduce emissions from all countries.»

Avtalen ble en fiasko
Hvert enkelt land skal følge opp sine mål, men disse er ikke juridisk bindende. Det foreligger derfor ingen sanksjonsmuligheter i avtalen. Det nærmeste man kommer er at det skal være en oppfølging i 2023 og deretter hvert 5 år.

I realiteten tillater UNFCCC en ubegrenset vekst i utslippene. Dette gjelder særlig Kina og India som er klassifisert som utviklingsland i motsetning til vestlige industriland. De sistnevnte har presentert absolutte reduksjonsmål.

Kina
Kina, som står for 23 % av utslippene, har forpliktet seg til følgende:

  • Nå maksimum utslipp i år 2030
  • Redusere CO2-intensiteten (utslipp per enhet GDP) med 60 til 65 % fra 2005-nivå
  • Øke andelen ikke-fossil energiproduksjon til 20 %
  • Øke skogvolumet med 4,5 milliarder kubikkmeter fra 2005-nivået.

China har altså påtatt seg noen forpliktelser, men ikke det viktigste i forhold til Parisavtalen, nemlig reduksjon av utslippene. Dersom China øker sitt bruttonasjonalprodukt med 50 % til 2030 vil utslippene øke med 40 % som nesten tilsvarer hele EUs nåværende utslippsnivå.

USA
USA, som er den nest største utslippsnasjonen med 16 %, har som ambisjon å redusere sine utslipp med 26–28 % i 2025 i forhold til 2005 som var det året med størst utslipp. En stor del av dette skal oppnås med president Obamas Clean Power Plan (CPP). Dette vil gå ut over kullbasert kraftproduksjon og er ikke like populært i alle stater. Derfor har 27 stater, deriblant Texas og Florida, nå gått til sak mot EPA som er den sentrale instans som har utformet planen. Atten stater, deriblant California og New York, støtter planen.

Parisavtalen inneholdt opprinnelig ordet «shall» som er juridisk bindende. USAs delegasjon insisterte på at kravene i avtalen skulle erstattes med «should». Dersom ikke det skjedde måtte avtalen godkjennes av kongressen noe som Obama vil unngå. Og slik ble det.

Men selv om USA implementerer alle forslag inkludert CPP vil landet få store problemer med å nå målene ifølge en artikkel i Science.

India
India har over 300 millioner fattige mennesker som ikke har tilgang til elektrisitet. Det er derfor ikke noen overraskelse at landet ikke kommer med konkrete utslippsreduksjoner, men legger seg på samme linje som China, nemlig reduksjon av CO2-intensiteten. Denne skal reduseres med 33–35 % i 2030 sammenliknet med 2005.
tjoha_fig3

Indias INDC angir en tredobling av bruttonasjonalproduktet for hver av de 1,5 milliarder innbyggere i 2030. Med sine 6 % av utslippene i dag tilsier prognosene at India vil øke sine utslipp med minst 100–150 % frem mot 2030, og ligger an til å bli det landet med størst økning i årene fremover. Dette går fram av grafen over. Utslippene økte 8 % i 2014.

Russland
Som det 4 største utslippsland med 5 %, foreslår Russland å redusere sine utslipp av netto drivhusgasser (GHG) med 25 % til 30 % under 1990-nivå innen 2030. Men Russland regner også skogen som en kraftig CO2-sink, og da blir reduksjonen på bare 6 til 11 % under 1990-nivå av klimagassutslipp unntatt arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk (LULUCF), og en økning på 30 % til 38 % i forhold til 2012-nivå.

Russland reduserte sitt utslipp drastisk fra 1990 til år 2000 med over 40 % og har derfor mye å gå på fremover.

Japan
tjoha_fig4Japan er utslippsland nummer 5 med sine 4 % og tar sikte på en utslippsreduksjon på 26 % under 2013-utslipp innen 2030, tilsvarende 18 % under 1990-nivå innen 2030. Den japanske regjeringen foreslår også å bruke den japanske krediteringsmekanisme (JCM), noe som kan redusere det innenlandske målet til ca. 16 -20 % under 2013 (7-11 % under 1990).

Som figuren viser skal man overføre teknologi til andre land som krediteres Japans reduksjonsmål.

Russland og Japan har ikke ratifisert Parisavtalen.

Konklusjon
Som man ser er det mange veier til målet. Tre av de fem største utslippslandene har konkrete mål for reduksjon. Hvis vi legger til EU blir det fire. Men alle har problemer. Tyskland, som etter Brexit har nærmere 25 % av EUs utslipp, har ikke redusert sine utslipp siden 2009.

Parisavtalen har i utgangspunktet en marginal innvirkning på klimagassutslippene i forhold til «business as usual» og alle tegn tyder på at den vil få en enda mer marginal innvirkning ettersom tiden går.

Stadig mer industri flyttes til Asia som øker sine utslipp dramatisk mens Vesten avindustrialiseres, som rapportert av bbc. og pressen i flere oppslag her og her.

Så har vi lille Norge, med ca 1 promille av verdens utslipp som skal reduseres med 40 % i forhold til 1990. Politikerne snakker nå ikke om noe annet enn utslippsreduksjoner og «det grønne skifte» uansett hva dette vil koste. Forsvar, arbeidsplasser, økonomi betyr ikke noe lenger. I statsbudsjettet foreslås det å bevilge 360 millioner kroner til «CO2-håndtering» presentert av en finansminister fra FrP.

4 thoughts on “Parisavtalen om klima – hva kan vi forvente?

  1. Forfatteren av :»Power Hungry : The Myths of Green Energy and the Real Fuels of the Future». – Robert Bryce holdt i 2014 et foredrag på Hillsdale over hvordan i all verden man har tenkt seg å utføre trikset med å gå over til «grønn energi» og samtidig overleve økonomisk.

    Interessant foredrag på litt over en time – godt argumentert. Og det viser oss hvor virkelighetsfjerne utsagnene og avtalene fra de årlige klimapolitiske luksustreffene er.

    Energiforbruket gjenspeiler en nasjons vekst , handlefrihet og fremgang , og så gjør CO2 utslippet inntil noen finner opp noe annet.
    Vi ser på hva grønnistene i så fall må fortelle befolkningen i verden for gjennomføre stuntet :

  2. Det vi kan forvente er at dette kommer til å dø ut av seg selv. Jeg husker at overbefolkning var skremselet for en del år siden. Hvor ble det av det? Så var det global atomkrig. Deretter diverse pandemier. Vi får bare håpe at politikerne ikke får satt i gang alt for mange håpløse tiltak før de finner noe annet å bekymre seg for.

Legg inn en kommentar