Hva betyr konsensus i klimasaken?

Av Stein Storlie Bergsmark

Dette er tittelen på Stein Storlie Bergsmarks siste essay om klimaet som kan leses i sin helhet her. Temaet er som det fremgår av overskriften – konsensus. Påstandene om 97%-konsensus er tilbakevist før av KR, høsten 2014 i Klimanytt 78. Her følger flere utdrag fra Bergsmarks tekst: Påstanden om at det finnes en konsensus på 97 % om menneskeskapt global oppvarming blant klimaforskerne stammer først og fremst fra en artikkel av Cook et al i 2013. Artikkelen har graverende metodefeil og burde vært trukket tilbake. En etterprøving av Cook et al 2013 viser utrolig nok at bare 0,6 prosent gir utvetydig støtte til utsagnet om at klimaendringene er menneskeskapte.

Klimamodellene brukes til å utforme politikken
Klimamodellene brukes til å utforme politikk. Derfor er det avgjørende viktig at modellfremskrivningene testes mot virkeligheten, som er de faktiske observasjoner. Men når modellene feiler, og temperaturstigningen nærmest stopper opp, er politikerne ute av stand til å fange opp og reagere rasjonelt på dette, for de ikke får tilgang til, eller de selv stenger seg ute fra, relevant og korrekt informasjon. En viktig grunn til dette er at det politiske miljøet er fullstendig dominert av meningspress og selvsensur.

Konsensus om hva?
Dette er et spørsmål det er avgjørende viktig å klargjøre. Jeg tør påstå at det er 100 % konsensus blant klimaforskerne, både de skeptiske og de andre, om følgende tre utsagn.
Klimaet har endret seg de siste 110 år
CO2 er en drivhusgass som andre gasser i atmosfæren
Økt konsentrasjon i atmosfæren av CO2 har ført til oppvarming
Dette er imidlertid hva jeg vil kalle den «trivielle konsensus». Her er ikke tatt stilling til grad av oppvarming eller alvorlighet av oppvarmingen. Her er det bare snakk om en enighet om visse observerte klimaendringer og fysiske sammenhenger. Den trivielle konsensus rommer heller ingen utsagn om hvor mye temperaturen skal ha økt pga CO
2 eller hvilke konsekvenser dette måtte ha. Det er heller ikke disse forhold, slik de er formulert ovenfor, debatten bør dreie seg om.

Det er forøvrig verdt å merke seg at i analysen av artikkelen Cook et al 2013 viser det seg at den andelen av underlagsmaterialet som uttrykker støtte til klimaendringene, støtter en konsensus som er atskillig svakere enn den trivielle konsensus. Dette svekker artikkelens konklusjoner.

Det relevante diskusjonsgrunnlaget
Det som bør diskuteres, og der det er stor og reell uenighet blant forskerne, er følgende spørsmål
1. Hvor mye av oppvarmingen er menneskeskapt?
2. Hvor mye oppvarming vil økningen av CO
2 kunne føre til?
3. Vil denne oppvarmingen føre til dramatiske og irreversible endringer til stor skade for natur og mennesker og som krever tiltak for å stoppes eller reverseres?

Rasjonell skeptisisme
Det er hevet over all tvil at det er faglig uenighet blant forskerne om de tre spørsmålene i forrige avsnitt, og alt dreier seg således om «graden av oppvarming og alvorlighet». En overveldende historisk klimarealitet med istider, mellomistider og perioder med høyere temperaturer enn i dag, uten påviselig samvariasjon med konsentrasjonen av CO2 viser at man ikke kan avskrive naturlig variasjon. En rekke av verdens fremste forskere uttrykker derfor en rasjonell skepsis i vurderingen av de tre spørsmålene i forrige avsnitt. Noen av disse fremragende forskerne er
Freeman Dyson, Princeton University, av mange kalt nåtidens Einstein
William Happer, Princeton University
Ivar Giæver, den eneste norske nobelprisvinner i fysikk
Richard Lindzen, Massachusetts Institute of Technology
John Christy, University of Alabama in Huntsville
Judith Curry, tidligere Georgia Institute of Technology, nå Climate Forecast Applications
Network
Roy Spencer, University of Alabama in Huntsville

Disse forskerne hevder at en vesentlig del av klimaendringene skyldes naturlig variasjon, at det meste av temperaturstigningen som skyldes CO2 allerede har inntruffet, at ytterligere vekst av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren vil bidra lite, og at en beskjeden temperaturøkning heller er et gode enn et onde for menneskene og naturen.

Konsensus er ikke sannhet
Det eksisterer ingen alminnelig vitenskapelig konsensus om at CO2 er den vesentligste driveren til de klimaendringene som er observert, rett og slett fordi titusener av kompetente forskere har signert petisjoner som går mot Klimapanelets konklusjoner, og med svært gode begrunnelser. Dette er dessverre lite kjent. Vitenskapelige konklusjoner avgjøres for øvrig ikke ved konsensus, men ved samsvar mellom prediksjon og observasjon. Konsensus er et politisk, og ikke et vitenskapelig begrep. Og det er svært svakt. Det falsifiseres av en eneste kontrær observasjon. Klimapanelets konsensus er for lengst falsifisert, nettopp på slikt grunnlag.

Hvem står bak den «vitenskapelige» konsensus?
Det er ingen tvil om at det innenfor en gruppe klimaforskere hersker en konsensus. Hvem inngår først og fremst i denne gruppen, og hvorfor?

I årene etter siste krig og fram til rundt 1975 viste den globale middeltemperaturen en fallende trend og et stort antall forskere varslet om en kommende istid. Men så begynte temperaturen å stige, og fra 1975 til ca 1998 var det en klart stigende trend som falt sammen med en økning av CO2 i atmosfæren. I denne perioden begynte man for alvor med modellering av klimaet og etablerte modeller som kunne fange opp temperaturstigningen, og der varmevirkning fra CO2 sammen med vanndampforsterkning ble innprogrammert som viktigste temperaturdriver i modellene. Naturlig variasjon ble det lagt svært liten vekt på. Klimamodellering ble sett på som svært fremtidsrettet og mer og mer av klimaforskningen ble utført som modellstudier og mindre og mindre forskning ble utført på naturlig variasjon. Denne trenden med sterk tiltro til modellene har tiltatt og blitt selvforsterkende. At det særlig de siste 15 år har vist seg at klimamodellenes temperaturprojeksjoner ikke stemmer overens med de observerte temperaturer har merkelig nok ikke svekket forskernes tiltro til sine modeller.

Modellene feiler
Christys figur (her i en tilsvarende versjon som i hans klimavitnemål) viser hvordan et gjennomsnitt av scenarier fra klimamodellene over en lang periode gir en temperaturtrend som langt overstiger de observerte temperaturer. Jeg anbefaler leserne å ta en titt på Christys klimavitnemål der denne..(forskjellen mellom modellert og observert oppvarming er drøftet, red.anm.).

Redaksjonen vil bemerke at Bergsmarks essay er den beste gjennomgangen som til nå er skrevet om konsensus og øvrig problematikk som normalt knyttes til dette spørsmålet. Det inneholder en del om pressen i Norge og deres klimajournalistikk, som vi i denne omgang har unnlatt å referere til. Hans essay er på 23 sider, dokumenterer klart hvordan 97%-konsensusen er bygd opp med manipulering av tall, bruk av skifende definisjoner og annen useriøs metodikk. Essayet hører hjemme i ethvert bibliotek hos alle som tar del i klimadebatten.

 

 

23 thoughts on “Hva betyr konsensus i klimasaken?

  1. Konsensus betyr vel kun at partene er enig om en sak. 97% konsensus gir ingen mening over hodet. Forøvrig syns jeg, og sikkert de fleste andre, at konsensus er svært langt unna i klimasaken, dessverre…
    I mellomtiden har “klimaansvar”, “klimahensyn” og tilsvarende ord med forstavelsen “klima” innarbeidet seg i vårt vokabular. Det skal bli vanskelig å nøytralisere slike uttrykk i fremtiden…

    • Klimaklok, klimaversting, listen av nye ord er lang,ja. De er laget for å skape et “moralsk overtak”, en ganske enkel hersketeknikk. På samme måte som bruken av ordet “klimafornekter”.

  2. 97% konsensus myten er fascinerende. Mest av alt minner den om valgresultatet i et gammelt kommunistregime. Noe av det merksnodigste er at man på død og liv skal frem til dette tallet, selv om vel både Doran, Anderegg og Cook har forskjellige typer arbeider som grunnlag. Likevel, 97% må det være, sånn blir det kanskje, når fasiten er gitt på forhånd.

    Underlig er det også at alarmistene forsvarer dette tallet så desperat, som om det var et religiøst dogme, for ikke å si en relikvie.

  3. Ja, ja .. skal nøye meg med å påpeke at hans “avsløringer” fra The Daily Mail ikke er ansett som det av, vel, noen.

    Ok, det er feil. Bergsmark ser på det som avsløringer, klimarealistene ser på det tilsvarende. Men John Bates er uenig – og siden han er kilden, kan man muligens stole på ham? Han er jo (selvsagt! han er enig med Bergsmark og klimarealistene!) en “fremdragende klimaforsker”.

    Skulle ønske Bergsmark lyttet til ham, jeg, i stedet for The Daily Mail…

    • Ja, han er nok en like fremragende klimaforsker som f.eks.:

      Ivar “spent a day and a half on Google researching the subject [global warming] and has never published a paper” Giæver

      William “I could submit the article to a peer-reviewed journal, but that might greatly delay publication and might require such major changes in response to referees and to the journal editor that the article would no longer make the case that CO2 is a benefit, not a pollutant, as strongly as I would like, and presumably as strongly as your client would also like” Happer

  4. Du skriver at det er konsensus om følgende: • Økt konsentrasjon i atmosfæren av CO2 har ført til oppvarming.
    Det er nå flere som mener at det er bevist at det er omvendt, at økt temperatur fører til mer CO2 i atmosfæren, dvs. omvendt årsak og virkning.

    • Begge deler stemmer, men det er mest sannsynlig ar årsaken til oppvarmingen er mer CO2 i atmosfæren. Økningen i temperatur fører i sin tur til ytterligere mer CO2 avgitt fra oppvarmet hav.

      • Hva med vanndamp, som er en mye viktigere klimegass enn CO2. Blir det mer varme når vanndampen øker, eller blir det mer vanndamp når varmen øker? Prøv på kjøkkenet selv.

        • Det blir selvfølgelig mer damp når varmen øker, men det ene utelukker ikke det andre. CO2 sin virkning er å reflekter IR-stråling tilbake mot bakken. Den effekten ser vi ikke på kjøkkenet. Mer CO2 avgitt fra havene er en annenordens (og godt kjent) effekt når det blir varmere.

          Anbefaler denne for å forstå feedback-mekanismene:

  5. Lars,
    Mye svada her, men mangler facts. Virkelige målinger er nok det som teller vedr. å etterprøve en teori – og ikke håndsopprekkelse.

    • Hvis du ønsker “facts”:

      http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S2212096314000163

      “The results of our statistical analysis would suggest that it is highly likely (99.999 percent) that the 304 consecutive months of anomalously warm global temperatures to June 2010 is directly attributable to the accumulation of global greenhouse gases in the atmosphere. The corollary is that it is extremely unlikely (0.001 percent) that the observed anomalous warming is not associated with anthropogenic GHG emissions. Solar radiation was found to be an insignificant contributor to global warming over the last century, which is consistent with the earlier findings of Allen et al. (2000).”

  6. John Christys graf er ikke imøtegått iflg. hva han selv sa på nevnte høring.
    Avdøde Bob Carter var en gang treffende ironisk om en versjon fra IPCC. Denne viste en linje fra alle de 110 involverte modellene, en spagetti-skog med en sort strek i midten, som viste gjennomsnittet.
    Carter forklarte at ingen av de 110 modellene var riktig, og alikevel hevdet man altså at gjennomsnittet av de uriktige var riktig.!
    Klimatolog Professor Dr. Patric J. Michaels: «Denne ene grafen burde være nok til å stoppe galskapen.»

      • Enda morsommere at enkelte tar seriøst at Cook bekrefter Cook? Tragisk er muligens mer dekkende for dette samrøret mellom politisk bedrageri og pseudovitenskap.

        Bergsmark nøyer seg med akademiske formuleringer mht Cook 2013 og 2016:
        “Cook et al 2013 inngår i materialet og konklusjonene i Cook et al 2016. Men Cook et al 2013 har klare metodefeil og burde vært trukket tilbake. Når Cook et al 2016 går god for resultatene i Cook et al 2013 er dette strengt tatt en grunn til å diskvalifisere også Cook et al 2016.”

        En mer hardtslående politiker ville utvilsomt beskrevet Cooks prestasjoner som bedrageri, noe som allerede er mer enn antydet fra enkelte ledende akademikere, jfr GWPFs omtale.

        • Vel, hvis dere faktisk hadde lest Cook et al 2016 hadde dere funnet dette:

          “Following a similar methodology, C13 [Cook et al 2013] analysed the abstracts of 11 944 peer-reviewed papers published between 1991 and 2011 that matched the search terms ‘global climate change’ or ‘global warming’ in the ISI Web of Science search engine. Among the 4014 abstracts stating a position on human-caused global warming, 97.1% were judged as having implicitly or explicitly endorsed the consensus. In addition, the study authors were invited to rate their own papers, based on the contents of the full paper, not just the abstract. Amongst 1381 papers self-rated by their authors as stating a position on human-caused global warming, 97.2% endorsed the consensus.”

          Med andre ord bekrefter Cook et al 2016 det som er….fakta.

          • Men du har ikke forstått at jaget etter kvantifisering av temperaturer på tideler og hundredeler, samt konsensus i vitenskapen er helt meningsløst? Det hjelper jo ikke hvor mange sitater du kommer med. Det bryter jo med vitenskapens idé. Vitenskapen er en prosess og ingen samling fakta bestemt av noen en gang for alle. Og hvem prøver Cook å overbevise med den slags meningsløse studier? Seg selv og sine meningsfeller? Han kunne like gjerne spurt “Tror du på klimaendringer?” og fått samme resultat…

        • Religiøst bedrageri og deres (godt betalte) ypperseprester og prestinner finnes overalt. Hvilken politiker vil vel nekte å bevilge penger til en “klimaforsker” som skal redde verden.

          • Javel, kan du vise oss dette “religiøse bedrageriet” som finnes overalt? Og hvilke “klimaforskere” sikter du til? Freeman Dyson, William Happer og Ivar Giæver forsker i hvert fall ikke på klima. Likevel fremstiller Klimarealistene dem som sannhetsvitner i klimaspørsmålet. Det er vel dette som Klimarealistene omtaler som “vitenskapelig argumentasjon”.

Legg inn en kommentar