Ole Humlums Klimarapport 2016

Klimarapport utarbeidet av Professor Ole Humlum

Humlum er professor i fysisk geografi ved UNIS på Svalbard og medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd (KVR). Basert på data samlet gjennom året og presentert på sin nettside climate4you, har han utgitt en årsrapport for 2016. Denne rapporten skiller seg fra all «informasjon» fra IPCC-leiren ved at Humlums data utelukkende er basert på observasjoner i naturen, mens det som kommer fra den andre siden er en blanding av politisk retorikk og output fra klimamodeller som i beste fall er villedende. Med støtten fra GWPF og omfattende distribusjon både i USA og Storbritannia vil Humlums rapport raskt finne veien til viktige beslutningstagere i begge disse landene (red.anm.).

Sammendraget i 8 punkter
1. Det er sannsynlig at 2016 var et av de varmeste årene i epoken vi har samlet temperaturdata (siden ca 1850). Men ved utgangen av 2016 var globale lufttemperaturer i det vesentlige tilbake til nivået fra årene før den siste (2015-16) oseanografiske El Niño-episoden, selv om det er små forskjeller mellom de enkelte datasettene for temperatur. Dette faktum viser at den globale toppen i overflatetemperatur for 2015-16 ble forårsaket hovedsakelig av El Niño. Den
antyder også at det som har blitt kalt «hiatus», «pause» eller «periode med mild oppvarming» kan fortsette etter den siste El Niño-episoden.

2. Det synes å være en systematisk forskjell i utvikling mellom globale lufttemperaturer som anslått av stasjoner på overflaten på en side og fra satellitter på den andre siden. Spesielt siden 2003 har de globale temperaturanslag basert på overflatestasjonsmålinger konsekvent drevet lengre bort fra satellittbaserte anslag, og i en varmere retning, hvor de nå er omtrent 0.1o C høyere.

3. Temperaturvariasjoner registrert i den nedre troposfæren er generelt reflektert i høyereliggende strøk også, og den generelle temperatur-«pause» siden ca år 2002 er registrert i alle høyder, inkludert tropopausen og inn i stratosfæren. I stratosfæren derimot, har temperatur- «pausen» begynt allerede i 1995; det vil si 5-7 år før en lignende temperatur «pause» begynte i den nedre troposfæren nær jordoverflaten. Den stratosfæriske temperatur-«pausen» har nå hatt en varighet uten avbrudd på ca 22 år.

4. Den nylige 2015-16 oseanografiske El Niño er blant de sterkeste siden registreringer startet i 1950. Tatt i betraktning hele perioden fra 1950, synes ikke de siste variasjoner av El Niño og La Niña-episodene å avvike fra tidligere mønster.

5. Mye av varmen som er avgitt i løpet av 2015-16 El Niño ser ut til å ha blitt transportert til polområdene, spesielt til Arktis, hvor den har forårsaker uværsfenomener og uvanlig høye lufttemperaturer for sesongen. Deretter kan varmen ha blitt strålt ut i verdensrommet, siden breddegrader nord for 70 ° N har vært preget av over normalt utgående langbølget stråling på den nordlige halvkule i løpet av høst og tidlig vinter 2016.

6. Siden 2004 da Argo bøyene kom i drift, har verdenshavene ovenfor 1900 meters dybde, i gjennomsnitt, varmet litt. Den maksimale oppvarmingen (fra overflaten til ca. 120 m) påvirker havet i nærheten av ekvator, og overflate oppvarming er fraværende eller liten på høyere breddegrader på begge halvkuler. Maksimal havoverflate-oppvarming har skjedd på breddegrader hvor den innkommende solstråling er på sitt årlige maksimum. Netto avkjøling siden 2004 er veldig tydelig for Nord-Atlanteren.

7. Data fra tidevannsmålinger over hele verden tyder på en gjennomsnittlig økning i globalt havnivå på 1-1,5 mm/år, mens satellitt-avledede data antyder en økning på mer enn 3 mm/år. Den merkbare forskjellen mellom de to datasettene har fortsatt ikke noen allment akseptert forklaring.

8. For Arktis og Antarktis har sjøisens utbredelse siden 1979 utviklet seg i hver sin retning, avtagende og økende, respektivt. Oppå disse generelle trendene, er kortere variasjoner også viktig for å forstå år-til-år variasjoner. I Arktis er en 5,3-års periodisk variasjon viktig, mens for Antarktis er en syklus på ca 4,5 års varighet viktig. Begge disse variasjonene nådde sitt minimum samtidig i 2016, noe som forklarer den siste tids minimum i utbredelsen av global sjøis.

9. Den nordlige halvkules snødekke har viktige lokale og regionale variasjoner fra år til år. Den generelle tendensen (1972), derimot, er et stabil samlet snødekke.


For de som trenger en konklusjon, sammendraget er forenlig med det man kan forvente fra naturlige klimavariasjoner.

En kort video på ca 4 minutter er også tilgjengelig.

Rapporten er tilsammen på 36 sider, rikt illustrert med figurer. Den inngår i GWPFs samlede rapportserie om klimaet og er den første av deres rapporter som er forfattet av et medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd. Takk til Ole Humlum for hans betydelige innsats for å dele innsamlet viten med flest mulig på det brede feltet empirisk klimavitenskap (red.anm.).

One thought on “Ole Humlums Klimarapport 2016

  1. Dårlig gjort av professor Humlum å ødelegge en god katastrofehistorie med fakta! (Sark. – for de som ikke fikk det med seg…) 🙂

Legg inn en kommentar