Blå klimastillhet

Forfattet av Odd Gunnar Skagestad

Aftenpostens faste kommentator Bjørn Stærk boltrer seg på kronikkplass 30. juli i avisen i en serie veklager over den såkalte «høyresiden», som angivelig ikke deler hans oppfatning om hva man skal snakke om – og hvordan.

Mer spesifikt handler det om hvordan man bør forholde seg til det han kaller «klimaspørsmålet», alternativt «klimaproblemet». Bemerk dogmatikeren Stærks bruk av bestemt form éntall. Det er slik man omtaler et fenomén som har en udiskutabel eksistens, og som derfor ikke behøver å defineres. Det underforståtte premiss er at dette dreier seg om tro, og at avvikende oppfatninger – dvs. vantro – følgelig må fordømmes.

Klimaproblemer og -spørsmål har menneskeheten slitt med til alle tider. Men det såkalte klimaspørsmålet/-problemet er av ny dato. Det dukket opp på 1980–90-tallet i foretaksomme, apokalyptisk orienterte miljøer, inspirert av oldtidens pre-aristoteliske oppfatning om at klimafenoméner ikke forårsakes av naturlovene, men av gudenes reaksjon på menneskenes synder.

Klimaspørsmålet (og dets avledede begrep «klimautfordringene» – nå flertall) ble følgelig raskt omfavnet av geskjeftige politikere som her øynet en ny og politisk lønnsom «sak» å målbære.

Stærk hevder at «høyresiden ser ut til å tro at klimaspørsmålet forsvinner hvis man ikke snakker om det». Hva høyresiden måtte tro, vet jeg ikke, men Stærks formulering er god. For mannen har jo rett: Dette er faktisk et «spørsmål» som forsvinner hvis ingen snakker om det.

CO2-skremslene er – i motsetning til det imaginære «klimaspørsmålet» – et reelt og menneskeskapt problem, og det vil det være så lenge det snakkes opp.

Klimaproblemer (inkludert klimaendringer – i den grad de måtte forårsake problemer) vil uansett fortsatt være med oss. Som tidligere vil de kreve av oss mennesker at vi tar rasjonelle forholdsregler, treffer adekvate tiltak og drøfter avbøtende åtgjerder. Og dette vil skje så lenge vi forholder oss til virkelighetens verden, og ikke lar oss forføre av uvitenskapelige forestillinger, skremme av klimareligionens profeter eller forlede av klimalobbyens profitører.

Redaksjonelt tillegg
(Lagt til 1.aug. kl 15.15) Jon Hustad, journalist i Dag og Tid svarer Bjørn Stærk i Aftenposten. Han skriver bl.a «Eg kan ikkje koma på eit einaste tema eg har skrive meir om i Dag og Tid enn klima.»  Det er snakk om mellom 100 og 200 artikler om klimaet og Hustad gir eksempler før han avslutter: «
Stærk bør be meg om orsaking. Det kjem neppe til å skje.

Men fram til den orsakinga kjem, ser eg på Stærk som ein mann utan skamvit.»

14 thoughts on “Blå klimastillhet

  1. Jo mer velstående og trygge våre samfunn blir, desto mer kompenserer vi med innbildte problemer. Man kan kalle det velstands-hypokondri, eller et ubevisst behov for ikke å utfordre skjebnen, en slags mental «føre-var» mekanisme.

    Menneskeheten deler en stor mengde underbevisste, felles minner som kan trigges og fremkalles som moralske ledetråder (for eksempel i form av eventyr), og manipuleres og utnyttes av personer som vet å spille på dette potensialet. I mange religioner er dette er viktig redskap, og behøver ikke nødvendigvis å være noe negativt.

    I klimasaken blir alt sauset sammen. Moderne vestlige samfunn har til en viss grad erstattet religiøs tro med tro på naturvitenskap og forskning. Samtidig henger mye gammel moralisme igjen. Klima-alarmismen spiller bevisst både på folks ofte noe naive tillitt til vitenskapen som universell problemløser og villigheten til å innrømme skyld og bøte på denne, som en slags forsikring for et fortsatt godt liv. Det er en slik emosjonell bakgrunn som forklarer hvorfor så mange absurde påstander og spådommer passerer for god fisk i klimasaken. Bak i hodet lurer frykten for at vi har gjort noe galt. Best å sitte stille i båten.

    Kombinasjonen av kvasi-vitenskap og kvasi-religion er et sterkt virkemiddel, som tilbyr noe for en hver smak.

    Mange av klima-skremslene minner om å fortelle skremmende historier rundt leirbålet ute i den ville naturen. Vi vet egentlig at det ikke er sant, men det er deilig-skummelt å bli pirret av noe nesten farlig.

    Det kvasi-religiøse aspektet er også klart til stede i den voldsomme fordømmelsen av annerledestenkende. Skepsis og kritikk er grunnleggende i vitenskapen, men ikke i klimasaken, husk «det er umoralsk å tvile», fordi «the science is settled». Bibelen er ferdigskrevet og budene er hogget i stein, jfr. «Summary For Policymakers». Kritikk blir blasfemi, og skeptikere blir utbrytere fra menigheten. For noen renner det helt over, som professor Richard Parncutt:

    «I don’t think that mass murderers of the usual kind, such (as) Breivik, should face the death penalty. Nor do I think tobacco denialists are guilty enough to warrant the death penalty, in spite of the enormous number of deaths that resulted more or less directly from tobacco denialism. GW is different. With high probability it will cause hundreds of millions of deaths. For this reason I propose that the death penalty is appropriate for influential GW deniers.»

    http://joannenova.com.au/2012/12/death-threats-anyone-austrian-prof-global-warming-deniers-should-be-sentenced-to-death/

    Hva blir det neste? Heksebrenning med co2-fangst?

      • Igjen en artikkel som tar utgangspunkt i at menneskeskapt global oppvarming er en realitet. Da kan man selvfølgelig bruke tid på å gjøre en psykologisk analyse av hvorfor folk ikke aksepterer «sannheten». Så kommer de yndede eksemplene der man mener klimaskeptikere er i samme gruppe som evolusjonsfornektere og vaksinemotstandere. Det mangler bare benektelse av at jorden er rund og at månelandingene er en bløff. Dette er primitiv hersketeknikk som viser at klimasaken er i ferd med å sprekke. Dette er klart blitt en religion.

        Du skal ikke ha andre guder enn meg.

      • Hei Jan, hyggelig å høre en dansk stemme her. Videnskab.dk legger seg virkelig i selen for å piske tvilere tilbake i hjorden. Men har de egentlig skrevet om alarmister, ikke skeptikere?

        Her er 5 tegn som avslører klima-alarmister:

        «Falske eksperter
        ’Eksperterne’ virker måske kvalificerede, men enten har de ikke relevant videnskabelig ekspertise, eller også er deres synspunkter uoverensstemmende med veletableret viden.»
        Eksempel: Klimaforskeren, eh, tegneseriekunstneren, John Cook. (tar seg flott ut i SS-uniform)

        «Logiske fejlslutninger
        Argumenter, som er logisk falske, og dermed fører til en ugyldig konklusion. Det kan eksempelvis ske ved misrepræsentation eller forsimpling af forskning eller stråmandsargumenter.»
        Eksempel: Utallige eksempler på sverting og trakassering av skeptiske forskere.

        «Umulige forventninger
        Krav om urealistiske beviser før forskning accepteres som videnskabelig gyldig.»
        Eksempel: «Bevis at det ikke kommer en klimakatastrofe i 2050!»

        «’Cherry Picking’
        At fremhæve udvalgt data eller forskning, mens andet ignoreres med henblik på at få det ønskede verdensbillede bekræftet.»
        Eksempel: «When you’ve seen Yamal, you’ve seen ’em all.» (fritt etter Michael Mann)

        «Konspirationsteorier
        Hvis alle tidskrifter og forskere på området er enige om en videnskabelig konklusion, benægterne er uenige i, kan de forsøge at forklare det med, at forskerne er del af en større konspiration.»
        Eksempel: Koch-brødrene, say no more…

      • Og igjen refereres det til John Cook’s studie som er blitt debunket flere ganger. og hvem er denne Tim Cook som det refereres til lengre nede i teksten. Så vidt jeg kan se så er dette John Cook det snakkes om og som vel ikke kan sies å være klimaforsker (PhD in cognitive Science fra 2016)

  2. «…inspirert av oldtidens pre-aristoteliske oppfatning om at klimafenoméner ikke forårsakes av naturlovene, men av gudenes reaksjon på menneskenes synder.»

    Digresjon, men digg: Herodotus skriver om hvordan den enorme persiske flåten, som seilte nedover langs kysten av Hellas for å tukte de greske bystatene (langt fra alle) som satte seg opp mot dem, ble sterkt redusert av en voldsom storm. En storm som varte i tre dager og tre netter inntil prestene og magikerne klarte å mildne gudenes vrede slik at stormen stanset, eller, skriver Herodotus, kanskje den bare stilnet av seg selv.

    For oss kan dette fremstå som en uakseptabel inkonsekvens, det må være en enkelt årsak, ikke en slags helgardering med likestilte naturlige og overnaturlige årsaker. Men i en verden der også naturfenomener var tegn på guders makt og virke, kan dette være logisk nok.

    I dagens verden er menneskene selv blitt guder, og kan styre naturen med klimakonferanser. Oldtidens grekere hadde et eget ord for denslags: Hybris.

    Herodotus ligger og dupper akkurat i vippepunktet mellom historiefortelling og historieskrivning. Etter ham kom Thukidides, kanskje den første profesjonelle historiker (iallfall som vi kjenner til) med en langt høyere kvalitet mht. kronologi, kildekritikk, o.l. Men Herodouts er mer sjarmerende. Mye av hans verk omhandler eksotiske fortellinger fra fjerne strøk. Når det går for vidt, skriver han: «Jeg føler meg forpliktet til å gjengi for leserne hva jeg har hørt, men vil understreke at jeg ikke nødvendigvis tror på det selv.»

  3. Noen ganger skal man ikke bare glede seg over innhold, men også form og stil: Det er en sann svir å lese Skagestads billedrike formuleringer og sikre penn. Også på dette området, etter noen tiårs observasjoner av klimaytringer, synes saklige klimarealister et solid hestehode foran sine langt mindre beleste opponenter på alarmistfløyen. Og for å sementere mitt fornøyde smil følger de neste kommentatorene opp med velformulerte og billedrike virkelighetsbeskrivelser, de også. Lakmustesten blir om det etter hvert dukker opp et overbevist imaginært fremtidig havstigningsoffer og/eller temperaturoppumper og snubler i sine egne repetitive fraser, akkompagnert av skrivekunst og logikk som ville sendt Popper i en tidlig grav…

  4. Aftenposten har prisverdig tillatt kommentarer etter Stærks kronikk. Geir Aaslid hadde et kraftig innlegg her, som flere gjorde sitt beste for å rive i stykker.
    En kunne kanskje forventet at noen flere av klimarealistene med solide kunnskaper hadde gått mann av huse, når denne unike anledningen bød seg? Det var en del utsagn fra alarmistisk side som godt kunne vært satt på plass av folk med faglig tyngde?

    • Har vanskelig for å forbinde ordet «prisverdig» med Aftenpostens massive kampanje-journalistikk. At en avis «tillater» kommentarer, skulle bare mangle, og burde være en selvsagt del av deres overlevelsesstrategi i møtet med dagens mediavirkelighet.
      Mvh Odd Gunnar Skagestad.

      • Er selvsagt enig. Det var kanskje i overkant positivt. Bakgrunnen er tankene om at avisen stengte alle muligheter for kommentarer, og at dette nok var føringer «ovenfra». Når nå dette har forandret seg, formodes at det er en eller flere som har rukket frem med sine argumenter, og disse bør møtes med glede. Det KAN være tegn på at ledelsen har innsett det fullstendig gale i å kvele ytringsfriheten og dermed også avisens anseelse og inntekter.
        Åkke som. Klimarealistene bør bruke denne mulighet til å si sin mening. Det var skrint på Bjørn Stærks propaganda-forsøk.
        B R

  5. Likheten med religion blir mer og mer tydelig. Når «Bibelen» ikke stemmer med det folk observerer legger man en ny tolkning til grunn. For klimamenigheten betyr det at man justerer fakta slik at temperaturutviklingen stemmer med den hellige skrift. Dommedag har man beholdt. Det er jo en sikker vinner i all religion. Trump har tatt rollen til Gamle-Erik. Han fyller jo rollen på så mange områder. Bevisene for Guds vrede får vi daglig i form av vind, regn, skogbranner, kaldt og varmt vær osv. Avlaten er regulert gjennom Paris-avtalen.

Legg inn en kommentar