Klimaforskningen diskrediterer forskningen

Forfattet av Kjell Stordahl

Forskningsrådet gjennomførte i samarbeid med Kantar TNS en undersøkelse som kartla publikums interesse for forskning, kunnskap om forskning, tillit til forskningsresultater og til forskere. Fokus ble også rettet mot forskningens status i mediebildet og i det politiske systemet.

Basert på resultatene skrev jeg innlegget i resett: «Nordmenn har liten tillit til forskning og især klimaforskning»

Et av hovedfunnene fra Forskningsrådets undersøkelse om nordmenns holdninger til ulike typer forskning ble avdekket gjennom spørsmålet:

I hvor stor grad mener du forskning er påvirket av forskernes politiske holdninger og synspunkter på de følgende områdene?


Klima og miljøforskningen skiller seg klart ut som det forskningsområdet nordmenn har minst tiltro til fordi forskningen er påvirket av forskernes politiske holdninger og synspunkter. Ser vi bort fra de som ikke har gjort seg opp noen mening, er det 53% som med svært eller ganske stor sikkerhet mener at forskningen er påvirket av forskernes holdninger og synspunkter, mens det kun er 15% som er sikre på at dette ikke er tilfelle.

En annen sak er at undersøkelsen ikke differensierer på klima og miljø som jo er helt forskjellige områder. Det er nok ikke noen tvil om at forskningen på klima er mye mer omstridt enn forskningen på miljø. Dersom første linje i tabellen hadde blitt delt i to, ville det blitt mye styggere tall for klimaforskningen enn det er for miljøforskningen. Endelig konklusjon er at klimaforskningen diskrediterer norsk forskning – akkurat som den diskrediterer klima og miljøforskningen.

Ole Henrik Ellestad har også kommentert resultatene på vår nettside med artikkelen «Miljø og klimavitenskap i sterk miskreditt i folket».

John-Arne Røttingen, administrerende direktør, og Thomas Evensen, avdelingsdirektør forskningskommunikasjon, Norges forskningsråd publiserte 4. desember artikkelen «Forskningen må ta kommunikasjon på alvor» i publikasjonen Forskningspolitikk. Den ble også lagt inn som kronikk på www.forskning.no med tittelen «Hvordan skal forskerne snakke til folk som ikke tror på det vi sier. Altfor mange har mistanke om at forskning er «kjøpt og betalt» og at forskere har sin egen politiske agenda».

De starter artikkelen med:
«Undersøkelsen som Forskningsrådet nylig fikk utført om folks holdninger til forskning kan tolkes på flere måter, men flere funn er urovekkende: Altfor mange har mistanke om at forskning er «kjøpt og betalt», at forskere har sin egen politiske agenda, og at politikere og medier driver selektiv formidling av forskningsresultater ut fra hva som tjener deres sak.

I vår egen sfære er det mange som trekker undersøkelsen i tvil. Oppfatningen er gjerne at forskningens renomme står så sterkt i befolkningen at det ikke er noen grunn til bekymring. Spørsmålet er om vi ikke bør ta signalene litt mer alvorlig.
Selv om ulike former for manipulasjon av sannheten langt fra er noe nytt, står vi nå midt oppe i en medial omveltning som det er vanskelig å fatte rekkevidden av. Det bør pirre vår nysgjerrighet og tydeliggjøre vårt ansvar for å møte den nye tid med nye kommunikasjonsverktøy.

Klimaforskningen er det heteste eksempelet på et felt der folks tillit er sviktende. 54 prosent mener at resultatene er preget av forskernes egne holdninger. Det er lett å registrere folks skepsis – den kommer til uttrykk ikke bare i kommentarfeltene, men også i politiske debatter på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå».

Konklusjon
Røttingen og Evensen fra Forskningsrådet og Ellestad og Stordahl er enige om det skremmende faktum at en markant del av den norske befolkning (54%) ikke har tiltro til klimaforskningen.

11 thoughts on “Klimaforskningen diskrediterer forskningen

  1. Jeg lot gullrekka ligge og fulgte med på NRK 2s Festkveld for klimanerder fredag 24. november. En ting var at Bjørn Samset fra Cicero slett ikke var morsom, slik programlederne prøvde å legge opp til. Enda mer patetisk ble det fordi en startet med å slå fast at han ikke hadde ambisjoner om å bli noen Aarebrot, men så blir en jo sittende å sammenlikne og tenke på hvor hjelpeløst foredraget var.
    Men så kommer en til vektlegging av fakta, hvor ubetydeligheter ble poengtert å ha usikre prognoser, mens det som en virkelig burde ha advart om var feilaktig eller vanskelig å måle fikk karakteristikker som “det er ikke tvil om” eller “det er helt opplagt at …” På samme vis med bruk av statistikk. Modeller var ute av proporsjon, og enkelte ble betegnet som “stygge” og får ikke lov av “direktøren for Cicero å vise”, som om det ikke nettopp er dommedagsprofetien som gir dem forskningsmidler og politisk drahjelp.
    Verst er det at også andre forskningsmiljøer drar ned ved at de sitter rolig og ikke sier noe. Hva gjøres i Sibir for å unngå nedsmelting av tundraen – jo bl.a. husdyrhold. Hvordan er det egentlig med isbjørnstammen – som aldri har vært større enn i dag. Og kan matematikere, fysikere og statistikere (SSB) sitte rolig å se på at ikke sammenliknbare størrelser sauses sammen for å gi ønsket resultat? Hva er jordas normaltilstand jf. temperatursvingninger gjennom siste tusen år? Og hvordan kan en sette solvarmen opp mot menneskelig aktivitet i samme graf? Om solaktiviteten er nesten konstant og alle avvik alene skyldes menneskelig aktivitet, er det som å analysere en bulldoservelt som resultat av en meitemark i skråningen: Bakkens helling er omtrent den samme, men akkurat der ulykken skjedde fant man en flatklemt meitemark, altså var det den som skulle til, og så slipper vi å se etter andre faktorer som fart, vinkel, osv.
    NRK Dagsrevyen viste for litt siden et bilde fra Fuji med et frodig grønt løvtre stående et stykke til havs, og bedyret at dette var normalen. Selv med min humaniora og samfunnsvitenskapelige bakgrunn reagerer jeg på slikt. Størrelsesforhold for hva solas innvirkning kan sammenliknes med, og at jeg aldri har hørt om trær som vokser med grønne blad og skyter knopper i saltvann. Fuji-øyene er vulkanske og mens deler av øya stiger er det andre deler som synker, noe som ikke har noe som helst å gjøre med havet.
    Når forskning og formidling håndteres slik må det skape mistro. En ting er Ciceros være eller ikke være på om de klarer å skape skyldfølelse blant politikere og folk flest. Cicero kan ikke bedre og er unnskyldt. Enda mer kritisk er det at andre forskningsmiljøer sitter musestille og lar av redsel for ubehagelige følger være å påpeke usannheter og juks med tall og statistikk som berører deres egne områder. Resultatet blir et vitenskapens skrekkabinett. Da er det relevant å spørre hvorfor et samfunn skal holde seg med forskningsinstitusjoner som ikke vokter og er i dialog om sine kunnskaper og funn.
    Jeg ser med en viss tilfredshet at mine egne fagfelt: “Historie språk kultur” kommer nest best ut. Vi har også noen utskudd av interessekonflikt, fortielse og manipulering, særlig innen historisk heltedyrkelse og deler av kjønnsforskning og pedagogikk, men åpen debatt, kildekritikk, metode og reelle data er eneste gangbare vei, og det eneste som kan gi tillit og vise forskningens relevans.

    • Edvardsen,
      likte å lese det du skriver. Du uttrykker mye god, ærlig og helt forståelig frustrasjon over alle de åpenbare pseudovariablene i det vi etter hvert kan kalle “Samsetsk klimaforskning”. For å omskrive en drepende karakteristikk av slike argumentrekker på konfirmantnivå snekret sammen etter “jeg fant jeg fant”-prinsippet og med amatørens ekspertposeringsbehov: “It’ snot even wrong”. NRK lot nemlig Samset upåtalt få kjøre et pinlig uvitenskapelig sammensurium om at “forskningen viser at” (hvilket den ikke gjør) helt uten støtte i nødvendig vitenskapsteori og falsifikasjonspremisser.

      Jeg så det samme programmet, og til slutt ble jeg bare sittende og klukkle: Samsets umodne iver etter å forfølge sine tvangstanker med rene kvasivariable overgikk mine verste forventninger. Jeg fikk stadig sterkere assosiasjoner til Erasmus Montanus som i sin tid beviste at Mor Nille var en sten. Hadde unge Samset vært såpass belest (hvilket han åpenbart ikke er) at han kjenner Holbergs dype ironi på dette området hadde han kanskje moderert seg. Men dette ble en farse der jeg til slutt utstøtte slike latterhyl at min ellers harmoniske katt ble liggende i dekning under sofaen til langt inn i Kveldsnytt.

      Tankekors: Bør ikke NRK utvise litt mer varsomhet mht. å beskytte overivrige forskere mot seg selv, og herunder skremme vettet av ellers harmoniske katter i de tusen hjem? Hadde det ikke heller vært mer skånsomt å sende en reprise av “Komiske klipp” med Keystone Cops og Helan og Halvan? I det lange løp hadde det trolig vært bedre for vår respekt for naturen enn “Samsetsk klimavitenskap”.

      • Eg fulgte også med på programmet «Festkveld for klimanerder» fredag 24. november. Der opplevde eg at programmet formidla det som er status for klimavitenskapen.

        Det var mange som fulgte dette programmet, og dei fleste meiner vel det samme som meg: Erik Henning Edvardsen og Gunnar Sunde sine forsøk på latterliggjøring slår tilbake. Kritikken er direkte tåpelig.

        Edvardsen skriv: «Enda mer kritisk er det at andre forskningsmiljøer sitter musestille og lar av redsel for ubehagelige følger være å påpeke usannheter og juks med tall og statistikk som berører deres egne områder.»

        Etter ein slik påstand er det merkeleg å kontatere at han etter ein lang artikkel ikkje har påvist ein einaste påstand frå programmet som er usann eller er juks med tall og statistikk.

  2. I klimaforskningen
    Er det især ett forhold fra «forskerhold» som vekker anstøt: Bombastiske påstander om hva som vil skje i fremtiden.
    Forskning skal bygge på fakta/data, og det finnes ikke slikt om fremtiden. Man kan anta og tro mye om fremtiden, men viten er det ikke. Et eksempel: Det er meget sannsynlig at temperaturen i kommende sommer blir høyere enn nåværende vintertemperatur. Svært få, om noen, vil protestere på en slik påstand. Men årsaken til sannsynligheten ligger i den lange rekke av tidligere års erfaringer med at dette stemmer. Ingen vet dette, men det er meget sannsynlig. Grad av sikkerhet om fremtiden avhenger av fortidens empiri.

    • Jeg kikket innom fra arkivet. Dette var så barnslig at det var flaut å se på. Samset fremstår som en barneTV-onkel. Mulig denne formen er valgt fordi det vitenskaplige grunnlaget er for svakt for et seriøst program. Samset valgte den samme belærende tonen i konfrontasjonen med Hagen. Ingen referanser, kun en overbærende tone.

      Litt artig at han tok på seg Sherlock Holmes lue når han skulle være ekstra flink. De fleste vet at Sherlock Holmes er oppdiktet og at hans evner og teorier kun er ren fantasi. Jeg ser analogien.

    • Ramstad. At det blir sommer og vinter er basert på vitenskapelige fakta som at solens vinkel på kloden fotventes å endres. At det sannsynligvis blir varmere globalt i 2023 enn i 2017 blir basert på trender og ikke på empiri. Om menneskeheten kun hadde basert seg på empiri ville vi ha stått på stedet hvil utviklingsmessig og ikke kommet et skritt videre.
      Et eksempel om empiri fra han biologen her, Jølstad eller noe: Han mener at det ikke blir utryddet nok dyr på kloden vår for at vi skal slå alarm. Det tar 80 år fra siste (empiriske) observasjon av en art til den er offisielt utryddet (fakta ingen bestrider) og da er ifølge ham og andre og her på forumet ingen grunn til å få høy puls Selv om bestanden av en art gar gått ned med 95% seneste 50 år menes det at det ikke finnes empiriske bevis på at arten er utdødd. Det er forsåvidt riktig, men de fleste skjønner vel at det kan være lurt å rope varsku.

      • Før noen kicker her. “At arten er utdødd ‘ skal selvsagt være ‘at arten vil dø ut’

  3. Klimaskeptikerne kan ikke hente støtte i en generell mistro til den forskningen som underbygger det vi må kunne kalle et inntektsbringende og dominant klimasyn. Snarere må den generelle mistroen ses i lys av manglende forutsetninger for grunnleggende forståelse- og nettopp her er det mulig å identifisere den fremste utfordringen for en skeptisk tilnærming. Hvordan skape en saklig og forståelig motstand mot et meningshegemoni!

Comments are closed.