Månelandingen

Vi har en analyse av Jens Stoltenbergs befatning med månelandingen på Mongstad og hans øvrige engasjement i klimapolitikken. Med sitatretten og hans bok «Min historie» utgitt i 2016 på Gyldendal gir vi deg et blikk inn bak kulissene.

Originalteksten om månelandingen er å finne på sidene 284 til 293, klimatoppmøtene på sidene 388 til 406. Ordrette sitater står i kursiv. Boka er tilgjengelig i bokhandelen og i bibliotekene.

Innledningsvis viser Stoltenberg til president Kennedy som satte som mål at amerikanerne skulle til månen i løpet av 10 år. Og fortsatte slik:

Vår visjon er at vi innen sju år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser, Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge. Når vi lykkes, tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.
Jens Stoltenberg i Min Historie

Nest siste setning er korrekt, det er et stort og dyrt prosjekt for landet. Resten er feil.

Stoltenberg er åpenbart uvitende om hva som er menneskehetens optimale nivå for atmosfærisk CO2. Svaret er 2-3 ganger dagens nivå, og det er pussig at dette ikke ble utredet i forkant av den omfattende pengebruken på krigen mot CO2. Spesielt pinlig er dette på bakgrunn av at Stoltenberg selger seg selv som en stram finanspolitiker som er imot all uansvarlig pengebruk, og også kan vise til en ansvarlig finanspolitikk i sin tid i sjefsstolen – bortsett fra på klimafeltet hvor det har vært fritt fram for all pengebruk.

Videre nevner ikke Stoltenberg i sin bok at politikernes kamp mot klimagassene retter seg mot en mindre del av fienden. CO2 utgjør bare 0,04 % av atmosfæren og mindre enn 5 % av klimagassene, og menneskehetens andel av atmosfærisk CO2 er mindre enn 4 % av disse 5 %.

Den bredere naturfaglige bakgrunnen inkluderer det totale fravær av observasjoner i naturen som bekrefter at CO2-utslipp har en målbar virkning på klimaet. Klimapanelet har derimot et politisk vedtak fra mars 1996 som med begrunnelse i klimamodeller sier at man nå kan skjelne menneskets fotavtrykk i klimaendringene.

Senere kvantifisert i politisk orddrakt til at mer enn 50 % av temperaturøkningen etter 1950 er forårsaket av våre utslipp og med en skråsikkerhet som øker i takt med differansen mellom observert (stabil) og modellert (økende) temperatur. I siste hovedrapport var klimapanelet 95 % sikre, uten at det eksisterer noen som helst dokumentasjon.

Bakgrunnen
Denne nyttårstalen ble holdt 1. Januar 2007. Den varme høsten og vinteren hadde bekymret mange. Vi sto foran et viktig år, med internasjonalt klimatoppmøte og stortingsmelding om klimapolitikken, og jeg hadde bestemt meg for å gjøre klimasaken til det viktigste budskapet i talen min. Sammen med medarbeiderne mine hadde jeg funnet ord og filt på setninger. Hovedsaken ga seg selv: Jeg ville snakke om teknologien vi skulle utvikle for å rense klimagassen CO2 fra Statoils gasskraftverk på Mongstad.

Deretter følger en utfyllende tekst vedrørende gasskraftverksakene i årene før og konsekvensen for strømprisene:

At Trollfeltet skulle drives med elektrisk strøm fra land, var en stor miljøseier, men det var ikke uten kostnader. Hentet vi så mye strøm fra Bergensområdet, ble strømforsyningen sårbar. I Midt-Norge hadde allerede elektrifiseringen av Ormen Lange, kombinert med kalde vintre og lite vann i magasinene, gitt skyhøye strømpriser. Vi kunne ikke risikere å gjenta det samme på Vestlandet.

Miljøseieren Stoltenberg var så stolt over var i beste fall en Pyrrhosseier, da gassen som da ikke ble brent på Trollfeltet, istedet ble solgt til kontinentet og brent der. Men «avtalen» med SV fra Soria Moria som i realiteten var et ultimatum og en forutsetning for at SV kunne sitte i regjering med Ap, innebar at gassen fra Mongstad skulle renses, og der SV hadde rensingen som hovedsak, hadde Arbeiderpartiet teknologiutviklingen som hovedsak.

Klima-kultismen i småpartiene
Stoltenberg nevner at denne ulike vektleggingen skulle skape store problemer for regjeringen, og avdekker årsaken til mye krangling. Det synes klart at SV trakasserte Stoltenbergs regjering med sin klima-kultisme og CO2 i rollen som demon, slik Venstre nå trakasserer sittende regjering på samme måte. (Cicero-foto, SVs Kristin Halvorsen)

Absurditeten i SVs krav dengang og Venstres krav i dag kommer klarere fram når man vet at det var og er snakk om å rense noen hundre tusen tonn med CO2, mens befolkningen i landet samtidig puster ut det tidoble volumet med CO2.

Gevinsten for klimaet?
Stoltenberg  må ha vært oppmerksom på hvor liten gevinsten for klimaet i beste fall kan ha vært, i forhold til utslippene fra verdens kullkraftverk, der han skriver:

Men om vi samtidig klarte å utvikle teknologi for rensing som kunne brukes mange steder i verden, ville det være verdt pengene. I mange land var kull den viktigste energikilden. Nye kullkraftverk ble bygd hele tida – bare i Kina kom det et nytt kraftverk i uka.(redaksjonens understrekning)

Til slutt måtte SV gi opp kravet om umiddelbar rensing, og grunnen til det var rett og slett at teknologiutviklingen gikk tregt. Statoil opplyste at det ikke var teknisk mulig å få til rensing før i 2014.

Prislappen?
Den var helt i det uvisse i tidlig fase, for Stoltenberg skriver: Vi visste ikke hva det ville koste. Vi hadde fått et løselig anslag på fire milliarder for rensingen og i underkant av en milliard for pilotanlegget. I andre saker hadde slike tidlige anslag vist seg å være alt for optimistiske.

Da regjeringen i januar 2009 ba Stortinget ta beslutningen om å bygge verden største teknologisenter for CO2-handtering, var prisen for testanlegget alene kommet opp i 5,2 milliarder. Måneden etter hadde Statoil klar sin masterplan for full rensing på Mongstad, med en prislapp på 25 milliarder.

Jeg ble matt. Dette ville være en meningsløs bruk av penger. Om vi ikke fikk prisen betraktelig ned, ville ingen norsk regjering noen gang sette i gang et slikt prosjekt.
Jens Stoltenberg

Igjen, dette har vist seg å være feil. En analyse av statens pengebruk på klimatiltak mot en klimakrise som ikke eksisterer, hadde i 2015 under en borgerlig regjering kommet opp i godt over 20 milliarder – hvert eneste år. Dette er i tillegg til at man nå planlegger (eller later som om man planlegger) to eller tre renseanlegg.

Dette var ikke teknologiutvikling. Om vi bygget et renseanlegg til denne prisen, ville det ikke være noe bidrag til å få gjennomført CO2-fangst andre steder i verden. Det ville bli det motsatte: Et monument til skrekk og advarsel, som ville få andre land til å tenke at dette var så kostbart at de aldri i verden ville innlate seg på noe slikt.

Mongstad, TCM anlegget. Foto:Helge Hansen

Testanlegget gikk derimot etter planen, de første årene. Det åpnet  7. mai 2012, og da med Shell og sørafrikanske Sasol med på eiersiden. Imens kom Ola Borten Moe inn som ny energiminister, og han kunne opplyse at raffineribransjen i Europa slet. Raffineriet på Mongstad var  gammelt og i ferd med å bli ulønnsomt. Uten raffineriet ville kraftverket bli nødt til å stenge.

Vi kunne ikke bruke titalls milliarder kroner på å rense et anlegg som var i ferd med å stenge uansett.

Derimot gikk planleggingen videre som om ingenting hadde skjedd, noe som utvilsomt var nødvendig for å beholde SV i regjeringen. Først etter valgnederlaget i 2013 ble testanlegget skrinlagt. Men da man i årene 2012-14 mente «at å lykkes med rensing av CO2 var minst like viktig for klimaet som før», så ble det utarbeidet en mer offensiv plan, som gikk i arv til neste regjering:

Vi ville ha minst ett renseanlegg for CO2 et annet sted i Norge. Vi ville styrke teknologisenteret og forskningen på CO2-fangst, og vi ville bidra til arbeid med slik fangst og lagring i andre land.

En skandale?
Noen har kalt satsningen på CO2-teknologi på Mongstad for en skandale.Det er feil.

Ovenstående to setninger fra Stoltenberg er korrekte, men av en noe annen grunn. Når man satser så sterkt på en teknologi som bare kan brukes til å få fotosyntesen til å stanse raskere enn det naturen greier selv, da er det helt feil med en så mild ordbruk som skandale. Men som man ser av hans avslutning i neste avsnitt, enkelte lærer aldri:

Klimateknologi?
Men jeg angrer ikke på det vi faktisk gjorde. Vi vet mye mer om CO2-håndtering og -lagring i dag enn i 2006. Arbeidet har kostet mye penger, men det aller meste er brukt fornuftig. Vi har verdens største anlegg for utvikling av klimateknologi, og har noen av verdens beste fagfolk og forskere på karbonfangstteknologi. De jobber med entusiasme og engasjement for å utvikle en teknologi verden trenger.

Mange milliarder hadde vært spart dersom Stoltenberg allerede i 2006 hadde spurt de tusenvis av høyt utdannede naturvitere ute og hjemme som var klar over at dette var meningsløs teknologi, spesielt tatt i betraktning at det også er mangel på CO2 i atmosfæren.

Toppmøter om klima
Dette er det lengste klimarelevante kapitlet i Stoltenbergs bok. Det starter med tiden han jobbet i Statistisk Sentralbyrå (1989) og denne monologen til Audun Rosland som nå er i Miljøforvaltningen og leder Norges delegasjon til klimatoppmøtene:

CO2 er ikke farlig. Det er det vi puster ut når vi puster. Uten CO2 dør livet på jorda. Men CO2 er en drivhusgass. De kortbølgede strålene fra sola slipper inn gjennom atmosfæren vår og når jorda. En stor del av de langbølgede strålene fra jorda stoppes imidlertid av noen gasser i atmosfæren. Det er disse vi kaller drivhusgasser.

Deretter fortsetter Stoltenberg:Jeg lærte at denne drivhuseffekten er grunnlaget for livet på jorda. Uten en drivhuseffekt ville middeltemperaturen på planeten vår ha vært 34 grader kaldere.
Men mengden av disse klimagassene øker. Mindre stråling slippes ut. Jorda blir varmere, og det er vår skyld. Menneskelig aktivitet bidrar til å øke innholdet av karbondioksid og andre drivhusgasser i atmosfæren.

I beste fall upresist da det er fotosyntesen som er grunnlaget for livet på jorda. Ikke et ord om vanndamp og ikke et ord om at økningen nå gjør at vi har kommet tilbake over CO2-nivået fra 1940 årene etter den første av to like varmeepoker i forrige århundre. Påstått økning er i forhold til siste 120 millioner år en reduksjon på 6/7.

Stoltenberg fikk med seg fra Rosland alle skremslene, om terskeleffekter eller vippepunkter (som sannsynligvis ikke eksisterer), hvor temperaturøkningen ble større enn et par grader, med katastrofale effekter. Om metanet (som utgjør 0,00018 % av atmosfæren) som en av de mest virkningsfulle drivhusgassene, med påstått opptining av tundraen i Arktis. Om oppvarmingen av havet, også nevnt forunderlig som«en prosess som vanskelig kan endres eller stoppes.» (!?) Samt at CO2-utslipp er en konsekvens av all forbrenning av olje, gass og kull.

Ikke et ord om at det er sola som varmer opp havet. Eller at metan er ustabilt og omdannes til CO2 og vanndamp like raskt som metanet trekker opp fra jordsmonn til atmosfære. Og ikke et ord om at mindre enn 4 % av CO2-andelen i atmosfæren skyldes nevnte forbrenning.

Ny forskning har bare forsterket budskapet. Det foregår menneskeskapte klimaendringer. Og selv om sammenhengene er kompliserte og usikkerheten stor, tar vi en uakseptabel risiko om vi ikke prøver å redusere dem. Den dagen vi har full sikkerhet om hvordan klimaendringene virker, vil det være for sent.

Beklageligvis vil ikke Stoltenberg innse at det er forskjell på bestillingsforskning og naturvitenskap. Styrende prinsipp i første type forskning framgår av figuren til venstre.

Han har heller ikke lyttet til kompetente rådgivere på klimafeltet, eller til veteraner i partiet som ville ha rådet ham til å omgi seg med et mangfold av oppfatninger i viktige saker.

Naturvitere ville ha opplyst at det i siste hovedrapport fra klimapanelet bekreftes at oppvarmingen stanset for ca 20 år siden (årstall varierer i ulike datasett, men alle har stans i oppvarmingen)  og at det derfor ikke haster i det hele tatt.

Klimaforlik og klimatiltak
Deretter går boka til Kyotoavtalen, klimaforliket på Stortinget, Soria Moria og erkjennelsen av at Norge ikke kunne nå sine utslippsmål gjennom innenlandske tiltak. Så følger det som skjer i alle vestlige land når herskende politikere skjønner at det ikke er mulig å nå klimamålene:

Når datoen nærmer seg (for oppfyllelsen av ambisiøse mål for klimakutt), slutter vi å snakke om dette målet og setter i stedet nye mål enda lenger frem. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.

Interessant ordbruk fra APs leder i forrige setning, men mer relevant er vel om ikke befolkningen som betaler for klimatiltakene har større grunn til å føle seg bedratt?

Ved statsministerens kontor ble det ruget på en del geniale klimatiltak i 2007. Kjetil Lund, omtalt som en dyktig embetsmann, kom med forslag om at ambisiøse klimamål kunne bli nådd hvis mesteparten av tiltakene fant sted i utlandet. Dette førte til at Arbeiderpartiet i 2007 vedtok at Kyotoavtalen skulle overoppfylles med 10 %, at Norge skulle ta ansvar for utslippskutt ute og hjemme som tilsvarte 30 % av utslippene, innen 2020 og at Norge skulle bli karbonnøytralt innen 2030.

Dermed var uansvarligheten satt i system i Arbeiderpartiet og det gjenstod bare å krangle med SV om hvor mye som skulle gjøres i Norge. Miljøverndepartementet greide (som vanlig) ikke å levere, så statsministerens kontor tok over ansvaret for redigering av dokumentene og var de som delte ut dokumentutkastene på regjeringsmøtene.

Det ble klimaforlik, hvor alle partiene utenom FrP var med, hvor det ble forhandlet mellom regjering og opposisjon på statsministerens kontor. Stoltenberg opplyser at de borgerlige da fremmet enda mer ambisiøse klimatiltak, men uten virkemidlene som gjorde det mulig å innfri tiltakene.

Jeg ble ikke kvitt følelsen av at de gjorde det mest for å plage oss.
Jens Stoltenberg, om klimaforliksforhandlingene, 2007.

Den andre muligheten er at Høyre i enkelte saker kan opptre enda mer uansvarlig enn Arbeiderpartiet.

Den mest  «hellige» setningen i klimaforliket var at vi fram til 2020 skulle «redusere utslippene i Norge med 15-17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen, slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert.»

Merk Stoltenbergs ordbruk – hvor «hellig» beskriver politikerholdningen i klimadiskusjonene. Målet om klimanøytralitet var dermed flyttet til 2030 og neste generasjon klimafrelste politikere, og det meste av stemmetapende tiltak ufarliggjort ved flytting til utlandet. Det ble åpnet for en storstilet overføring av milliardbeløp til noen av verdens mest korrupte utviklingsland. Norge måtte også som et lydrike knytte seg enda tettere til EUs klimapolitikk.

Klimatoppmøtene på Bali og i København
Stoltenberg satt med styringen for Norge i forkant av disse møtene og gir oss et unikt innblikk i gruppetenkningen i det politiske klima-ekkokammeret. Den røde tråden her er hans formidable innsats i København for å få til en forpliktende avtale!

Da spørsmålet om hvem som skulle betale for klimatiltak i U-landene kom opp, sa Kina og India at det var de rike landene som hadde skapt klimaproblemene og som derfor måtte løse dem. Her viser han en imponerende evne til å ta agnet, med søkke, snøre og hele fiskestanga:

Logikken var like enkel som den var kraftfull. Det var de rike landene som hadde skapt problemet. Nå måtte vi betale for konsekvensene våre handlinger.

I København var Stoltenberg blant de 20 viktige statslederne som prøvde å berge det som lå an til å bli et katastrofalt mislykket møte i forhold til noens intensjoner om å få til en juridisk forpliktende avtale.

Frankrikes Sarkozy viste seg som en av de mer useriøse statslederne da han leverte denne meldingen til Kina i et møte:
«Jeg finner meg ikke i at dere ødelegger verdens klima ved å nekte å være med på avtaler.» Svaret var iskaldt fra en delegasjon som var klar over at oppvarmingen forlengst hadde stanset: «Pass på dine egne fullmakter du, så skal jeg ta meg av mine.»

København førte til lite annet enn at det ble fokusert på det politiske 2-gradersmålet og et internasjonalt klimafond på 100 Mrd USD årlig fra 2020, hvor de fattige i de rike landene skal betale klimaavlat til fondet, og diktatorene i U-landene skal tømme fondet. Land som kritiserte slik omfattende pengeflytting utifra ønsket om å havne i siste gruppe (bl.a Tyrkia) ble bestukket med løfter om status som U-land.

Kort tid før Københavnmøtet inntraff Climategate-skandalen (omtales fyldig i neste Klimanytt) som i flere tusen eposter avdekket omfattende korrupsjon, manipulasjon og konspirasjon i forskningsmiljøene rundt FNs klimapanel. Dette førte til mye medieomtale og bidro til at Københavnmøtet kollapset i krangling. Denne skandalen er ikke nevnt med ett ord i de to kapitlene; virkelighetsfornektelsen er i politiske miljøer omfattende på klimafeltet.

Parisavtalen
Denne avtalen er avspist med noen få linjer, da den ble inngått etter Stoltenbergs tid som statsminister. Til tross for at den ikke inneholder noe annet forpliktende enn at landenes delegater skal fortsette å møtes til årlige klimakirkemøter til evig tid, og at man i denne prosessen bare skal forplikte seg til å levere lister over klimatiltak som alle er uforpliktende, så konkluderer Stoltenberg slik:

Denne avtalen kommer til å endre klimapolitikken i verden.

Det har allerede skjedd.

USA har trukket seg helt ut fra Parisavtalen og forholder seg nå til klimaet utifra en klimarealistisk naturfaglig forståelse. Kina og India med flere bygger fortsatt kullkraftverk i et rasende tempo som fører til økte utslipp. Parisavtalen er allerede død, men ikke begravet.

Siden døden inntraff etter bokutgivelsen kan man muligens tilgi at Stoltenberg kommer med denne typen spådommer.

Og pussig nok, ikke et ord om at de store ambisjonene i København for å få til en forpliktende avtale, i Paris ble begravet en gang for alle med et knusende nederlag for den forpliktende klimapolitikken Stoltenberg frontet noen år tidligere.

At man hjemme i Norge har justert retorikken etter Paris slik at man innbiller seg selv og andre at Parisavtalen har noen betydning, viser at det for partiene på Stortinget er et betydelig forbedringspotensiale i klimapolitikken.

 

4 thoughts on “Månelandingen

  1. Litt komisk å høre nyhetene som nå verserer på NRK om at “CO2-mangel” rammer både ølproduksjon og vanning av plener i Osloområdet, og at mangelen i verste fall kan gå ut over liv og helse. Og journalistene innlater seg ikke inn på en aldri så liten antydning av ironien i at CO2 I neste sammenheng omtales som en styggedom. Ja, ja, denne skitne, forurensende gassen er en god syndebukk, enten det er for mye eller for lite av den.

  2. Jeg er så gammel at jeg kjenner historien ganske godt.
    Det er forstemmende å se hvor “blinde” mange av våre politikere er når det handler om klima. Man oppfører seg som om dette er trosspørsmål, og det er vel også dette det egentlig koker ned til, “tro”…

  3. Det som er skremmende med denne historien er at politikerne ikke innrømmer feil og at de ikke lærer noe av feil som er begått. Denne CO2-fangst-farsen fortsetter i beste velgående med Krf som forlanger at ikke bare et anlegg skal “fanges” men to. I tilfelle et feiler har man det andre som reserve. Og imens fortsetter pengestrømmen ut med ikke bare millioner men mange hundre millioner for diverse kvalitetsjekker osv. Politikerne har mistet gangsynet totalt når det gjelder pengebruken. Særlig gjelder dette “klimakampen”.

  4. Rart at fortsatt er mange som ikke skjønner dette; jo mer liv, jo mer vegetasjon, desto mer CO2. Kampen mot CO2 har diabolske, livsfiendtlige dimensjoner. I planteriket er produksjonen av oksygen, proporsjonal med produksjonen av CO2. Kun Faseforskjøvet. Sola driver det hele, ellers hadde det vært et genialt perpetum mobile, noe det faktisk nesten er. Den største faren er mennesket selv, når det prøver seg med 0-visjoner. 0-visjoner fører ubønnhørlig til fanatisme og despoti. Er parisavtalen vår tids nurenbergerlov. Det kan dessverre se slik ut når vi ser konturene av konsekvensene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.