Maurice Strong – klimakrisens far

Her er historien om Maurice Strong, mannen som mer enn noen andre la klimasaken innunder FN-systemet, med dannelsen av FNs klimarammeverk (UNFCCC) og FNs klimapanel (IPCC)

Canadieren Maurice Strong (1929-2015) var uten utdannelse etter 14-årsalderen, men arbeidet seg opp som en dyktig politisk manipulator og nettverksbygger. Strong var aktiv i Canadas oljeindustri i 1960-årene, og han hadde en egen evne som bedriftsleder til å komme seg ut av selskapene med profitt når problemene tårnet seg opp og endte med konkurs. Strong ble som en sosialistisk multimillionær den mest sentrale personen i dannelsen av IPCC og UNFCCC.

Strong så dannelsen av FN etter 2. verdenskrig som starten på en verdensregjering. Han var sterk i troen på et FN som kunne fordele vestens rikdom ut til den fattige majoriteten av verdens befolkning og dermed danne grunnlaget for en bedre verden.

Visjonen var å bruke miljøbevegelsen til å oppnå målet om en bedre verden, som hadde som premiss at verdens ressurser fra nå av ikke tilhørte de enkelte nasjonene men var menneskehetens felles arv. Denne noe utopiske visjonen skulle man nå gjennom et nytt FN-organ, «UN Environment Program» (UNEP) som ble etablert i juni 1972 med hovedkvarter i Nairobi. Strong ble naturligvis den første direktøren.

Allerede i 1971 ble han valgt av FN`s generalsekretær U Thant til å organisere og lede «UN Conference on the Human Environment» i Stockholm 1972 hvor hans visjon ble delt med delegater fra de øvrige FN-landene.

I et foredrag i Windsor, Ontario i 1974 forklarte Strong sin filosofi. Han mente at problemene lå i den vestlige verdens materialisme som gikk utover den tredje verden. Santidig økte hans personlige formue, og han arbeidet mye sammen med Rockefellerfamilien og ble også medlem av «Club of Rome». I 1983 ble han et sentralt medlem av «World Commision on Environment and Development» ledet av Gro Harlem Brundtland.

Strong og klimamodellørene
I 1980-årene kom Strong i kontakt med en obskur gruppe klimamodellører som nå var av den oppfatning at verden var truet av menneskeskapt global oppvarming, etter at nedkjølingen i «The Grand Hiatus» (1941-76) var over, og temperaturene steg. CO2-hypotesen ble på denne tiden ikke tatt alvorlig siden global temperatur hadde sunket betydelig og det spesielt i 1970-årene var frykten for en kommende istid som ble dominerende blant meteorologer og andre som gjorde observasjoner i naturen. (Temperaturgraf fra omtale av istid, side 64 i Newsweek 28.april 1975).

Strong og UNEP stod som sponsor for denne gruppen sammen med «World Meteorological Organisation» (WMO), først ved en konferanse i 1985 i Villach, Østerrike, og ved etableringen av FNs klimapanel (IPCC) i 1988. Bert Bolin som var professor i meteorologi ved Stockholm Universitet, ble lederen for Klimapanelet.

Klimamodellørene startet på sin side kampanjen for den menneskeskapte oppvarming i USA ved en Senatshøring i juni 1988. Dermed startet mytebyggingen rundt det stabile klimaet og det separate menneskeskapte CO2-kretsløpet man måtte etablere for å kunne selge budskapet om at kloden nå var truet av kapitalistisk industri som slapp ut CO2 som nå ble bygd opp som den dominerende klimadriveren.

Første IPCC-rapport kom ut i 1990, men inneholdt mange figurer (til venstre, Hubert Lambs rekonstruksjon av global temperatur siste 1000 år) og avsnitt som gjorde det vanskelig å selge budskapet. Man trengte noe annet, og dette noe annet viste seg senere (2001-rapporten) å være den famøse «Hockeykølla».
Verst var avsnittet om at man ikke hadde noen observasjoner som viste entydig at våre utslipp av CO2 hadde ført til en målbar økning av global temperatur.

Strong og Bolin utmanøvrerte naturvitenskapen ved først å sørge for at klimapanelets mandat kun omfattet de menneskeskapte klimaendringene, slik at klimamodellørene med sin kvasivitenskapelige CO2-hypotese (KN 118) fikk dominerende innflytelse på bekostning av biologer, geologer og solfysikere. Deretter etablerte man prosedyrer som sørget for at politikerne fikk stemme over hvilket budskap som skulle kommuniseres fra IPCC-prosessene. Ved uenighet mellom forskerne og politikerne om grunnlaget for og utformingen av budskapet, hadde politikerne det siste ordet ved at de kunne instruere forskerne om hva som skulle stå i SPM – sammendraget for beslutningstagere (Jfr KN153 av Stein Bergsmark).

IPCCs farvel til naturvitenskapen
Først i mars 1996 ble makten over forskerne utnyttet til å omskrive hva forskerne mente (KN83 av Morten Jødal) , slik at politikerne som ledet klimapanelet og deres støttespillere fikk tilfredsstilt sine ønsker og behov for en øyeblikkelig klimakrise. Denne skandalen hvor klimamodellenes projeksjoner til år 2100 erstattet empiriske observasjoner som grunnlag for IPCC-rapportene, gjorde at naturvitere gradvis ble oppmerksom på at politikerne virkelig ville gjøre det utenkelige – å gjennomføre radikale samfunnsendringer basert på en CO2-hypotese som manglet naturvitenskapelig forankring.

Riokonferansen i 1992
Denne konferansen var Strongs største kupp. Her kunne han med IPCC som alliert etablere sin visjon som FN-politikk i form av Agenda 21, med etableringen av «UN Framework Convention on Climate Change» (UNFCCC), FNs klimarammeverk.

UNFCCC ble hjernen i den globale klimaindustrien som raskt ble utbygd i vestlige land med nye politiserte institutter som tok kontroll over det nasjonale klimanarrativet med alle metoder. I Norge ble et institutt for klimapolitikk stiftet, og da Universitetet i Oslo takket nei til å ta til seg denne gjøkungen utstedte regjeringen et tvangsdekret som la nykomlingen under UiO-paraplyen.

Riokonferansen omfattet en kolossal «Earth Summit» med 108 statsoverhoder og 100,000 andre delegater og pressefolk, i tillegg til 20,000 FN-finansierte «grønne aktivister”. De grønne aktivistenes sirkus har senere vært et dominerende innslag ved alle klimakonferanser.

Snubletråder for Strong og UNFCCC
Siden ingen nasjoner var interessert i å gi fra seg kontrollen over egne ressurser, ble Strongs visjon om omfordeling av klodens rikdom solgt som den fikse ideen at rike land hadde skapt klimakrisen ved sine utslipp, og dermed måtte kompensere andre land for de klimatiltakene som U-landene skal gjennomføre.

Strongs etterfølgere og andre ledende aktører i FN-systemet delte alle hans visjon, men de møtte flere hindringer. Først oppgav politikerne alle ambisjoner om en forpliktende klimaavtale etter fiaskoen i København 2009.

Parisavtalen var klar på at ingen nasjonale klimatiltak skulle være forpliktende. Da IPCC kom i gang med de etterhvert enorme pengeoverføringene fra de fattige i de rike landene til de rikeste i de fattige landene, ble det raskt klart at det meste av midlene bare kunne skaffes til veie ved at tradisjonell U-hjelp ble omdirigert til klimatiltak.

Spikeren i kisten som Strong ikke fikk oppleve, var USAs beslutning om å tre ut av Parisavtalen.

FN-korrupsjonen
Strong ble senere involvert i skandalen rundt «oil for food» programmet der Saddam Hussain ble lovet lettelser i oljeembargoen i den hensikt å innføre mat til den irakiske befolkning. Karrieren som visegeneralsekretær i FN fikk en brå slutt etter at det i 2005 ble avslørt at Strong hadde mottatt 1 million USD fra Tariq Aziz, den irakiske utenriksminister, i 1997.
De mange spørsmål etterforskerne ønsket å stille Strong angående denne dollarmillionen forble ubesvarte, da han i all hast pakket kofferten og flyktet til Peking hvor han hadde gode kontakter takket være sin kusine Anne Louise Strong. FN-systemet hvitvasket skandalen slik at Strong aldri ble anklaget for noe ulovlig, men han ble fratatt mange av sine 53 utmerkelser for sitt mangeårige arbeid. Strong «valgte» å tilbringe resten av sitt liv i Peking.

Quadrant Online har fargerik omtale av Strong og hans virke for de som vil fordype seg i detaljene.

7 thoughts on “Maurice Strong – klimakrisens far

  1. Sakset følgende konklusjon fra den uavhengige gruppen som gjennomførte undersøkelsen (Volkers 1997) av påstandene som ble framsatt mot Strong:

    “While there is evidence that Iraqi officials tried to establish a relationship with Mr. Strong, the Committee has found no evidence that Mr. Strong was involved in Iraqi affairs or matters relating to the Programme or took any action at the request of Iraqi officials

    Stemmer vel ganske dårlig med anklagene Aaslid framsetter (som vanlig)

  2. Strong tilbrakte ikke helt resten av sitt liv i Peking, han kom hjem til Canada rett før han døde, og ble godt mottatt av mange grønne aktivister.
    Chistiane Figueiras og andre hyllet ham ukritisk etter hans død og bakgrunnen for hvorfor han bosatte seg i China ble generelt tiet i hjel.

  3. Tack, tack för denna innehållsrika sammanfattning av hur en enda person lyckats lura en hel värld. I Sverige har vi snart val och våra ”goda” politiker tävlar i hur man bäst kan följa i Mr. Strongs fotspår. De verkar ha ambitionen att bli världens mest trogna ”Strongianer”.
    Bland Sverigedemokraterna, SD, som numera är vårt näst största parti, finns några ledare som visat att de genomskådat lurendrejeriet. Media och de ”goda” politikerna för en kampanj för att mobba ut dem och hånar deras inställning i klimatfrågan. Det har hittills stärkt partiet och förhoppningsvis kommer även deras kritik mot klimathotet att stärkas. Just nu ser det mörkt ut.
    Valet blir intressant! Artikeln kommer att uppmärksammas även här i landet och kan i bästa fall få betydelse.
    Än en gång TACK.

Comments are closed.