Det klimapolitiske kompleks

Forfattet av Cand.polit Mathias B. Dannevig

KLIMAFORSKNING OG KLIMAFORSTÅELSE UNDER POLITISK KOMMANDO


Innledning om denne fremstilling

Dagens klimadiskusjoner og klimakampanjer er mer relatert til internasjonal og nasjonal politikk enn til naturvitenskapen. Vi bør være opptatt av dette fordi befolkningen har krav på å få belyst klimaforskningens forskjellige retninger når store samfunnsforandringer bygger på at CO2 også fra Norge er den dominerende klimadriver.

Forskning og vitenskap står aldri stille, men søker hele tiden etter ny og forbedret kunnskap. Dette må også politisk tillates for klimavitenskapen der alternative klimadrivere til CO2 fremheves av mange. Diskusjonen er da ikke om det finnes klimaforandring eller ikke, men om denne er mest menneskeskapt eller dominert av naturlige årsaker. Diskusjonen om det naturvitenskapelige refereres av plasshensyn ikke her. Poenget er heller at kunnskap og åpenhet om motsetninger kunne gitt grunnlag for befolkningen til bedre å forstå årsaker til «Det Grønne Skiftet», men også til å bedømme hvilke sider av dette som er viktig og forståelig og hvilke tiltak som kanskje er mer hensiktsløse.

Norge er i utgangspunktet en klimadverg med 0,1 % av menneskeskapte CO2-utslipp. Demokratiet krever at det må være folkelig åpenhet når store summer på slikt tynt grunnlag unndras velferdssamfunnet til dyre klimatiltak og omlegging av den fremtidige norske økonomi. Samt påvirker  bosetningsmønster, byggeskikk og samfunnsplanlegging generelt. Vi sier ikke at alt dette er bortkastet og unødvendig, eller at et «føre var prinsipp» ikke skal gjelde.

Dette essay handler om hvordan det kan oppleves at fri informasjon og meningsmangfold her ikke lengre finnes, og hvilke årsaker forfatteren mener å kunne fremlegge som forklaring på tingenes tilstand.

Hensikten er ikke å slå grunnen vekk under grønne reformer, men heller å henlede oppmerksomheten på at det må være fullt legitimt å fremme et mer gjennomtenkt og balansert grønt skifte som er mer målrettet, kostnadseffektivt og virkningsfullt.


Samfunnsvitenskap mer enn realfag

Her pretenderer forfatteren et debattinnlegg. I mine analyseforsøk vil jeg likevel anvende en statsvitenskapelig tilnærmingsmåte som mange kanskje finner forskjellig fra hva man møter innenfor realfagene. Men her må realfagene vike ettersom det er politikk og samfunnsmekanismer vi snakker om. Naturvitenskapens tradisjonelle rettesnorer for empirisk forskning synes for en stor del å være forlatt i det vi i dag ser av klimainformasjon gjennom media og politikk.

Det fremgår en unaturlig enighet mellom alle partier om verdens mest kompliserte naturvitenskapelige spørsmål som i sin natur, og gjennom faktiske observasjoner av data, inviterer til alt annet enn enkelhet og lettvinte svar. Og den klimadiskusjon vi finner i internasjonale medier og faglige artikler om emnet reflekteres i liten grad her hjemme.

Tydeligst kommer dette frem ved at klodens temperaturutvikling siden 1950-årene og frem til i dag fremviser perioder der det både finnes lengre tidsintervall hvor temperatur og CO2 har motstridende tendens (og man trodde ny istid nærmet seg), 1977–2000 sammenfallende tendens, og deretter frem til i dag en temperaturutflatning som ikke er sammenfallende med et jevnt økende CO2-nivå. Se figur 1.

Figuren er hentet fra nettstedet www.climate4you.com og illustrerer med sin gjennomsnittskurve hvordan temperatur og atmosfærisk CO2 en tid har vært i overenstemmelse med hverandre , men i andre perioder, herunder nåtid, skiller lag. Temperaturskalaen er hentet fra University of East Anglias måleprosjekt, HadCRUT4, men tilsvarende temperaturkurver kan også fremvises fra andre, f.eks. NASA GISS. Merk at ENSO, værfenomenet El nino/El nina fører til temporære utslag opp eller ned. Dette værfenomen spiller inn, men konsekvenser utjevnes over lengre tid og er ikke kommentert i denne artikkelen.

Vi opplever da at de som refererer til dette, og samtidig viser til tidligere varmeperioder under bronsealder, romertid og vikingtid som tilsvarende eksempler på at antropogent CO2 ikke empirisk fremstår som dominerende klimadriver (figur 2 nedenfor), blir stigmatisert og mistenkeliggjort.

Temperaturdiagram og CO2-konsentrasjoner fra et lengre tidsrom med start fra siste istid. Diagrammet er hentet fra nettstedet www.climate4you.com, og baserer seg på iskjerneprøver fra Grønland. Mens dagens CO2-nivå er 0,041 % (410 ppm), viser de vitenskapelige funn at langt høyere temperaturer enn i dag i bronsealder, romertid og vikingtid har skjedd med CO2– nivå rundt 0,028 %. Går vi 7000 år tilbake er kontrastene enda mer slående.

Hvilke internasjonale og nasjonale mekanismer har her tatt grep og medført at vi har mistet evnen til å fordøye de alternative vurderinger av klodens klimautvikling og klimaprosesser? Og hvordan medfører dette at vi mister kost/nytte-diskusjon og flere analyser for de 20-30 milliarder av kroner som på bekostning av velferdssamfunnet årlig brukes på diverse «klimatiltak»?

Det finnes en lang liste på meningsløs symbolpolitikk som vil skape en verre hverdag for folk flest, med minimal, eller uten noen som helst, klimakonsekvens. Eksempler er milliarder brukt på landstrøm til oljeplattformer uten noen CO2-gevinst men bare milliardbeløp i tapte offentlige skatteinntekter, og press på strømprisene, ifølge økonomisk analyse her.

Nok et eksempel er at palmeolje som biodrivstoff medfører ødeleggelse av regnskog og naturens egen CO2-fangst. Listen blir betraktelig forlenget skulle vi tatt med innhold fra ekstreme forslag som ennå ikke er gjennomført men lurer i kulissene. Alt dette skal jeg av plasshensyn spare leserne for nærmere omtale av.

La oss heller spørre: Hvorfor er det i Norge blitt umulig å debattere de grunnleggende forutsetninger for dette og hvorfor er meningsmangfold avløst av propagandakampanjer hvor Kåre Willoch mobiliseres og NRK og media domineres av ensidighet?

Internasjonale prosesser

Internasjonalt, gjennom FN-systemet, finner vi forklaringer i klare stormaktsinteresser. Kina (alene med 28 % av verdens CO2-utslipp, note 1) India og andre som er fritatt for Paris-avtalens utslippsbegrensninger frem til 2030, har klar egeninteresse i at økonomi og produksjon i vesten nå må underlegges et nytt CO2-regime. USA-administrasjonen skjønte – med støtte også blant klimaforskere – dette og trakk seg derfor ut av avtalen.

FN-systemets mekanismer for beslutninger er her en diplomatisk labyrint som fører til mange spesielle resultater, og bl.a. har ført til at Saudi-Arabia nå har ledervervet i kommisjonen for menneskerettigheter. Selv kjenner jeg ingen samfunnsvitenskapelige studier som grundig gir en beskrivelse av det som skjer i de diplomatiske korridorer innenfor FN-systemet. Men vi må ha lov til å formode at en relevant hypotese vil være at diplomati i et samspill med FNs eget byråkrati (se nedenfor) klart gir forutsetninger for det resultat som kommer ut av beslutningsprosessene. Og her skjer det da mye rart.

Et interessant perspektiv er da forvaltningens premissgivelse opp mot politisk utøvelse, som vi også finner i FNs organisasjon rundt klimaspørsmålet. Dette forvaltningsregime, eller byråkrati om man vil, har klare egeninteresser i å bevare sine stillinger og sine gode karrierer med skattefri internasjonal avlønning. Noe som best ivaretas i takt med alvorlighetsgraden av den menneskeskapte globale oppvarming hvor bonus også er å fly verden rundt på første klasse sammen med Erik Solheim.

Vi kan dermed forvente at FN-organisasjonen lever i et spesielt samspill med landenes diplomatiske kanaler og bidrar til utforming av en global konsensus om klimaspørsmål. Dette er faktisk Erik Solheims mandat. Her kan det for mange land passe svært godt at IPCC i sine trendfremskrivinger bygger på modeller basert på mengde antropogene utslipp mer enn empiriske observasjoner over lengre perioder og de sammenhenger der som muligens kan vektlegges. Slik kritikere heller vil gjøre.

Det er svært sannsynlig at FNs organisasjon på feltet samspiller med mektige lands egeninteresse for eget og konkurrerende lands energibruk, og samtidig påvirker IPCCs rapporter og profil når rapportene også skal godkjennes politisk før utsendelse. Det politiske spill rundt Paris- avtalen hvor nye «klimaopplysninger» i 12te time ble tilført det politiske miljø, og prosesser rundt «Climategate»-skandalen, indikerer også sterkt det spill som her foregår i kulissene. Vi har også all grunn til å anta at dette skjer med god støtte fra land som ser muligheter for trekk-rettigheter fra kommende (USD 100 milliarder/år) «klimafond». Som Europa med kun ca. 10 % av de samlede CO2-utslipp nå skal betale mye mer for etter at USA trakk seg ut. (Note 1)


Fraværende maktpolitiske analyser

Mens slike maktpolitiske analyser i stor grad presenteres omkring andre internasjonale spørsmål, er de totalt fraværende i diskusjonen om klimapolitikk her hjemme. De er ikke stuerene i klimasammenheng, og vil lett stemples som lettvinte «konspirasjonsteorier». Til tross for at det alltid vil være sentrale forutsetninger i samfunnsvitenskapelig beslutningsteori at sentral premissleveranse for de beslutninger som fattes alltid er viktig å finne ut av.

At konstellasjoner av makt for opinionsdannelse både nasjonalt og internasjonalt faktisk oppstår, er en del av virkeligheten som samfunnsvitere er til for å beskrive, slik blant andre Karl Marx viste oss. Men her, i klimapolitisk sammenheng, skal de hjemme og ute skyves under teppet og ikke snakkes om. Årsaken til stillhet i forholdet til FN kan i Norge også sees som historisk betinget: Å forbigå realpolitiske mekanismer innenfor FN, er i tråd med en historisk utenrikspolitisk tradisjon som Norge alltid har hatt i forholdet til FN-systemet.

På vegne av et «lite land» har norsk utenrikspolitikk siden krigen vært grunnfast i troen på at Norge forsvarer sine interesser best når det overnasjonale FN-systemet står sterkt, og ikke kritiseres eller motsies hjemme eller internasjonalt. Det er en viss rasjonalitet i dette, sett fra et nasjonalt perspektiv der sterke overnasjonale organisasjoner formodes å kunne beskytte små nasjoner mot overgrep fra stormakter. Men det følger altså «nisser med på lasset» i andre sammenhenger, noe vi i dag tydelig er vitne til f.eks når IPCCs prognoser kritikkløst blir omfavnet og Saudi–Arabia inntar formannsvervet i menneskerettighetskommisjonen.

Så spiller det selvsagt også en dominerende rolle at EU også har adoptert IPCCs tilnærming og er blitt en egen vesentlig arena hvor norske politikere ikke bare er «followers» men også ut fra sine egne oppfatninger kan drive misjonsvirksomhet på klimafeltet. Nærmere om dette nedenfor.


Nasjonale, norske mekanismer

Norsk nasjonal politikk er i 2018 kjennetegnet ved at vi nå har det yngste Storting noensinne, der politikere uten realfaglig kompetanse eller interesse sammen med media fører en klimapolitisk prosess som om 25–50 år kan gi norske historikere og statsvitere et rikt og interessant arbeidsliv når man skal finne ut hva som egentlig skjedde.

Den beste illustrasjon på dette kan være historieprofessor Terje Tvedts kjente bok «Det internasjonale gjennombruddet». Den handler slett ikke om klima, men om hvordan norske tradisjoner, egalitet og gruppetenkning i etterkrigstiden skapte forutsetninger for et «humanitærpolitisk kompleks» som medførte en ensretting bl.a. omkring forhold til u-land, menneskerettigheter som et universelt premiss, nedprioritering av nasjonal identitet, multikulturalisme og innvandring. Der seriøs diskusjon omkring vesentlige spørsmål rundt disse emner i en lang periode ble stoppet ved stigmatisering av alternativ tenkning og ensretting i media og politikk. Tvedt viser hvordan det «humanitærpolitiske kompleks» med basis både i utenlandsk innflytelse (USA) og i norsk mentalitet og manglende pluralisme bygget seg opp som en dominant faktor fra 1960 og videre utover.

Jeg vil hevde at den beskrivelsen Tvedt gir med viktige reservasjoner kan overskyves til dagens klimapolitikk.

Jeg vil hevde at den beskrivelsen Tvedt gir med viktige reservasjoner kan overskyves til dagens klimapolitikk. Reservasjonene vil være at historikere aldri vil kunne parallellforskyve slik, fordi det er andre aktører, andre problemstillinger og en annen tid. Poenget innenfor statsvitenskapen er likevel å kunne påpeke at det kan være de samme mekanismer som her på felles historisk grunnlag skaper liknende prosesser men med nye aktører, andre problemområder og som i en ny tid gjentar seg selv i ny drakt.

Det professor Terje Tvedt i sin glimrende bok forteller om norsk samfunnsdebatt, og sentrale mekanismer bak vesentlig samfunnsutvikling, ser vi (altså: uten noen som helst sammenligning for øvrig) gjenspeilet i dagens klimapropaganda og «klimadebatt». En debatt vi egentlig ser svært lite til, fordi alternative vitenskapelige retninger rundt CO2– spørsmålet systematisk stigmatiseres av politikere og media, og i praksis forbys fremført bredt i norsk offentlighet.

Men dette har faktisk skjedd ved hjelp av mange av de samme mekanismer i politikk, media og forvaltning som professor Tvedt ellers gir en god beskrivelse av for en annen historisk periode, andre aktører og for andre politiske spørsmål. Også tidligere statsminister Jens Stoltenberg har observert fenomenet, og har i sin bok beskrevet det han kaller «det miljø-industrielle kompleks». Vi kan følgelig forvente at det er godt grunnlag for at fremtidig historisk forskning på tilsvarende vis som Tvedt, senere vil kunne grave frem et nåtidens «klimapolitisk kompleks» som sentral årsaksfaktor for dagens klimapolitikk og omlegging av landets økonomi.

For egen del er jeg fristet til supplerende forklaring at Norge med sin lille befolkning og trange intellektuelle kår, mer fremstår som en sportsnasjon enn med pluralistisk akademisk kultur. Her skal man holde sammen, og laget skal helst vinne første plass i VM og misjonere de gode norske løsninger for resten av verden. Dette er typisk for norsk kultur og slik er Norge blitt verdens selvbestaltede moralist hvor konge og regjering forventes å reise til Kina for å fortelle dem hvor dårlig det står til med menneskerettighetene der, og så hvert år dele ut Nobels fredspris.

Dette er nok et særdeles dårlig utgangspunkt for en klimadiskusjon ut fra nasjonale interesser der utfordringen også er å fortelle, og ta konsekvensen av, at nasjonen uansett syn på CO2 har marginal betydning i global klimasammenheng med  0,1 % av de samlede CO2-utslipp.

Den vesentlige forskjellen

Prosessene som Tvedt beskriver ble betraktelig bremset opp på slutten av forrige årtusen gjennom politisk påvirkning og motstand. «Det humanitærpolitiske kompleks» fikk aldri et permanent, nasjonalt og generelt politisk gjennomslag. Prosessene ble satt tilbake og er i samlet form mer et historisk fenomen for en bestemt periode.

Situasjonen i 2018 og i klimapolitisk sammenheng, er kommet mye lenger i ensretting enn noen gang tidligere, når «no platforming» for alternativ tenkning og vitenskap er seriøst diskutert i diverse aviser ( bl.a Klassekampen), og på klimafeltet fullt ut praktiseres av samtlige Schibsted-aviser og NRK.

To eksempler: Sistnevnte institusjon hadde i nylig «Ekko» program sogar lansering av tanker om at demokratiet er foreldet og må forlates til fordel for verdens klimafrelse. «Ekspertene» må – for å styre klodens temperatur – få bestemme uavhengig av folkelig innblanding gjennom valg og frie media. Professor Jørgen Randers, leder av regjeringens lavutslippsutvalg, har gitt uttrykk for tilsvarende posisjon i forhold til demokratiske verdier i klimaspørsmål.

For «det klimapolitiske kompleks» i 2018 er det altså fullt tillatt å forfekte verdier fra regimer vi ellers ikke sammenligner oss med.

For «det klimapolitiske kompleks» i 2018 er det altså fullt tillatt å forfekte verdier fra regimer vi ellers ikke sammenligner oss med.Dette er en helt annen, og kanskje mye mer alvorlig situasjon for demokratiet enn hva professor Tvedt beskriver innenfor sitt område noen årtier tilbake under «Det internasjonale gjennombruddet».

Ensrettingens nasjonale årsaker – og konsekvenser

Det er kanskje tre sentrale faktorer som har lagt grunnlaget for dagens situasjon i Norge. En viktig samfunnsfaglig tradisjon bygget på arbeidene fra Karl Marx og Max Weber tar her utgangspunkt i to sentrale problemstillinger: Aller først «Qui bono?»: Hvem har nytte av utviklingen, hvilke interesser er drivere? Dernest, men minst like viktig: Hvordan forsterkes eller motarbeides disse materielle forutsetninger for samfunnsutvikling av den rådende kultur og mentalitet ?

Merk her at de tre nøkkelfaktorer nedenfor ikke opptrer i prioriterings- eller tidsrekkefølge , men virker sammen i en gjensidig, forsterkende effekt. Så kan det skrives bøker om hvert punkt, men her kun en kort syntese av utvalgte faktorer.

 

1.«Klimakrisen» og sysselsetting i forskningen

Det er kanskje urettferdig, men likevel fristende å rette pekefingeren mot realvitenskapelige forskningsmiljøer som for en stor del kan hente store forskningsoppdrag basert på å fremlegge løsninger og forklaringer på CO2 som den dominerende klimadriver slik oppdragsgiver ønsker.

Andre retninger i klimavitenskapen som vi mye klarere ser representert i internasjonale vitenskapelige arbeider blir ikke representert i det norske forskningsmiljø. Forskningsmidler deles ikke ut til dem som motsier oppdragsgiver – dette kan påvirke de problemstillinger læresteder promoterer for valg av master- eller PhD oppgaver hvis kontroversielle felt og konklusjoner kan skade instituttets «progressive profil» i ettertid. Tilbake for seg selv står da de forskere og realister som er så lojale mot de naturvitenskapelige forskningsprinsipper at slik oppdragsforskning ikke frister. Disse henvises da til privat næringsliv og jobber som ikke gjør dem til premissleverandører i den offentlige debatt og ekko til politiske myndigheter.

I utgangspunktet er ikke dette forskningsmiljøenes skyld, men de politiske myndigheters, som bevisst har et anti-pluralistisk utgangspunkt og ønskemål for den forskning som skal finne sted. Dette er essensen i «Det klimapolitiske gjennombruddet» for å bruke Terje Tvedts terminologi på et annet felt for en annen tid.


2.Politisk klimaforlik

Det politiske miljø er selvsagt helt sentralt som forklaringsfaktor for dagens situasjon og kunne stått øverst på listen. Samtlige politiske partier har i sine programmer akseptert den menneskeskapte klimakrise og det finnes derfor ingen organisert opposisjon mot det «klimapolitiske kompleks» lik den som rammet det «humanitærpolitiske kompleks» som Terje Tvedt har beskrevet fra forrige tidsepoke.

Hva er grunnene til det? Frykt som politisk våpen, og politikeres evne til å fremstå i pakt med «naturens krav» er viktige elementer for velgerfangst. Historien viser oss at referanse til naturens krav opp gjennom tidene har gitt oss feudalsamfunnets rettferdighetsdefinisjon om den naturlige klasseinndeling, og kongedømmets begrunnelse «Konge av Guds nåde». Historisk sett, og uten noen som helst sammenligning for øvrig, er den verste bruk av «naturens krav» å finne hos nazismen som med sine raseteorier fremhevet «den naturlige forskjell mellom menneskers rasekvalitet». Her var raseblanding vold mot naturens orden og fremtidige generasjoner.

Henvisning til en absolutt definisjon av «naturens krav» som ikke kan bestrides, er derfor ikke noe nytt og dette har alltid vært et godt politisk våpen. Så også i dag, selv om vi skal være svært forsiktige med å trekke direkte paralleller til fortidens verste utskeielser.

Konsensusmyten erstatter vitenskapelig innsikt

Viktigst er da at selve den vitenskapelige diskusjon er effektivt definert bort gjennom myten om at 97 % av alle verdens klimaforskere mener global oppvarming ikke også har naturlige årsaker, men er nærmest 100 % menneskeskapt. Myten er basert på Cook et al fra 2007 og utgjør et falskt fundament for at man kan ha all verdens meninger om hvilke klimatiltak som er nødvendig, uten krav til noen som helst vitenskapelig innsikt eller dokumentasjon på verdens mest kompliserte naturvitenskapelige område.

Myten om 97 % er for øvrig behørlig tilbakevist av det klimavitenskapelige miljø, se f.eks IPPC-forfatter Richard Tol i The Guardian. Eller Stein Storlie Bergsmarks essay om konsensus, med hans hovedpunkter omtalt her.

Kompleks naturvitenskap ville de fleste, inkludert journalister og politikere, uansett kvie seg sterkt til å gå inn i. Nå slipper de det. Forskerne har jo konkludert, så hvorfor bry seg med å tenke selv?

Og hvorfor bry seg med Karl Poppers grunnlag for naturvitenskapen om faktiske observasjoner og empiri som grunnlag for kunnskap når forskerne nå har funnet den endelige vitenskapelige sannhet? Å se frem til nye forskningsresultater blir jo da helt meningsløst. Forskningen på klimafeltet står stille, og er avsluttet. Punktum og ferdig snakket.

Utelatelser og manipulasjon i media

Oppdragsforskerne innenfor det «klimapolitiske kompleks» blokkerer også effektivt å kommentere innsig fra internasjonale forskningsresultater som kan true slik allmenn konsensus. Tvert imot utnyttes kynisk en varm sommer i Sør-Norge til uvitenskapelig CO2-propaganda mens man underslår at Nord-Norges vår og forsommer var den kaldeste på lang tid, samt at andre deler av verden ellers hittil har hatt det kaldere enn normalt i 2018. Utflating av verdens temperaturøkning siden 1998 frem til i dag, som ikke stemmer med CO2-økning i samme tidsrom unndras også enhver oppmerksomhet (se figur 1 og jfr Jan-Erik Solheim om temperaturutflatningen). Det samme gjelder de siste års økning av ismengde i Antarktis.

Norge er for isolert til at slike data lett trenger igjennom, og media er vaksinert mot å søke dem opp. Dette til tross for at IPCCs egne forfattere Ben Santer og Michael Mann i tidsskriftet Nature 2016 selv går god for at temperaturutflatningen siden årtusenskiftet fant sted – mens CO2 stigningen frem til i dag altså skulle tilsi noe helt annet.

Når den herskende forestilling fra «det klimapolitiske kompleks» – til dels altså basert på å unndra de av IPCCs egne utsagn som ikke passer – som har festnet seg i vårt politiske miljø og i media, blir veien kort til å stigmatisere opponenter. Som korrupte agenter betalt av industrien, som klimafornektere, flat jord tilhengere, kreasjonister eller psykologiske tilfeller som skal være gjenstand for diagnose fra «klimapsykologer». Slik NRKs «Folkeopplysning» nettopp har demonstrert i et rent mobbe-program mot annen kunnskap. For øvrig perfekt timet før høstens lansering av ny IPCC «1,5 C» konsekvensrapport.

Den moralpolitiske klimadebatt

Dermed er hele klimadebatten redusert til et moralpolitisk spørsmål, og ikke et naturvitenskapelig. Når til og med den norske kirke, og Kristelig Folkeparti, også fanges av disse forestillingene og nå forfekter at mennesket fra Vår Herre har overtatt kontroll med skaperverket gjennom CO2 som bryteren på en komfyr, blir klimapolitikken kun et spørsmål om hvem som har «høyest moral» og hvem som er mest villig til å ofre egne og nasjonale interesser for å redde verden. Veien til autoritære løsninger, for grupper med mentalitet for slikt (nevnt ovenfor), er da ganske kort.

Økonomisk stimulans for denne politiske utviklingen finner vi også på statsbudsjettet . Pressgrupper som Bellona, Zero, Fremtiden i våre hender og det politiske kommissariatet Cicero finansieres for politisk press for stadig mer radikal utvikling, og ensretting i media.

Slik klimaradikalisme i Norge har fra et CO2-perspektiv ingen global betydning når det samtidig bygges eller planlegges 1300 kullkraftverk ellers i verden og Kinas utslipp pr innbygger nå er hele 7,2 tonn (Norge 8,6) og ikke som hos oss skal reduseres av noen Parisavtale fremover.

Norges innsats – med 5 millioner innbyggere og under 0,15 % utslippsandel, sett opp mot Kinas 1141 millioner og 28 % utslippsandel (årlig vekstrate 3,2 %) samt USA med 15 % utslippsandel (årlig vekstrate minus 1,6 %) og over 16 tonn pr hode (Note 1) – kan derfor kun karakteriseres med ett ord: Symbolpolitikk.

Her har moralismen tatt fullstendig kontroll, sammen med klokkertro på at «norsk misjon skal vise verden klimaveien».

For mange, særlig på venstresiden av norsk politikk, burde det nå være deprimerende å se at gamle partiprogram med vekt på fri informasjon, velferd, likeverd og økonomisk fremgang for alle, nedprioriteres. Til fordel for misjonsvirksomhet om gasser i luften basert på FN-modellers trendfremskriving på tvers av tradisjonell naturvitenskap (se figur 2), og fornektelse av naturlige klimavariasjoner og faktiske observasjoner.

For klassisk miljøvern representerer det dominerende CO2-fokus en avsporing fra de steder man virkelig har en misjon: Forgiftning av grunnvannet, kjemisk forurensning som dreper plante-og insektliv, oljeboring som kan true fiskeressurser i Lofoten/Vesterålen, industrielt dyrehold, gruveavfall i norske fjorder, skadelig fiskeoppdrett langs kysten og plastforsøpling i havet er alle områder som sammen med flere kunne gitt miljøbevegelsen det ansikt kloden og landet trenger. I stedet inntar nå disse bevegelser med en «CO2-revolusjon» og avvikling av norsk oljenæring den mest reaksjonære posisjon noen norsk politisk bevegelse har hatt i moderne tid.

Miljøbevegelsen … inntar nå … den mest reaksjonære posisjon noen norsk politisk bevegelse har hatt i moderne tid.


3.Nye økonomiske interesser driver utviklingen.

Finanskapitalen er i kapitalismens system en dominerende driver for samfunnsutviklingen. Utenfor Norge har den i tidligere tider vært en pådriver for krig og konflikt for å få uttelling på sine investeringer i rustningsindustrien. De anti-pluralistiske prosessene i Norge i 2018 forsterkes i vår epoke – i klimapolitisk sammenheng- nå ved at store økonomiske interesser etterhvert ser sine anledninger tilknyttet lønnsomme investeringer i det «grønne skiftet».

Derfor ble Jens Ulltveit-Moe hovedsponsor for Venstres valgkamp i 2017. Etter eget utsagn er han «klimafanatiker» (intervju i NRK s «Torp») . Man kan også lese den politiske IPCC entusiasme som stadig fremsettes i Dagens Næringsliv (sist med lederartikkel om at vi må spise mindre kjøtt) og den grønne investeringsprofil fra Storebrand for å få inntrykk av hvilke investeringsmuligheter for finanskapitalen som her har åpenbart seg. Grønne investeringer gir gode utbytter når ny klimavennlig teknologi gjøres fristende for forbrukerne.

I finansmarkedene rundt om vokser det derfor opp en stor og dominerende finans- og analytikerekspertise på grønne investeringer som ser sin naturlige plass i det norske «klimapolitiske kompleks». Disse er selvsagt avhengig av at CO2 holdes vedlike som dominerende global trussel og bidrar sterkt i media for dette.

I Norge ønsker også sterke krefter en større satsning på elektrifisering og internasjonal el-handel som vil bringe norske strømpriser til himmels til stor glede for kommunenes kraftselskaper, om enn noe mindre for husholdningene. Disse utgjør også en sentral del av det «klimapolitiske kompleks 2018.»


Grønne reformer – uten symbolpolitikk

Denne beskrivelse er ikke laget for en prinsipiell avvisning av en «Grønn reform» i økonomien. Vi må også akseptere at Norge som del av det internasjonale samfunn i stor grad må leve med en politikk basert på «føre var» prinsippet. Et «Grønt skifte» kunne her greit promoteres uten den ekstremisme og knebling av det frie ord som vi i dag ser, om det for eksempel hadde eksistert en nasjonal klimakommisjon med ulike forskningstradisjoner representert, som åpent kunne gitt råd om prioriterte klimatiltak. Da ville det vært tillatt med åpne diskusjoner om kost/nytte, der Norges bidrag i de enkelte tiltak mer ble relatert og evaluert i forhold til reelle klimakonsekvenser og nyttig innovasjon av fornybare energiformer og mindre avhengighet av fossile ressurser for transport.

Men dette ville være i motsetning til den «feel good» politikk som norske politikere som verdensmestre i relativ CO2-reduksjon nå skal ta med i misjonskofferten til resten av verden i kommende klimaforhandlinger.


Konklusjoner

Vi må nok innse at på kort sikt har en uhildet naturvitenskapelige ekspertise lite å stille opp med i kamp mot de store krefter som nå er i sving. «Det klimapolitiske kompleks» har festnet grepet.

Satsingen eliten har gjort ved å legge alle eggene i CO2-kurven krever offer fra alle i samtlige samfunnssektorer og den er derfor «too big to fail». Ved siden av hensyn til klimautviklingen er det også politiske årsaker til å få den stigende CO2-kurven redusert for uansett å kunne forklare fortsatt oppvarmingspause. Slik har den internasjonale misjonsvirksomhet også en mulig fremtidig politisk funksjon nasjonalt.

Men Norge og våre ledere i politikk og media kan ikke på lengre sikt stenge verden ute. Selv ikke Sovjetunionen klarte det.

Men Norge og våre ledere i politikk og media kan ikke på lengre sikt stenge verden ute. Selv ikke Sovjetunionen klarte det.

Realfagenes misjon må være – som talsmenn for vitenskapelig dokumentasjon – å formidle de vitenskapelige funn klimautviklingen og klimaforskningen faktisk viser internasjonalt. Når tiden kommer, vil da politiske bevegelser oppstå som griper fatt i dette. I andre land er motsetningene ofte mer åpenbare og alternativ forskning har lettere for å bli fanget opp og brakt til torgs for diskusjon og kunnskapsinnovasjon.

Før eller siden er det stor sannsynlighet for at den internasjonale vitenskapen basert på den faktiske, empiriske utvikling, til sist slår i stykker det bildet som i dag innprentes norske barn i grunnskolen. Problemet er bare at før vi kommer dit, svekkes velferdssamfunnets ressurser, og mye av tidligere generasjoners økonomiske oppbygging av landet kan være skadet for lang tid fremover. En reform av norsk klimapolitikk sitter også svært langt inne når den i praksis vil måtte rive ned eliten i politikk, media og forvaltning. Store politiske kriser skal til før noe slikt skjer. Og en politisk tillitskrise – eller fullstendig systemkrise – som kommer i kjølvannet kan derfor overgå alt vi har sett i Norge etter krigen. Dette kan få politiske følger de færreste i dag kan forestille seg.

Note 1: Alle utslippstall og vekstrater for CO2 er tilgjengelig fra flere kilder:
A) Tall for årene til og med 2017, hentet fra
BP Statistical Review 2018.
B) Tall for globale utslipp fra Miljøstatus.no for årene 1970-2012.
C) De tre største utslippslandene samt EU, fra Energi og Klima.

36 thoughts on “Det klimapolitiske kompleks

  1. På Woodfortrees.org kan man sammenlikne kurver selv.

    Hva synes du om denne versjonen av nøyaktig samme data?
     http://woodfortrees.org/plot/esrl-co2/plot/hadcrut4gl/scale:100/from:1950/offset:335

    Kanskje man skal være forsiktig med å konkludere for sikkert basert på Humlums valg?

    • Raaen. Det trenger man ikke om man ser på kurvene i et lengre tidsperspektiv, tar hensyn til at menneskeskapte utslipp kunne markerer seg først etter 1945, at ifølgeIPCC- rapporten er det liten innflytelse fra andre faktorer enn drivhusgasser samt den hiatus som ble rapprotert i IPCC-2013-rapport.

    • Hva jeg synes ? Begge diagrammer viser den historiske periode der CO2 og temperaturstigning følges ad, og som etter 1970 ble grunnlaget for at man forlot spådommer om ny istid og heller fokuserte på CO2 som oppvarmingsdriver og påfølgende fremvekst av IPCC. Men slik korrelasjon over en viss tidsperiode sier intet om årsak/virkning. Så kan kurvene til Humlum og det fremviste nettsted ha noe forskjellig kalibreringsgrunnlag som jeg ikke skal uttale meg om, men de fremviser da vitterlig samme tendens i begge ytterpunkter hvor det ikke er sammenfallende utvikilingsverdier. Særlig blir årene fremover nå svært interessante. Vi kan nok til tross for norsk misjonsvirksomhet på området forvente at CO2 kurven vil fortsette å stige, og hvis dagens temperaturnivå ( etter en tidligere oppvarmingsperiode) holder seg stabilt vil gapet etter hvert bli for stort til at CO2 determinismen kan markedsføres som i dag.

      • Dannevig, du la fram 2 figurer, og trakk bastante konklusjoner, som at CO2 og temperatur «i nåtid skiller lag”, og fra den andre «viser de vitenskapelige funn at langt høyere temperaturer enn i dag i bronsealder, romertid og vikingtid».

        Den andre figuren har data fram til 1854 – da mangler over 160 år med moderne data – som vil endre bildet atskillig.

        Den første figuren bruker som jeg viste en noe spesiell skalering, samt «hjelpelinjer» og «fargekoder» som er ment å få fram et bestemt poeng. På få minutter hos woodfortrees.org kommer man som man så lett opp med en figur hvor de poengene langt på vei faller.

        Så kan man legge til at CO2-kurven burde vært plottet på logaritmisk skala – det reduserer avviket ytterligere, og man får etter hvert en god overensstemmelse mellom CO2 og temperatur.

        Du mener å se utflating også i woodfortrees figuren. Jeg ser ikke det, jeg ser en kurve som varierer atskillig omkring en trend – og man trenger mer data i flere år framover for å kunne konkludere.

        Men det er jo uinteressant hva du eller jeg «ser» – spørsmålet er om man kan påvise utflating med rigorøse statistiske metoder. Og inntil du kan legge fram det, er det vel lurt å dempe retorikken om «misjon» og religiøsitet» – det slår fort tilbake.

  2. Veldig bra skrevet, men jeg har en snikende følelse at det også ligger en annen faktor bar pushingen av klimasaken, nemlig Peak Oil. Før eller senere slipper vi opp for utvinnbar olje, og jeg tror at noen som har tilgang til mye mer informasjon enn det som er tilgjengelig for offentligheten, vet akkurat når dette kommer til å skje. Noen som har noen tanker om dette?

    • Jada,
      peak oil er ikke sant. Det sanne er at oljen er u-uttømmelig på planeten vår. Langs alle plategrensene i verden pipler det opp olje og gass. I havet finnes det gasshydrater som dannes når metan lekker opp til havbunns-sedimentene på dybder over 300 m. For hver gang det ser ut til å bli lite olje, tar vi et skippertak og introduserer nye letemetoder og produksjonsmetoder, slik at vi får tak i nok hydrokarboner (tenk bare på hva fracking har betydd de siste 15 årene). Det er ingen fare. Reis til Los Angeles og gå på museet La Brea (som betyr kjære). Her har olje piplet opp i tusenvis av år, på samme sted (tidligere hadde museet navn: La Brea Tar pits). Og mens du er i Los Angeles, prøv å finne byens ennå produserende oljefelt. De er ikke lette å finne, fordi de er gjemt inne i store hus, som ser ut som vanlige hus. Så har vi Venezuela som stort sett har sluttet å produsere oljen sin av politiske grunner. Det er ingen fare for å gå tom for olje i dette århundret.

    • Denne siden (ja, det er Wikipedia…) viser litt om tingenes tilstand. https://no.m.wikipedia.org/wiki/Liste_over_land_med_store_petroleumsreserver. Ca samme info finner nan også ved andre treff på søk

      Norge har et ganske stort problem som bør løses ganske fort da vi er blant de første som går tom for olje og gass.

      Da er det kanskje ikke så dumt å satse på fornybar energi i Norge? Vi er så heldige at vi har god tilgang på fornybare energikilder. Om vi spiller kortene riktig – å subsidiere forskning og bruk av fornybar energi – vil vi plassere oss i teknologieliten da andre blir tvunget til å slutte med petroleumsbasert energi. Da ligger vi plutselig årevis foran andre og kan utnytte dette til stor fordel for våre innbyggere

      Dette er et faktum alle må innse uansett om man mener at innlandsisen på Grønland øker eller minker.

      • Jeg tillater meg å dele Roald Jensens syn på at alternative energiformer er nyttig og bra å utvikle. Ikke fordi jeg tror oljen snart er slutt, men fordi det har tatt 100 millioner år å skape den og oljen skal heller kunne brukes til alternative produkter enn at vi primært skal brenne den opp fortest mulig. Norge og verden trenger stadig mer energi og da må vi se hva vi kan få til med ny teknologi på området. El–biler gjør miljøet i byene bedre og solpaneler på taket kan bidra til å redusere strømregningen for folk.

        Men dette må da være tiltak som utvikles ikke fordi man hysterisk tror at verden snart koker bort pga CO2, men med et balansert utgangspunkt der både fordeler og ulemper må veies opp mot hverandre. Det er forskjell på “å barbere seg og skjære over halsen”, som Willoch sa en gang i 80 årene. Slike muligheter til åpne kost/nytte vurderinger har dagens politikere stengt dørene for, og det er derfor jeg har skrevet min artikkel.

        Et eksempel som illustrerer situasjonen kan jeg jo nevne her: Biobrensel/biofuel problematikken er et minefelt der lovbestemte tiltak motarbeider selve utgangspunktet for tiltaket, nemlig CO2 reduksjon. Dette ender i en absurd og selvmotsigende politikk. Ti-tusenvis av norske ,leiligheter og småhus oppvarmes i sterke kuldeperioder med små parafinbrennere . Men pga varmepumpeteknologi og høy pris med CO2 avgifter har salget stupt – SSB oppgir for 2016 at volumet av fyingsparafin utgjør kun 2,3 PROMILLE av samlet oljeforbruk i landet. Nå brukes parafin vanligvis kun til spisslast når varmepumpen slutter å fungere ved minus 20 eller mer. Men i slike perioder er fyringsparafin til gjengjeld svært effektiv sørger for at folk ikke fryser. Likevel er dette brensel forbudt etter 2020. Nå skal vi gå tilbake 100 år i tiden og bære ved , Noe som medfører flere branner og mer svevestøv og pusteproblemer for allergikere i tettbygde strøk. Men samtidig er det etter ny lovgivning helt OK å erstatte fossil parafin med bioparafin som er 3-4 kroner dyrere og hovedsakelig basert bl.a på palmeolje. Ny biobrensel som skal utvikles fra trevirke kan også ha et større CO2 avtrykk enn fossilt brennstoff når det hensyntas den energi som medgår til å gjøre tømmerstokken flytende.,

        Flere eksempler kunne også nevnes, bl.a om vindmøller som på land dreper titusener av fugl hvert år, men som miljøbevegelsen ikke tar med i regnskapet sitt. Og bilkjøring blir etter 2025 når fossilbiler skal forbys sterkt redusert i nord Norge og i innlandet i sør-Norge vinterstid når tilstrekkelig antall ladestasjoner ikke kan utbygges .

        Konklusjon: Alternative energiformer er bra, men må vurderes pro et contra og ikke ha et religiøst utgangspunkt

        • Debatten dreier seg vel ikke om alternative energiformer, som jeg også tror kommer. Det er tvangskonverteringen begrunnet med CO2-spøkelset som er problemet. Teknologien vil sørge for at dette utvikles i den grad det er regningssvarende uten tvang. Jeg oppfatter at Roald Jensen synes klimahysteriet er greit siden vi går tomme for olje snart og derfor tjener på dette. Det er det jeg er uenig i.

          • Da oppfatter du meg feil, Andersen. Dette har ingen ting med klimahysteri å gjøre. Dette er common sence og investering i fremtiden. Et hvert land – eller bedrift – som ikke er fremoverlent
            og investerer i kunnskap i situasjoner som dette bommer totalt.

            Vi har penger på bok fra en inntektskilde vi vet blir borte en gang i en ikke alt for fjern fremtid. Minn meg på å ikke ta jobb i et firna som ikke forstår dette.

            • Jeg skal ikke tvære for mye på dette siden vi antagelig ikke er så langt fra hverandre. Poenget mitt er at den konverteringen til ny (les grønn) teknologi som det til stadighet messes om ikke er lønnsom. Så lenge denne teknologien må subsidieres med inntekter fra eksisterende teknologi får vi ikke en naturlig og optimal endring av teknologi. Det er riktig at det er fornuftig bedriftsøkonomi og sikkert også makroøkonomi og bruke inntektene fra eksisterende inntektkilder til å investere i nye. Dette er innenfor anerkjent porteføljestyring. Det som imidlertid forstyrrer dette er tvangsendring gjennom subsidiering av grønn teknologi. Poltikere tror at bare de bestemmer at vi skal ha grønne arbeidsplasser så blomstrer det opp lønnsomme bedrifter. Det er ikke noe om tilsier at dette er tilfelle. Innovasjon kan ikke bestemmes på Stortinget. De kan legge til rette for det, men det er markedet som bestemmer når og i hvilken form den kommer.

    • Haarseth. ‘Permanent oil shock’ var vel en prognose fra Shell for over 20 år siden. Men med oljeskifer/skifergass synes dette å ha blitt dramatisk forskjøvet ut i tid. Og kullreservene er jo også store. Dessuten, er råstoffet borte er det greit å argumentere for alternativene. Mye lettere enn om de bare skal ligge i bakken.
      Men det kan sikkert anføres en rekke tilleggsargumenter. Det viktigste er at de vitenskapelige prinsipper legges til grunn for folkeopplysningen som demokratiet bygger på.

  3. Det er synd at Mathias B. Dannevig som så mange andre lar seg lure av temperaturoversikter. Grafen som viser temperaturutviklingen etter siste istid, baserer seg som MBD skriver, på studier av iskjerner fra innlandsisen på Grønland. For det første kan ikke regionale temperaturer målt på toppen av en isbre uten videre si noe om globale gjennomsnittstemperaturer. Lokale variasjoner vil alltid være større enn globale, i tillegg til at vi har bevis for at temperaturer i antarktiske områder svinger i motsatt retning av arktiske forandringer (Richard Alley i Dot Earth)
    Diagrammet over temperaturutviklingen på Grønlandsisen som MBD har hentet fra nettstedet http://www.climate4you.com, er den såkalte GISP2 grafen som i utgangspunktet er en solid vitenskapelig kurve som er laget på basis av en over 3 km dyp iskjerne som ble boret ut av Grønlandsisen i 1993. Slik kurven fremstilles, narres man til å tro at kurvens sluttpunkt i feltet som er markert «Modern warm period», er nært dagens dato. Men GISP 2 følger en vanlig paleoklimatisk konvensjon som definerer «nå» som året 1950. Det første datapunktet som er hentet fra iskjernen er 95 år før «nå» – så lang tid tar det før snøen blir pakket til is. Da er vi altså tilbake til 1855, lenge før noen globale temperaturmålinger viser tegn til det vi nå kaller «The modern warm period».
    Og da kommer det spennende spørsmålet: Hva har hendt med temperaturen på toppen av Grønlandsisen siden 1855? Glasiologen Jason Box m.fl. har gjort det de kaller en temperaturrekonstruksjon for tiden 1840-2009. Den viser en temperaturøkning på 1,44 grader Celsius når man sammenligner gjennomsnittet av årene 1850-59 med gjennomsnittet av årene 2000-2009. Hvis vi gir rom for lokal oppvarming i løpet av de siste 165 årene, så stemmer ikke MBDs påstand om at vitenskapelige funn viser langt høyere temperaturer enn i dag i bronsealder, romertid og vikingtid. Det stemmer ikke når det gjelder Grønland, og i alle fall ikke globalt!
    Uansett, enten temperaturer har vært varmere eller kaldere i fortiden, er i det store og hele irrelevant når det gjelder de omfattende konsekvensene av den pågående oppvarming. Hvis man ikke bryr seg om mennesker og andre levende skapninger, så er kanskje ikke global oppvarming så viktig. Naturen har gitt årsak til varmere og kaldere klima i tidligere tider, og livet har overlevd. Men disse varme og kalde periodene kom ikke da det bodde over 7 milliarder mennesker på jorda.

    • Jeg synes det er viktig at alle svakheter med slike kurver blir belyst. Hensikten til forfatteren var vel å bruke figurene til å illustrere hvor dårlig temperaturen har korrelert med CO2-konsentrasjonen i lufta, både i det korte tids-intervallet etter 1950 og over et lengre tidsintervall, og til det var de fullt brukbare etter som jeg skjønner. Jeg kjøper ikke Michael Mann og Al Gore´s jukse-kurver!

    • Takk til Bjørn O. Bøe for kommentar. Det gir meg anledning til noen presiseringer.

      Ole Humlum lurer verken meg eller andre lesere.. Hans graf lar seg nemlig verifisere gjennom andre kilder. F.eks har studier av årringer i trær bekreftet modellen, se her F.C Lundquist 2010.der årringsstudier illustrerer klimautviklingen de siste 2000 år. Vi kan også gå til samfunnsvitenskapen der historiske kilder bekrefter vindyrking i Skotland under romertiden og jordbruk på Grønlands sydspiss under vikingtid, sistnevnte også verifisert gjennom arkeologiske utgravninger. . Arkeologer finner stadige klimabevis fra bronsealder når gamle fangstredskaper dukker frem fra isbreer og fangstgroper som nå avdekker funn fra en annen, varmere periode, og vi finner rester av tidligere skog på Hardangervidda. Klimaforandringer har alltid spilt en vesentlig rolle for sivilisasjonenes utvikling, fra romertid, via folkevandringstid 400-800 e.k , vikingtid og Norges svekkelse under den kaldere middelalder fra 1300 tallet og utover mot bunnpunktet rundt 1750 under den lille istid. Så begynner – uten noen som helst relevans til menneskeskapte CO2 utslipp – en mer langvarig oppvarmingstrend ( med tydelige interne kalde/varme 30 års perioder) rundt år 1800 og frem til i dag.

      At CO2 deterministene konsekvent underslår tidligere klimavariasjoner og nå søker å fremstille nåtidens varmeperiode som historisk enestående, er beklagelig og bidrar til den forenklete og uvitenskapelige klimaforståelse som nå festner grepet. Dette betyr likevel ikke at man – etter mitt syn – skal se bort fra antropogent CO2 som periodevis klimapåvirker, men da også i sammenheng med andre mekanismer.

      Så kan fysikere sikkert ha sine bemerkninger til påliteligheten av isprøver fra Grønland eller Antarktis, jfr Vostok .Hva som skjer med luft innelåst i is opptil 400.000 år (Vostok) kan gi feilmarginer. Dette er ikke jeg kvalifisert til å ha spesielle oppfatninger om. Men særlig interessant blir da Grønland-prøvene som Humlum referer til , fordi de lar seg verifisere av annen vitenskap.

    • Bøe. Box fant at Grønland fulgte midlere global tempereatur (hva nå det enn er ) med en forsinkelse på rundt 30 år. Samme figur som Humlum er publisert i IPCCs rapport. Men han har markert varmeperiodene og addert CO2-nivået i atmosfæren. Det viser ikke dominerende CO2-effekt. Det er jo ingen diskusjon om at dagens varmeperiode er reell. Men hvordan er relasjonene med dagens nivå? Chylek har i flere arbeider (2006, 2007, 2010) analysert Grønlands målte temperaturer siste 180 år.(som Box et al.). Han finner dagens temperaturer på linje med 1930-årene som hadde en vesentlig raskere oppvarming (se Klimanytt 128). Sikkert derfor fotografiene fra Øst-Grønland viste samme isutbredekes da som nå. Argon-isotop studier viser også omtrent samme nivå nå som i 1930-årene. Således dokumenterer det 1000-års syklusene.
      Det burde interessere at temperaturen på Grønland sank fra ca 1935 frem til 1994 – i motfase med den menneskeskapte oppvarming fra økte CO2-konsentrasjoner i perioden 1977-94. Det burde være et tankekors.

      • Chylek sier selv om denne “motfasen” at den må skyldes en naturlig variasjon i det regionale klima. Den høye antikorrelasjonen mellom NAO (North Atlantic Oscillation) indeksen og temperaturmåingene på Grønlands i dette tidsrommet tyder på en fysisk forbindelse mellom disse prosessene. Ikke noe sted ser jeg Chylek antyde at denne motfasen skulle motbevise korrelasjonen mellom dagens CO2 konsentrasjon i atmosfæren og den globale temperaturen.

  4. En utomordentlig – och skrämmande – genomgång och analys av “Det klimatpolitiska komplexet” av Mathias Dannevig.
    Men, kära grannar i väst – ni är inte ensamma i kampen om VM-titeln i den här grenen. Byt ut “Norge” och “norsk” mot “Sverige” och “svensk” och analysen blir lika giltig – och lika skrämmande.
    I Sverige har vi satt upp lika höga och ogenomträngliga mediasköldar mot världen utanför som ni. När de en gång blir nedrivna – för det kommer de att bli – kan det bli ett hårt uppvaknande för många. Kanske till en kallare värld.

  5. Takk for en god og grundig gjennomgang av driverne bak det vi opplever.

    Når det gjelder undertrykkingen av motforestillinger innen klimadebatten i Norge tror jeg det skyldes husmannsånden som vi fremdeles lider av. Vi er brautende på områder der vi har høy selvfølelse som f.eks vinteridrett. Der er selvbildet helt på topp. Når det kommer til brytninger på andre områder er vi konsensusorientert og underdanige for “øvrigheten”. Ingen tør si at keiseren er uten klær. En ting som jeg synes er interessant er dragningen mot dommedagsprofetier. Vi skal konstant ha dårlig samvittighet og være redd for at vår livsstil vil straffe seg. Det er mer høyverdig å hevde at alt går til helvete enn å mene at det ikke gjør det. Derfor er det lett å stemple klimarealister som uansvarlige. Det er mye religiøst tankegods i klimadebatten.

  6. En fryd å lese slikt som får en del brikker til å falle på plass
    Den svenske Dr. teknologi Lars Bern
    Se: https://sv.wikipedia.org/wiki/Lars_Bern
    hevder at den fatale utvikling frem til nuet for klimapolitikk som her er beskrevet, er en del av en større plan for EN VERDEN uten nasjoner eller grenser, hvor hvem som helst skal ha rett til å bo hvor som helst. Han hevder at dette kommer fra de som Steve Bannon kaller «DAVOS-PARTIET», hvilket er en fellesbetegnelse på de rikeste pengerike og innflytelsesrike, som tidvis treffer hverandre i Davos. De multinasjonale store selskaper, sammen med bankvesenet, FN og EU, er interessert i å handle med hele verden uten å hindres av nasjonenes toll og andre regler. De er også klar på at den som kontrollerer bruken av energi, har styring på det meste som skjer og skal skje.
    Ifølge Bern har disse krefter så mye penger at de kan kjøpe alt, og skal man tro ham, har de allerede kjøpt seg oppslutning hos politikere og presse over mye av verden.
    Det er en sofistikert form for korrupsjon, hvor man rekrutterer utvalgte karriere-strebende politikere ved å hviske til dem at; hvis du gjør dette og sier dette, vil du ikke angre på det. Det er nok av dem, som kanskje på denne måten har havnet i ustyrtelig godt betalte, skattefrie posisjoner i FN-systemet eller EU og andre steder.
    Hva fremtidens historikere og mennesker vil si om den himmelropende politiske dumskap som herjer vår tid kan bare fremtiden vise. Kanskje det vil fortone seg like utrolig for dem, som det vi i dag mener om kirkens behandling av Copernicus’ utredning og Galileis påstander om det heliosentriske verdensbilde?

  7. Dette er en meget god beskrivelse av “klimatilstanden” nasjonalt og internasjonalt. Jeg har lenge i uformelle diskusjoner om klima anført at klima er et rent politisk verktøy hvor vitenskapen blir brukt eller misbrukt som et alibi for omfattende politiske og økonomiske endringer. Jeg deler forfatterens bekymring for at utviklingen allerede er gått så langt at det er svært vanskelig å endre kurs. Men med erkjennelsen av de enorme kostnadene de påståtte tiltakene krever, vil forhåpentlig folk reagere. Men vi kan risikere en helt annen type politisk konflikt enn det vi har vært vant til.

  8. Meget god analyse. Godt skrevet også, men krever innsats for å komme gjennom. De som bør overbevises faller nok fort av lasset. Var det lurt å bruke BP som kilde?

  9. Noe av det beste jeg har lest angående klima. Det sier jeg som pensjonert geolog. Analytisk !!

  10. Endelig en vettug statsvitenskapelig analyse av dette temaet. Dette essayet burde være obligatorisk pensum i faget. Hvordan er utsiktene til at forfatteren kan få dette publisert i “mainstream media” – så som Klassekampen, Samtiden, Nytt Norsk Tidsskrift, eller for den saks skyld, Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift? (Det bør jo gå an å prøve).

    Mvh Odd Gunnar Skagestad.
    (mag.art./statsviter)

    • Teksten kom til KR, og ble noe finjustert i dialogen med redaksjonen, etter at den hadde vært refusert av Minervanetts klimaportvokter.

      Er enig i at dette essayet så absolutt burde publiseres i samtiden (de tør neppe…) eller i Klassekampen (som burde utfordre spesielt en Høyre-regjering på klima).

      • Det er vel tvilsomt at Klassekampen vil ta inn denne artikkelen. Om de ønsker å kritisere Regjeringen for klimapolitikken er det nok fordi de gjør for lite endringer. Klassekampens redaktør er et friskt pust, men denne artikkelen er nok utenfor komfortsonen – dessverre.

  11. Temperaturdiagrammet fra over 10.000 år tilbake baserer seg på iskjerneprøver fra Grønland, og viser bl.a. at temperaturen i middelalderen antagelig var høyere enn i dag i Nord-Atlantiske områder. Målinger andre steder i verden tyder samtidig på at det har vært områder med kjøligere vær i forhold til dagens temperaturer, bl.a. i de tropiske Stillehavsområdene. Alt i alt regner man med at den globale middeltemperaturen på den tiden tilsvarte omtrent temperaturen midt på 1900-tallet. The National Academy of Sciences konkluderer i en rapport om «Climate Reconstructions» i 2006 at det er gode grunner til å anta at den globale temperaturer i dag er høyere enn under middelalderens varmeperiode. Denne konklusjonen ble i 2013 bekreftet av et stort forskningsprosjekt underskrevet av 78 forskere som representerte 60 forskningsinstitusjoner rundt om i verden. Her blir det også påpekt at varmeperioden under middelalderen fant sted under en periode med høyere enn vanlig stråleintensitet fra sola og mindre vulkansk aktivitet. Nyere forskning sannsynliggjør også at forandringer i havstrømmene spilte en viktig rolle for å føre varmere vann inni Nord-Atlanteren. Det er altså helt andre mekanismer som førte til en varmeperiode i disse regionene den gangen enn det vi vet er årsaken til dagens globale oppvarming.

    • Skal forskere fra 60 av dagens forskningsinstitusjoner bety mer enn analyse av iskjerner og tidsbestemte trerester fra middelalderens varmeperiode?

      Erik Dahl

    • Mnja, jeg mener bestemt å ha lest for en tid siden at kineserne har kommet fram til tilsvarende temperaturutvikling som varmetoppene i for totusen og tusen år siden samt den lille istid på sin side av det eurasiske kontinent. Det er vel også grunn til å tro at Holocene Climate Optimum, varmeperioden mellom 5000 og 9000 år siden, også preget østsiden av dette store kontinentet. Det var tross alt på den tiden mellom fire og seks grader varmere enn i dag på våre landområder i følge fersk forskning…

    • Ja, det er mulig å finne målinger fra andre steder i verden som opprettholder myten om at det er varmere i dag enn for 1000 år siden,men vi ser fra den største samlingen av forskning hos Die Kalte Sonne, at disse ikke er særlig tallrike for å si det pent.
      99 % av de paleoklimatiske studiene samlet av Lüning og Vahrenholt her, er varmere enn i dag. Bl.a legger man merke til at studiene viser global oppvarming i Antarktis for 1000 år siden, en oppvarming som ikke er tilstede i dag, til tross for ordbruken “global oppvarming” fra IPCC-leiren.
      http://kaltesonne.de/mapping-the-medieval-warm-period/

      Den noe eldre paleoklimatiske samlingen til Craig Idso her, viser det samme.
      http://www.co2science.org/data/mwp/mwpp.php

      Så får leserne vurdere dette opp mot NAS, som har en lang og pinlig historikk når det gjelder å komme med politisk pregede uttalelser uten at man rådspør medlemmene av NAS.

  12. Mye viktig og riktig her, men samtidig vet alle norske politikere at en radikal endring av folkets vaner og inntektsforhold ikke blir akseptert. Derfor vil ingen norsk regjering gå inn for å nedlegge oljeindustrien. Selv om “miljø”-organisasjonene hevder dette er nødvendig for å “redde kloden”.

    Næringslivet flokker seg om honningkrukken som “klima” utgjør, javel, det er ikke noe nytt. De gjorde det samme med naturvern og det senere miljøvern-begrepet. Deres jobber å tjene penger og de vet godt at litt moralisme -symbolsk moralisme, vel å merke, uten ubehagelige virkninger- selger godt. Så lenge det er trendy. I dag er “klima” blitt et nesten like utvannet begrep som “miljø” i sin tid var. Det kan virke skremmende, men det går også så mye inflasjon i temaet at folk flest knapt tar det alvorlig lenger. Politikere vet også dette, og når “klimakampen” er utbrukt, vil det havne på historiens skraphaug, som andre forlatte ideologier. Uansett hvor mye klima-galskap som forfektes av fanatikerne, finnes det et grunnfjell av sunn fornuft i folket som hindrer de helt store utskeielser. Vitenskapen lider, men den har selv påført seg denne skaden, som kan bli langvarig. Men det er ikke lett å motstå tilbudet om enorme midler for en aldri så liten slagside i forskningen.

Comments are closed.