Arktis innen rammen av naturlige variasjoner

Klimanytt 244, forfattet av Ole Henrik Ellestad.

Den svenske isbryteren Oden var i august 2018 på vitenskapelig tokt fra Svalbard til Nordpolen. Mens forskerrapporter formidler fremtidig elendighet med avtagende is og isfritt sommer-Arktis observerer en Oden-deltager vedvarende massive ismasser i det sentrale Polhavet. Ikke siden 2005 hadde de vært større. Om forskere, mediene og politikerne ikke relaterer sine funn til sykluser og oppvarmingsperioden 1915 -45 er det liten grunn til å ta dem seriøst.

Observasjoner fra Oden

Arktis er området på kloden som har vært oppvarmet mest de siste 30-40 årene med tilhørende minking av is. Nå har IPCC-leiren laget en rapport som prediker fremtidig elendighet og som derfor blir behørig dekket i mediene, som en del av krisemaksimeringen. Som kontrast til dette formidler jeg her noen inntrykk fra en deltager ombord på den svenske isbryteren Oden som i august 2018 var på årlig ekspedisjon inn i det sentrale Polhavets isøde.

Hovedinntrykket er:
A) Det var massive isforhold, og det ble benyttet helikopter i søk etter den enkleste vei for å unngå at båten satte seg fast.

B) De kjempet med kompakt is med anslagsvis 90-100% isdekke og derav minimalt åpent farvann.

C) Han hadde ikke observert så mye massiv is i det sentrale Polhav siden 2005. Båtens hastighet var bare halvparten av den i 2016.

D) Det var (muligens pga. pkt. C) få fugleflokker og bare noen enslige seler. Kun en isbjørn ble observert – ved iskanten i starten. Sannsynligvis klokt av isbjørnene å velge mer åpne farvann med flere sel.

Lite is som i 1920-50 årene

Under disse omstendigheter ville det ikke vært noe poeng for Polarinstituttets tidligere direktør, Gunnar Winther, å gjennomføre den padleturen over Polhavet som han annonserte for noen år siden og som måtte avlyses fordi ismengden også da var for stor. Derimot ville de som vandrer tvers over isen ha gode forhold. Nordvestpassasjen var lite farbar sist sommer, men det var muligheter i Nordøstpassasjen en periode.

Det er påfallende at liknende oppvarming og tilhørende isreduksjon som hyppig formidles inntrådte også i 1920-50 årene som omtalt i datidens forskerrapporter og medier som bestrebet seg på troverdig formidling. En artikkel fra 1936 i Nordlands Avis beskrev liknende forhold (Hoel) som idag, men da var omtalen naturlig «klimaforbedring». I dag er det menneskeskapt og krisemaksimering.

Seriøs faglitteratur har i alle år nevnt en rekke forhold som påvirker isen i Arktis for sesongen, på årsbasis og helt opp til mange tusen år. Sentralt står havstrømmer inn i Nordishavet gjennom Framstredet/Barentshavet som varierer anslagsvis mellom 4 og 14 Sverdrup (millioner kubikkkilometer) og Beringstredet ca 1 Sverdrup. Eksempelvis kan økningen av varmetilførselen gjennom Beringstredet mellom 2001-2007 forklare 1/3 del av istapet i perioden (Woodgate 2010).

Endring i havstrømmer dominerer

I tråd med dette inntrer den desidert største isreduksjonen der Atlanterhavstrømmen møter isbarrieren i Framstredet ved Svalbard og Barentshavet. Effekten avtar i de påfølgende havområder østover (bl.a. Karahavet). Til sammenligning er minkingen vesentlig mindre i det sentrale Polhav. Det er meget illustrerende at Grønlandhavet (vest for øya) hadde stabilt nivå, eller sogar litt økning, frem til slutten av 1990-årene under 50 år med CO2-økning før det avtok noe. Det var like mye CO2 i alle de arktiske områdene om IPCCs hovedfaktor skulle dominere. Og solen varmer opp havet – ikke økt drivhuseffekt.

DMI-figuren viser pol-isen i Arktis 10. februar i år.

IPCC-leirens Arktis-rapporter bygger på modeller og scenarier som formidles som sannhet uten de forbehold som hører med. Det illustrerer resultatet fra evalueringen av IPCC i 2010 der det bl.a. ble påpekt at det var ‘mangelfull forståelse av usikkerhet og formidling av denne’. Usikkerheten i de mange faktorene (havstrøm, vind, sol, atmosfære, snødekke, elvetilsig, mm.) beløper seg samlet til rundt 10 W/m2. Til sammenligning gir IPCCs CO2-hypotese 2 W/m2 – kun en femtedel av den samlede usikkerheten i de dominerende faktorer. Likevel fremheves menneskeskapte forhold som en entydig dominerende forklaring – sogar basert på konsensus.

Konklusjon

Det er endret energitilførsel til Arktis fra havstrømmer, sol, snødekke og elver som dominerer isforholdene i Arktis. Uten referanser til dette og varmeperioden 1920-50 er det liten grunn til å ta forskere, medier eller politikere seriøst. Men det er det lite håp om i Norge. I 2007 prøvde den norske delegasjonen på et IPCC-møte å få fjernet referanser til denne varmeperioden fra IPCCs rapport.

2 thoughts on “Arktis innen rammen av naturlige variasjoner

  1. Dette er nok en syklus som har gjentatt seg i millioner av år.
    Klimaforkjemperne tror de kan «kjøpe seg» ned 2.4 grader globalt.
    Først må de lære seg hva fotosyntese er…..,

  2. Vi har jo også stor glede av Golfstrømmen, og som kommentar til svingningene, så kan de som er gamle nok fortelle at på 30tallet hente det de satte poteter i slutten av februar her i Hof i Vestfold.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.