Climate in Svalbard 2100 – en vurdering

Forfattet av Ole Humlum og publisert før i Svalbardposten. Publisert her etter avtale med forfatteren. På oppdrag fra Miljødirektoratet presenterte Norsk Klimaservicesenter mandag 4. februar rapporten «Climate in Svalbard 2100», med tilhørende «Klimaprofil for Longyearbyen». Mange forskjellige institusjoner har bidratt, og spesielt avsnittene om framtidens klima og de derav avlete miljøendringer på Svalbard vil bli lest med interesse av ikke minst Longyearbyen Lokalstyre og Sysselmannen på Svalbard.

Rapporten inneholder ikke kun beskrivelse av en modellberegnet klimatisk framtid for Svalbard, men inneholder også avsnitt hvor faktiske observasjoner inntil i dag omtales. Disse avsnitt er interessante, opplysende og velskrevne. Flere av dem vil uten tvil kunne benyttes direkte som undervisningsmateriale på UNIS og ved annen høyere utdannelse i Norge.

Informasjonen om framtidens klima og de avlete miljøendringer hviler derimot på et svakere grunnlag, og bør leses med dette for øye av de ansvarlige myndighetene.

Unike observasjonsdata

Svalbard og Longyearbyen er unik ved å råde over verdens lengste meteorologiske serie fra Høyarktis. Data for månedlig lufttemperatur går tilbake til september 1898 og for nedbør tilbake til januar 1912. Internasjonalt sett er dette imponerende. Måleserien er godt nok sammensatt av flere måleserier, da den nåværende målestasjon ved Svalbard Lufthavn først ble etablert i august 1975. Der er imidlertid grunn til å mene, at norske meteorologer har utført en bra jobb med å sammensette de tidligere måleserier til den samlede serie som vi har i dag. Ingen tvil om det.

For Longyearbyen finnes med andre ord et uvanlig godt observasjonsmateriale å teste klimamodeller mot. Det er fundamentalt for alle matematiske modeller (ikke kun klimamodeller) at man først undersøker om de er i stand til å gjengi den kjente fortid, før det overveies å bruke dem til prognoser om framtiden.

Sviktende kvalitetskontroll

På dette punkt overrasker rapporten «Climate in Svalbard 2100» negativt. Kvalitetskontrollen av klimamodellene er uklart beskrevet, og det ser ut som om de benyttede modellene kun sammenliknes mot en modell-modifisert versjon av målte temperaturdata 1958-2017. Av uforklarlige årsaker ignoreres i så fall hele den kjente forhistorie før 1958. I tiden etter 1958 er den overordnede temperaturutvikling relativt enkel med stigning (se figur). Tiden før 1958 er derimot karakterisert ved langt mer kompliserte temperaturforhold, med markant stigning og fall. Eksempelvis steg årstemperaturen 7 grader på 5 år omkring 1920, mens den senere falt 6 grader på 11 år. Dette tilbyr en langt mer krevende, men også mer kvalifiserende test av de benyttede klimamodellene, enn den jevnere stigning i siste del av observasjonsperioden.

Denne viktige kvalitetskontroll har man åpenbart ikke utført; i det minste er kontrollen ikke klart beskrevet. Dette kan være en forklaring på hvorfor modellene beregner en urealistisk temperaturstigning fram mot år 2100; inntil 10 graders temperaturstigning. Dette vil bringe Longyearbyen opp på samme gjennomsnittstemperatur som København i Danmark. Det vil gi virkelig gode muligheter for badeliv, muntert cafeliv ved havnen og turer i den nye skog her omkring Longyearbyen. Unektelig et fengslende og interessant framtidsperspektiv, men også ganske urealistisk.

Naturlige variasjoner ignoreres

Medvirkende til å gjøre denne del av rapporten til bekymrende lesning er at de naturlige klimavariasjoner ikke er inkludert i de benyttede klimamodellene. Dette er nedslående, da det er velkjent at lufttemperaturen omkring Svalbard er klart påvirket av AMO (Atlantic Multidecadal Oscillation), som er en naturlig og periodisk variasjon. Denne påvirkning nevnes faktisk i rapporten, og denne erkjennelse burde man ha utnyttet.

Både AMO og lufttemperaturen i Longyearbyen har i store trekk samvariert siden 1898 (se figur). De naturlige klimavariasjoner er således langt fra uviktige, og forklarer bedre enn alle CO2-styrte klimamodeller det som i virkeligheten foregår på Svalbard.

AMO kjennes fra målinger siden 1856, og geologiske undersøkelser viser at AMO har vært i ubrutt funksjon minst de siste 8000 år. Så det er ikke sannsynlig at AMO stopper i den aller nærmeste framtid. AMO er akkurat nå ved å passere et toppunkt, og vil etter al sannsynlighet avta de kommende 30-35 år. Vi kan alle tenke oss til hvordan det vil påvirke Svalbardtemperaturen. Så det naturlige fenomen AMO burde med stor vekt inngå i rapportens vurdering av framtidens klima i Longyearbyen, men gjør det ikke.

Konsekvensen av dette er at de i rapporten beskrevne framtidige miljøendringer er basert på en antakelse om urealistisk høye framtidstemperaturer. Det er langt mer sannsynlig at det på Svalbard klimatisk sett framover blir en god del kaldere enn det som beskrives i rapporten. Man har i rapporten vektlagt en usannsynlig og skremmende ‘worst case’, i stedet for å vektlegge noe som er sannsynlig og realistisk, hvilket ville være korrekt vitenskapelig framgangsmåte.

Konklusjon

Samlet sett er rapporten «Climate in Svalbard 2100» både leseverdig og interessant. Den del av rapporten som omhandler klassiske observasjoner fram til i dag er egnet som undervisningsmateriale. Rapportens annen del, som omhandler Svalbards modellerte framtid er mere problematisk. Ved å ignorere viktige naturlige klimavariasjoner er man endt opp med en urealistisk temperaturframskrivning for år 2100.

Men tilbake til Longyearbyen år 2019. For å sitere fra geologen og forfatteren Per Arne Bjørkum (forfatter av boken «Annerledestenkerne») står vi nå i Longyearbyen i en alvorsfull situasjon: Hvis vi uten grundig debatt godtar klimaforskernes diagnose på hvorfor og hvordan fremtidens klima endrer seg, og går med på den foreskrevne kuren, dreier det seg ikke lenger om en bagatell fra eller til. Det ligger så an til et gigantisk og forsert teknologisk-økonomisk eksperiment som lett kan komme helt ut av politisk kontroll, om det ikke allerede er kommet ut av kontroll i dag.

Så langt har det påtvungne eksperimentet kostet Longyearbyen hovedparten av Store Norske, med derav følgende store endringer i lokalsamfunnet. Og nå har man med klimarapporten gjort enda flere folk triste og unødig bekymrede. Vi bør derfor være helt sikre på at det vi som samfunn bestemmer oss for å gjøre, er noe som vi faktisk gjøre. Men det kan vi bare finne ut av hvis vi får vite om alle svakhetene knyttet til klimamodellering.

Longyearbyen er et fint sted å bo, og vil også være det i de kommende mange år. Vi skal bare unnlate å se spøkelser hvor der ingen spøkelser er.

Ole Humlum er uavhengig klimaforsker og geomorfolog, Longyearbyen. Professor Emeritus, Fysisk Geografi, Oslo Universitet. Medlem av GWPF Academic Advisory Council og Klimarealistenes Vitenskapelige Råd.

 

One thought on “Climate in Svalbard 2100 – en vurdering

  1. Er vel ikke så rart at AMO og SST har en kraftig korrelasjon når AMO-indekser blir beregnet ut ifra SST data?

    “Though the AMO is constructed from SSTs, which respond quickly to atmospheric forcing, the AMO time series is dominated by low frequency–multi-decadal–variations (Fig. 1a)” (Emerging negative Atlantic Multidecadal Oscillation index in spite of warm subtropics, Frajka-Williams et. al., 2017)

Comments are closed.