Høringssvar til NOU 2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi

Forfattet av Stein Bergsmark, Rögnvaldur Hannesson, Martin Hovland, Hans Konrad Johnsen, Morten Jødal og Kjell Stordahl.

En faggruppe med seks personer tilknyttet Klimarealistenes Vitenskapelige Råd har vurdert Klimarisikoutvalgets rapport, som er utarbeidet under ledelse av siviløkonom Martin Skancke, ekspedisjonsjef i Finansdepartementet 2006-12. Du finner vårt høringssvar her sammen med øvrige svar innsendt Finansdepartementet. Våre viktigste funn er gjengitt i sammendraget. Vi konstaterer at scenariene som danner utgangspunkt for Klimariskoutvalgets arbeid hviler på meget tvilsomt grunnlag, der ingen gode fysiske forklaringer eller sannsynligheter ligger til grunn for de scenariene en risikovurderer ut fra. Dette ligger nærmere tankeeksperimenter enn risikovurderinger.

Sammendrag

Utvalgsrapportens første hoveddel er «Analyse av klimarisiko», som igjen har tre deler, «Klimautfordringen», «Risiko, risikoanalyser og risikostyring» og «Klimarisikofaktorer og norsk økonomi». I sammenheng med første hoveddel har vi foretatt en grundig gjennomgang av «Klimautfordringen», som beskriver klimaendringene og deres antatte fremtidige konsekvenser, og som forutsettes å danne grunnlaget for alle risikovurderinger i rapporten.

Kapittel 3 «Klimautfordringen» er den svakeste delen av Klimarisikoutvalgets rapport. Utvalget bygger sitt grunnlag for Kapittel 3 på utslippsdrevne modellbaserte scenarier fra Klimapanelets rapporter «Global Warming of 1.5 °C» (SR1.5) og «Fifth Assessment Report» (AR5). Men risikoutvalgets rapport diskuterer ikke den åpenbart manglende statistiske sammenheng mellom utslipp og temperaturutvikling, det økende avvik mellom temperaturprojeksjoner og temperaturutvikling, samt at nyere forskning tyder på at klimafølsomheten ECS er langt mindre enn det som Klimapanelet legger til grunn.

Kapittel 3 formidler også Klimapanelets modellsimulerte virkninger av 1,5–2 graders oppvarming med issmelting, havstigning, tørke og med ekstreme værhendelser som allerede skal ha tiltatt. Når utvalgsrapporten viser til SR1.5, så hevder denne rapporten at all klimaendring etter 1850 skyldes menneskene. En overveldende klimaempiri viser imidlertid at klimaendringer med ulike virkninger har eksistert i større eller mindre grad til alle tider. Klimasystemet har aldri vært stabilt, og vil heller aldri bli det. Og SR1.5 står her direkte i strid med AR5 og med nyere temperatursimuleringer fra IPCC, der menneskelig klimapåvirkning først blir merkbar rundt 1950, da utslippene tok til å øke.

Fremtredende uavhengige klimaforskere har påvist at klimamodellenes temperaturprojeksjoner feiler og det er ikke påvist unormal økning når det gjelder issmelting eller havstigning. Det er heller ikke påvist noen sikker økning i antall ekstremværhendelser verken globalt eller i Norge.

Vi har utført nye statistiske analyser for å kunne vurdere Utvalgsrapportens prognoser for Norge, og påviser en rekke feil og usikkerhetsmomenter. Eksempelvis fant vi et meget betydelig avvik mellom en sterkt signifikant regresjonsmodell basert på norske temperaturdata, som gir en økning fram til år 2100 på 0,82 grader, og utvalgets temperaturprognoser for Norge, basert på de modellsimulerte utslippsbanene RCP4.5 og RCP8.5, som resulterer i en temperaturøkning på henholdsvis 3 og 4,5 grader.

Utvalgsrapportens risikovurderinger bygger i det store og hele på data fra modellbaserte scenarier. Vi vet at temperaturscenariene ikke er validerte, de avviker sterkt fra de observerte temperaturene. Det er derfor liten grunn til å anta at scenarier for havstigning, ekstremvær og andre forhold relatert til vær og klima er mer korrekte enn temperaturscenariene. Spesielt når det gjelder Norge mener vi det er riktigere å basere seg på statistiske analyser som de vi presenterer. Vi håper derfor at våre analyser kan bidra til en gjennomgang av og justering av deler av utvalgsrapporten.

I det følgende presenterer vi den faglige bakgrunnen for vår kritikk av utvalgsrapporten og starter med den manglende sammenheng mellom global temperatur og CO2 og at klimamodellenes temperaturprojeksjoner feiler. Vi kommer deretter med velbegrunnet kritikk på områdene temperaturutvikling, nedbør og vannavrenning i Norge. Vi viser også at antall ekstremvær i Norge er nedadgående og at det heller ikke er noen økende trend globalt.

Global temperatur og CO2

Det følgende utsagnet fra utvalgsrapportens Kapittel 3 fremstår som meget autoritativt og ligger trolig til grunn for alle utvalgets analyser og anbefalinger:

«Det er en sterk, konsistent, nesten lineær sammenheng mellom det totale akkumulerte netto utslippet av CO2 og global oppvarming på lang sikt.»

Dette utsagnet er imidlertid grovt feilaktig. Det finnes ingen sterk, konsistent, nesten lineær sammenheng mellom det totale akkumulerte netto utslippet av CO2 og global oppvarming på lang sikt. Her er empirien helt entydig.

Mens utslippene og CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har steget relativt jevnt etter 1850, har temperaturen mellom 1850 og 2018 både steget og falt, og det er intet samsvar over perioden som helhet mellom CO2-konsentrasjon og temperatur.

Figuren nedenfor viser en kurve som representerer alle mulige 30-års temperaturtrender for månedsmiddelverdiene basert på data fra HadCRUT4.

Figuren gjenspeiler temperatur-utviklingen mellom 1850 og 2018. Enkelt sagt viser figuren i antall grader per ti-år hvor sterkt temperaturen har steget eller falt i alle mulige perioder med en lengde på 30 år. Spesielt merker vi oss utviklingen etter 1990, da trendene flater ut, til tross for rekordhøye utslipp over perioden. Dette faktum og trendutviklingen
som er vist på figuren kan bare forklares gjennom lav klimafølsomhet ECS og betydelig naturlig variasjon. I skarp kontrast til dette leder utvalgsrapportens
temperaturbeskrivelse i utsagnet ovenfor til en fiktiv og lineær temperaturutvikling som følger en bane innenfor det grå feltet på figuren.

Dette betyr ikke at utslippene ikke har hatt noen påvirkning på temperaturen, men at effekten av utslippene er langt svakere enn de modellbaserte temperaturprojeksjoner angir. Det er åpenbart at naturlig variasjon ikke sluttet å gjøre seg gjeldende i 1950 som enkelte hevder, og det er opplagt at naturlig variasjon fortsatt har en betydelig virkning på alle klimatiske forhold.

Klimapanelet utgir ikke kvalitetssikrede prognoser, men bare datamaskinbaserte scenarier av ulike klimaindikatorer. Temperaturscenariene kalles projeksjoner og det er et ubestridelig faktum at temperaturprojeksjonene feiler.

Figuren til venstre viser en sammenlikning av temperaturprojeksjoner i form av et gjennomsnitt av 102 klimamodeller, og observerte temperaturdata. De viste observerte data kommer fra tre ballongmåleserier, tre satellittmålte temperaturserier og tre reanalyser. Det er godt samsvar mellom satellitt- og ballongmålte temperaturer, som tyder på at dette er korrekte data. Vi ser på figuren at modellene viser temperaturer som er halvannen til to ganger så høye som de observerte temperaturer.

Slike avvik er helt i tråd med underliggende dokumentasjon fra Klimapanelet, som i AR3 uttaler

«I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksom på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke-lineært koblet system, og at langtids forutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig».

IPCC WG I: The Scientific Basis, Third Assessment Report (TAR), Chapter 14 (final para., 14.2.2.2),

I rapporten SR1.5 sier Klimapanelet (IPCC) at all oppvarming etter 1850 er antropogen, men dette er uten støtte både i IPCCs «First Assessment Report» (FAR, 1990), i AR5, og i en overveldende klimaempiri. Legger man SR1.5 til grunn slik utvalget sier at det gjør, vil dette selvsagt trekke alle risikovurderinger i mer alvorlig retning, på meget svakt grunnlag.

I Klimapanelets rapport AR5 WG1 SPM sies det at mer enn halvparten av økningen av den globale atmosfæretemperaturen fra 1951 til 2010 er menneskeskapt. Dette er et svakt utsagn som åpner for at 49 % av temperaturøkningen kan være naturlig. Og dette støttes av rapporten FAR 1990 der det heter:

«Så er det viktig å iaktta at de naturlige klimavariasjonene er betydelige og vil modulere alle fremtidige endringer forårsaket av menneskene.»

Dette underbygges av den svært svake empiriske sammenheng mellom utslipp, økning av CO2 i atmosfæren og temperatur. Fra rundt 1950 til 1975 sank temperaturen mens CO2-konsentrasjonen økte. Bare fra rundt 1975 til 1998 steg utslipp av CO2 og temperatur samtidig. Etter 1998 har temperaturen i betydelig grad flatet ut, mens utslippene har vokst mer enn noen gang. Dette viser ingen tydelig kausalitet. Det kan også legges til at temperaturen også sank mellom 1880 og 1910. All empiri viser at utsagn om fremtidig temperatur basert utelukkende på modellbaserte scenarier om effekten av en CO2-økning, er beheftet med så stor usikkerhet at de må anses lite egnet som grunnlag for gode risikovurderinger.

For avsnittet om temperaturutvikling, nedbør, vannavrenning, ekstremvær og naturkatastrofer i Norge viser vi til høringsnotatets sider 4 til 7. For avsnittet om den norske olje- og gassformuen viser vi til høringsnotatets side 8.

Konklusjoner

Alt i alt bygger utvalgsrapportens risikovurderinger på et svært usikkert grunnlag, i hovedsak basert på usikre datamaskinbaserte modellscenarier som ikke er empirisk verifiserte. Sammenhengen mellom utslipp, CO2-konsentrasjon og temperatur er ikke sterkt signifikant og tilnærmet lineær slik utvalget legger til grunn. En overveldende klimahistorikk som viser betydelig naturlig variasjon, og som tilsier en moderat fremtidig temperaturutvikling, er ikke vektlagt.

Antall ekstremværhendelser globalt og i Norge har ingen økende trend. Tvert imot viser en regresjonsmodell at antall ekstremværhendelser i Norge er nedadgående.

Temperaturutviklingen i Norge er feilaktig gjengitt i utvalgsrapporten, og det er et meget betydelig avvik mellom en sterkt signifikant regresjonsmodell basert på norske temperaturdata som viser en temperaturøkning fram mot år 2100 på 0,82 grader, og utvalgets temperaturprognoser for Norge, basert på de modellbaserte utslippsbanene RCP4.5 og RCP8.5, og som resulterer i en temperaturøkning på henholdsvis 3 og 4,5 grader.

Utvalgsrapporten viser en figur med feilaktig utvikling av årsnedbøren i Norge. Stigningskoeffisienten for nedbøren svarer imidlertid bare til en forventet økning på 2,8 mm per år, noe som overdramatiseres i rapporten.

Flomskader skyldes vannavrenning, men den totale vannavrenning har ligget på et jevnt nivå i hele perioden fra 1917 til 2014, og det er intet som
tyder på at den gjennomsnittlige årlige totalavrenningen er økende. Utvalget har lagt vekt på å omtale nedbørsutviklingen i Norge, men har lite kunnskapsrike formuleringer som også viser liten innsikt. Eksempelvis er total vannavrenning i det hele tatt ikke nevnt, heller ikke statistikk over utviklingen og prognoser for totalavrenningen.

Det er opplagt at veksten innen vind- og solkraft på lang sikt vil redusere verdens forbruk av kull, olje og gass. Men det som omtales som en dramatisk økning i vind- og solkraft utgjør samlet sett i dag bare 2,6 % av verdens energiforbruk. Selv om vekstraten er høy (22 % fra 2016 til 2017), vil det ta lang tid til sol- og vindkraft blir likestilt med fossile brensler, og da er intet sagt om at disse energikildene trenger back-up når solen ikke skinner og vinden ikke blåser. En verden uavhengig av olje og
gass synes ikke oppnåelig i overskuelig fremtid.

Og når mange land i framtiden vil erstatte kull med gass, tyder alt på at risikoen relatert til den norske petroleumsformuen ikke tilsier snarlige endringer i dagens politikk.

Vi konstaterer derfor at scenariene som danner utgangspunkt for Klimariskoutvalgets arbeid hviler på meget tvilsomt grunnlag, der ingen gode fysiske forklaringer eller sannsynligheter ligger til grunn for de scenariene en risikovurderer ut fra. Dette ligger nærmere tankeeksperimenter enn risikovurderinger.

(Red.anm. Vi har uthevet enkelte formuleringer med fet skrift. For forfatternes faglige kompetanse viser vi til kortversjonen av den enkelte forfatters CV her.)

13 thoughts on “Høringssvar til NOU 2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi

  1. Under kapittelet om “CO2-konsentrasjonen i atmosfæren” kommer man med følgende påstand:
    “Innbyggerne i Indonesia puster i løpet av et år ut omtrent like mye CO 2 som de samlede norske utslippene.”
    Jeg tviler ikke på at påstanden holder vann, men lurer på om dette kan dokumenteres fra pålitelige kilder.
    Det er viktig å kunne underbygge slike påstander.

    • Svar:
      ” Hallo,

      vi puster ut omtrent 1 kg CO2 per døgn, dvs 0,365 tonn per år.
      Så er det 260 mill innbyggere i Indonesia.

      0,365 x 260 000 000 = 96 megatonn. Norske utslipp er rundt 50 megatonn.
      Indonesia svarer for omtrent det samme som de samlede norske og svenske utslipp.

      Stein Storlie Bergsmark”

  2. Et supplement til Edvards velformulerte kommentar.
    Et tankekors for klimaforskerne:
    Karbon- systemet i Nordsjøen er funnet til å inneholde mellom 3 og 23 millardet tonn kull.
    https://deepresource.wordpress.com/2015/04/07/fracking-is-for-amateurs/
    Tidligere er jordens kullreserver anslått til å ligge på 7 milliarder tonn, noe som gjør Nordsjøen til å være langt den betydeligste forekomst. Opprinnelsen til kullet er fossilifisering av biomasse, hovedsakelig plantemateriale, hvilket må ha ført til enorme utlipp av hydrokarboner. Noe er blitt til Nordsjøens oljefelter, men også ført til enorme utslipp av metan. Dette må ifølge klimaforskerne ha ført til kokepunkt-temperaturer som skulle utrydde livet på jorden. Et naturlig spørsmål må også være: Hvor var karbonet forut for karbontiden. I luft og hav selvfølgelig!
    Men da måtte jo havet vært surt. Var det så surt?
    Det er godt dokumentert fra fossiler at ingen av påstandene fant sted. Havet har ikke vært surt på minst 540 millioner år.

    • Metan brytes naturlig ned av UV stråling i de øvre lagene i atmosfæren. Store utslipp av metan gir følgelig ikke en varig økning av drivhuseffekten. Over lange tidsspenn kommer mye av karbonet i atmosfæren fra vulkansk aktivitet. Følgelig kan vi ha dannelse av kulleier uten at atmosfære og hav skal ha veldig stort innhold av karbondioksyd.

      • Jens Knudsen:
        Den helt overveiende del av metanet i atmosfæren kommer fra råtnende biomasse, samt fra fossile forekomster av samme opprinnelse. Det er enorme mengder av metan som lekker ut fra disse kildene, men fordi de raskt spises opp av mikro-organismer blir innholdet i i atmosfæren høyst marginalt. Skulle dessuten metanet ha noen effekt på drivhuseffekten måtte det i følge klimaforskerne være i de nedre deler av atmosfæren.
        Den eneste prosess jeg kjenner til som i stor skala kan binde luftens (og havets) CO2 til fast stoff er etter min kunnskap fotosyntesen. Vulkaners bidrag er ubetydelig i denne sammenheng. Å påstå at verdens kullforekomster har vulkansk opprinnelse mangler dokumentasjon. Se representativt bilde av fossil fra Karbon i Nordsjøen.

        Etter observasjon av skolebøker bestyrker innlegget min oppdagelse at innholdet i dem er ikke bare er mangelfullt, men tildels også villedende
        Arne W Grønhaug

  3. Oppsummeringen av høringssvaret gir inntrykk av faglig sterkt begrunnede kommentarer. Dette er meget bra, men kan falle for “politisk” motstand fra personer uten kunnskap om klima. Mange av disse har dessverre makt nok til å overse fakta.

    Synes virkelig synd på ungdommene som klima-streiker i god tro. De er blitt foret med klima skremsler både av lærere, presse og politikere uten at noen har tatt ansvar og grepet inn mot den vanvittige feil informasjonen som herjer viktige medier i Norge.

    En oppfordring til mainstream media: Kjør en balansert fremstilling av klima diskusjonen. Ikke la dere overbevise av 97% konsensus blant forskere, som etter debunkin ikke er mer enn ca 3%. Svært mange av forskere med bakgrunn fra klimarelaterte fagområder er uenig med de matematisk funderte, ikke verifiserte klima fremskrivningene, som så langt ikke har vært i nærheten av å matche faktiske observasjoner. Dette i seg selv burde fått alarm bjellene til å ringe hos våre beslutningstakere.

  4. Hei,

    Er det noen som kan gi en god forklaring på om konveksjon, som sykloner, orkaner etc., bidrar til nedkjøling av en for varm atmosfære? Skyene i slike systemer rager jo stort sett langt høyere enn der drivhuseffektens blokkering skulle holde til. Betyr i så fall dette at atmosfærens temperatur blir naturlig regulert via utlufting til verdensrommet??
    Venter på et velfundert svar.

  5. Jeg har raskt lest gjennom kommentarene fra Klimarealistene til «NOU 2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi»
    Jeg må si at det er både grundig, utfyllende og faglig sterk utredning.

    Jeg mangler imidlertid en sterkere fokusering på det naturvitenskapelige grunnlaget for klimateorien til FNs klimapanel. Her med utgangspunkt i CICEROs grunnlag publisert på deres hjemmeside. (Denne siden er nå fjernet, det står derfor ikke lenger noe om det naturvitenskapelige grunnlaget for teorien om katastrofal menneskeskapt oppvarming)
    «Naturen forbruker akkurat så mye CO2 som den produserer. Dermed er de naturlige utslippene ufarlige, uansett størrelse, fordi det hersker en likevekt mellom naturlig produksjon og forbruk.
    Problemet er at det menneskeskapte CO2-utslippet kommer i tillegg til det naturlige, og at det derfor ikke fins noe tilsvarende CO2-forbruk som kan kompensere menneskenes utslipp.
    Problemet ligger altså i at våre CO2-utslipp forstyrrer en hårfin balanse i naturen.»

    I forbindelse med denne «hårfine balansen» må det presiseres at klimaet aldri har løpt løpsk oppover (med katastrofal temperaturøkning) i løpet av de siste 650 millioner år. Den empiriske kunnskapen viser at klimasystemet er svært robust mot ukontrollerte temperaturøkninger.
    I dette grunnprinsippet ser en helt bort fra naturvitenskapelig kunnskap om CO2 kretsløpet der alle reaksjoner er likevektsreaksjoner som øker med økende CO2 innhold i atmosfæren. I denne forbindelse kommer klimaforskernes opplysninger om halveringstiden for menneskeskapt CO2 i et merkelig lys. Halveringstiden har variert mellom 50 år til 1000 år, mens den naturlige CO2 har halveringstid på 6 år. (Store norske leksikon med mange flere referanser).
    I den sammenheng vil jeg henvise til et annet sitat fra CICEROs hjemmeside som er en del av grunnlaget for hele klimateorien:
    “Naturens egne utslipp av klimagasser inngår i et kretsløp der det er tilnærmet balanse mellom utslipp og opptak.
    For eksempel slipper råtnende trær ut CO2 og levende trær tar opp CO2 gjennom fotosyntese. Våre CO2 -utslipp, blant annet fra forbrenning av fossilt materiale, inngår ikke i dette kretsløpet. Når vi bruker fossile brensler henter vi fram karbon som er lagret nede i bakken eller havbunnen for lang tid tilbake. Dette er ikke en del av kretsløpet og gir et overskudd av CO2 som blir værende i atmosfæren i lang tid”.
    http://web.archive.org/web/20110928080831/http://www.cicero.uio.no/abc/klimaendringer.aspx

    Disse utsagnene er i strid med grunnleggende naturvitenskap og slår beina under klimaforskernes datamodeller og spådommer. Det er også sterk kontrast til Samset’s uttalelser til Aftenposten sommeren 2018 at 25 % av våre utslipp går inn i fotosyntesen allerede første året og fører til en grønnere planet.

    Videre bør det henvises til rapporten utgitt av Miljødirektoratet om «Oppdatering av kunnskap om konsekvenser av klimaendringer i Norge». Forfattet av CICERO og Vestlandsforskning og utgitt i november 2018.
    På side 18 står det:
    «For de neste par tiårene vil naturlige variasjoner være viktigere enn de menneskeskapte klimaendringene for å forklare endringer i temperaturen og andre meteorologiske parametre. For eksempel er det store naturlige variasjoner i været i Arktis. Men mot slutten av århundret vil de menneskeskapte klimaendringene være viktigst, hvor naturlige variasjoner vil kunne forsterke og redusere disse endringene i ulike perioder.»
    Dette er i sterk kontrast til mange av påstandene i Rapporten «NOU 2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi» der grunnlaget for mange av spådommene baserer seg på at det meste av oppvarmingen fra 1850 (noen steder henvises det til 1950) er menneskeskapt på grunnlag av våre CO2 utslipp.

  6. Nå registrerer jeg at det ikke er mulig å dele dette meget nøkterne og saklige høringssvaret på sosiale medier. Hva skjer?

  7. Imponerende høringssvar fra klimarealistenes eksperter. Særlig når vi sammenligner med det de andre høringsinstansene har skrevet. Positivt at Klimarealistene i det hele tatt blir spurt om å bli med og få forklare hva dere mener. Håper at de som skal avgjøre dette leser svaret grundig og forstår det og handler deretter. Men det sitter nok langt inne. Men det er håp i hangande snøre
    Kanskje burde vitenskapsgruppen gjøre mer av dette og få til mer blest om deres syn på klima. Slik det er nå er det nesten bare alarmistene og skoleunger som rår grunnen

Comments are closed.