De små klimagleder

Klimanytt 249, forfattet av Rögnvaldur Hannesson.

Mediene overgår seg selv i å formidle suksess for sol- og vindkraft som erstatning for fossil energi. EUs reduksjoner er små og minimale i global sammenheng. Utviklingslandene eskalerer utbygging av kullkraft som ledd i bekjemping av fattigdom. Da trengs sikker og billig fossil energi.

Minimale utslippsreduksjoner i EU

I en lederartikkel den 2. april gledet Dagens Næringsliv seg over at utslipp av karbondioksid fra kvotepliktige bedrifter i EU gikk ned med 3,3 prosent i 2018. EUs andel av verdens utslipp var 10 prosent i 2017, og neppe mer enn halvparten av dette kom fra kvotepliktige bedrifter. Den omtalte reduksjon på 3,3 prosent tilsvarer derfor neppe mer enn 0,17 prosent av verdens samlede utslipp.

Det ble også påpekt at «rask vekst i fornybar energi i Europa bidrar til å skvise ut kullkraft». Bruk av kullkraft i Europa falt med 3,3 prosent i 2017, men EU produserer kun 7 prosent av verdens kullkraft (BPs energistatistikk), slik at denne reduksjonen tilsvarer kun 0,2 prosent på verdensbasis. Samlet sett økte verdens produksjon av kullkraft med 3,2 prosent fra 2016 til 2017.

Vi snakker tydeligvis om de små gleder.

Markant utslippsøkning i utviklingsland

Nylig kom IEA (International Energy Agency) med en statusrapport om karbondioksidutslipp 2018. Den viser bl.a. utviklingen fra 1990, omtrent den gangen man begynte å snakke om disse utslippene som en trussel. Siden har utslippene stort sett gått opp, med et påtakelig unntak for 2009, året etter finanskrisen. Var ikke det en deilig tid?

Andre interessante opplysninger fra IEA: 2014–16 var utslippene omtrent uforandret, men i 2017 og 2018 tok de et markert rykk oppover og økte med 1,6 prosent begge årene. I Kina økte utslippene med 2,5 prosent i 2018, og produksjon av kullkraft økte med 5 prosent. I USA økte utslippene med 3,1 prosent, efter å ha falt i en årrekke takket være overgang fra kull til gass.

Det er i utviklingslandene utslippene av karbondioksid øker mest. Kina er allerede verdens største utslippsland. Økningen i folkerike utviklingsland som Kina, India, Bangladesh, Indonesia, Vietnam og Malaysia var fra 3 til 10 prosent i 2017. Det er i disse landene den fremtidige konsentrasjon av antropogen karbondioksid i atmosfæren kommer til å bli avgjort, og de later ikke til å være særlig affisert av klimaangst.

Tiltak fra grønn energi med liten virkning

Én ting er at det er delte meninger om betydningen av karbondioksidutslippene for verdens klima. Men de som tror de har betydning bør i det minste stille seg spørsmålet hvor stor virkning de tiltakene har som de etter beste evne prøver å påtvinge seg selv og andre. Står deres angivelig positive virkninger i forhold til hva de koster?

Verdens primærenergiforbruk 1965 – 2017 fordelt på kilder

Figuren (BP) viser at sol og vind i 2017 sto for kun 2,6 prosent av verdens energiforbruk. Kull, olje og naturgass har økt desidert mest, og vil fortsette slik med de foreliggende prosjekter og planer. De norske klimatiltakene har, isolert sett, ubetydelig virkning, men verre er det at endog de europeiske tiltakene har meget liten virkning de også. De europeiske utslippene av kulldioksid er kun 10 prosent av verdens samlede utslipp og fallende, fordi andre land er først og fremst opptatt av økt vekst og velstand for egen befolkning. Det krever sterk økning i energiforsyning. Vind- og solenergi er verken billig eller pålitelig. Det er verdens utviklingsland fullt klar over og handler deretter.

Det er jo heller ikke så vanskelig når de er klar over at beskjedne og tildels fordelaktige effekter fra økt CO2 står opp mot verdens viktigste utfordringer knyttet til økonomisk utvikling. Det krever billig og sikker fossil energi.

2 thoughts on “De små klimagleder

  1. Om CO2-utslipp, melkebiler, Kina og Parisavtalen
    I teksten under er det beklageligvis sneket seg inn en del tall, som noen kan finne plagsomme. Imidlertid kan en ikke legge fram tallenes tale uten å ta med tallene. Og tallenes tale er klar – og skremmende.
    I Trøndelag fryder en seg ved tanken på at melkebilene kan få installert batterier og elektriske pumper, slik at de slipper å kjøre motorene mens de henter melk på gårdene. Likeledes er det begeistring over at noen fiskeoppdrettere nå planlegger strømkabler fra land ut til anleggene slik at de kan kutte ut dieselgeneratorene.
    Ifølge verdens viktigste avtale, Parisavtalen – har Kina fritt leide til å gjøre hva de vil på energifronten til år 2030. De fryder seg trolig også.
    Strøm fra land til 12 oppdrettsanlegg sparer 1 million liter diesel i året. Hvis vi for enkelthets skyld sier at vi har 1200 oppdrettsanlegg i Norge (1067 i 2015), vil vi kunne spare 100 millioner liter diesel i året om alle får landstrøm. Ved forbrenning av 1 liter diesel dannes 2,66 kg CO2. Dette betyr at om alle oppdrettsanlegg i Norge får strømkabel, så reduseres Norges utslipp med 266 millioner kilo CO2, eller 266 000 tonn.
    Regnestykket for melkebilene kan gjøres på tilsvarende måte, men her blir tallene noe mer beskjedne. En melkebil med de nye batteriene og elektriske pumper, kan spare ca. 5000 liter diesel i året. Tine hevder at de opererer ca. 250 melkebiler, så Norge kan spare 1,25 mill. liter diesel på denne måten. Dette tilsvarer en reduksjon på 3 325 tonn CO2 i året.
    Tilsammen gir disse to tiltakene en reduksjon på 269 325 tonn CO2 i løpet av et år.
    Norske CO2-utslipp var i 2016: 53 260 933 tonn CO2, så innsatsen og investeringene (og de er betydelige) vil gi ca 0,5% reduksjon i norske utslipp. Noen vil synes at det er meget bra.
    Kina står også på nå om dagen. De bygger nå kullkraftverk med en samlet produksjon av strøm på 259 Gigawatt. En Gigawatt er det samme som 1000 Megawatt, eller 1 million Kilowatt. Denne KAPASITETSUTVIDELSEN er like stor som den eksisterende, samlede kullkraftkapasiteten i hele USA.
    Hvordan kommer oppdrettsanleggene og melkebilene ut i en sammenligning med Kinas kullkraftutvidelse?
    Vel, det avhenger av hvor mye CO2-utslipp som genereres fra gruvedrift og transport FØR kullet kommer til kraftverket, men et forsiktig anslag er at produksjon av 1 kWh fra kullkraft produserer 1 kilo CO2. Når kullkraftverkene i Kinas pågående utvidelsesprogram har produsert i ett år, er det gått 8760 timer og den samlede produksjon i kWh er 259 000 000 x 8760 kWh = 2 268 840 000 000 kWh.
    Hver kWh innebærer produksjon av 1 kilo CO2 og samlet produksjon er derfor 2 268 840 000 000 kilo CO2, eller 2 268 840 000 tonn CO2. Kinas pågående økning i utslipp fra kullkraftverk er således 42,6 ganger større enn hele Norges samlede CO2-utslipp i 2016. Virkningen av investeringene i våre oppdrettsanlegg og melkebiler utgjør derfor bare 0,12 PROMILLE av den pågående økningen i Kinas kullkraftutslipp.
    Kinas samlede kullkraftkapasitet vil etter utvidelsen overstige 1100 Gigawatt. Imidlertid har Kina også andre kilder for utslipp som kommer i tillegg. Norges totale utslipp av CO2 utgjør derfor bare ca. 0,5% av Kinas utslipp. Vår satsing på melkebilene og oppdrettsanleggene vil utgjøre 0,025 promille av Kinas samlede CO2-utslipp.
    Så mens vi i Norge pisker oss selv med kostbare reduksjoner i CO2-utslipp som er laaangt bak komma i det globale regnskapet, så får Kina gjøre som de vil. Klimaendringene er kanskje immune mot CO2-utslipp så langt øst?
    Sett på denne bakgrunnen blir tiltak for å spare utslipp fra melkebiler og oppdrettsanlegg, patetiske og meningsløse investeringer.
    Våre politikere snakker så ofte og fagert om dugnad for å redde verden. De ofrer gladelig både skattepenger og norsk natur i sin iver. Med langt framskredet «Faktaresistens» tror de kanskje at dette er den nye formen for dugnad?
    Ser de forskjell på «sjit og kanel»?

    • Dette føyer seg inn i landstrøm til oljeinstallasjoner og elektrifisering av ferger. Enorme kostnader med liten virkning. Gassen som spares, selges og forbrennes annet sted. Det samme gjelder diesel.
      Fullstendig merkelig og unødvendig er aktiviteten for å minske ku fis. Var det kull som skulle produseres i England for å tilsettes foret? Virket skulle komme fra Norge og sendes til England for så å returneres til Norge.Hva er kost nytte i dette? Metan er en flyktig gass som forsvinner i møtet med atmosfæren.Når en vet at Metan “produseres” i naturen, og ikke minst i havene, i enorme mengder blir det å stoppe eller begrense fis fra husdyr fullstendig unødvendig og bortkastet energi! Hva med fis fra ville dyr i havet og på land? Dette bør WWF ta seg av? De kan jo søke etter FIS faddere? Hva med 250,- i måneden. Verden vil bedras!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.