Medienes Janus-ansikt

Klimanytt 252, forfattet av Ole Henrik Ellestad.

Mediene er ute å kjøre. Bare 13% har stor tiltro til dem. De har sine idealer som fremholdes ved festlige anledninger og når de blir kritisert. Det går fort over og ender ofte med forsvar og selvforherligelse. For kampanjejournalistikk, delvis i redaksjonell regi, er blitt varemerket. Journalister er den moderne tids presteskap, noen som yppersteprester i det Orwellske Sannhetsministerium.

Kjernen i journalistikken

«Selve kjernen i journalistikken er at den er sannhetssøkende. Det handler helt enkelt om å kunne stole på mediene. Helt sentralt er å rydde opp når man gjør sentrale feil» står å lese i Aftenpostens lederartikkel 24. mars om VG og Gard Steiro. En grei omtale av en av pressens hovedoppgaver som den 4. statsmakt i et demokrati, og en av begrunnelsene for hvorfor den bør få statsstøtte.

Men mye av mediestoffet har ingen sannhet. Forskjellige meninger er forankret i ulike verdisett, aksepterte normer og kriterier for samfunnssystemer. Og folk vurderer ikke bare det som formidles. Den største bolken, dagsordenfunksjonen, er ikke nevnt. Å dekke meningspekteret i det offentlige rom må være en like viktig oppgave. Når mediene kritiserer internettaktører for uakseptable karakteristikker bør de ikke selv gå i bresjen for bruk av hersketeknikker som ofte dominerer debattarenaer sogar spekket med feilinformasjon.

Noe av tillitssvikten ligger i intervjuuttalelsen fra Ole Erik Almlid, ny adm. dir. NHO med mediebakgrunn: «Journalister kan brukes til alt. Holde makten i ørene. Eller bare rett og slett bli en del av den». Hvorfor skal jeg ellers være journalist, svarte Ole Mathismoen i en debatt der kampanjejournalistikk sto på agendaen. Slik sett får filosofen Giorgio Agamben rett om at journalister er samfunnets presteskap, og utnevner seg selv til yppersteprester som ved å etablere faktisk.no.

Svikt også der ‘sannhet’ finnes

Selv kommer jeg fra et av de områdene som har størst forutsetning for å representere en sannhet – naturvitenskapen. Klare, objektive akseptkriterier har bidratt til en strålende fremgang for naturvitenskapene gjennom 400 år med økt erkjennelse og teknologiutvikling basert på: for å ha gyldighet må teorien stemme med observasjoner og eksperimenter, hvis ikke er den feil. Den sedvanlige selvkorrigering fra vitenskapsamfunnet er oversett og delvis erstattet av oppnevnte komiteer, politiske miljøer, statsfinansierte opinionsorganisasjoner og mediene. Gjennom tiår har dette resultert i en vulgærformidling i en rekke naturvitenskapelig baserte miljøsaker. Ofte basert på isolerte studier med NTB i en seleksjons- og distribusjonsrolle.

Det startet med tabloidavisene for 50 år siden, men nå er de fleste på banen med NTB, NRK og Aftenposten i front. Som eksempel foreligger ingen informativ medieeksponering av at sur nedbør ikke medførte skogdød. Ozonhullet og dets variasjoner ble registrert lenge før KFK-stoffer ble benyttet i kjøleanlegg og etterhvert tilført atmosfæren. Likevel bruker mediene det som eksempler på at vi mennesker er i stand til å ‘redde verden’ – vi har gjort det før. I dag går stafettpinnen videre til de like dårlig vitenskapelig forankrede ‘menneskeskapte’ klimavariasjoner. Alarmene ringer også for nyheter innen kosthold, medisin og kjønnsforskning der forskning misbrukes som ferskvare.

Klima som agendajournalistikk

«Det er tydelig at Aftenpostens redaksjon har bestemt seg for å redde verden», skrev skuespiller Lars Mjøen i et leserinnlegg som vakte stor debatt i 2008. Han kunne føyd til NRK, NTB, de større byavisene og deler av lokalpressen. Aftenposten har vel knapt tatt inn IPCC-kritiske primærinnlegg, men søker å dekke seg bak at navngitt kritikk utløser tilsvarsrett – avspist med en brøkdel av spalteplassen. Nå har man sluttet å navngi. Andre aktører er enda mer ensidige.

Etter IPCCs medieshow med 4. hovedrapport i 2007 ble klimatoppmøtet i København og tiden etter en nedtur. Bakteppet var avsløring av ‘Hockeykølla’ som en ‘skam for vitenskapen’, en begynnende temperaturutflating, en nedsablet israpport om Arktis fra Norge og Jonas Gahr Støre, ‘Himalayagate’ fundert på et klatremagasin, ‘Amaonazgate’ basert på WWF-rapport osv. og ikke minst ‘Climategate skandalen’. De mange tusen publiserte e-poster fortalte hva IPCCs ‘sannhetsforskere’ mente i sine private meningsutvesklinger. Pinlig nok det samme som vi kritikere ble hindret i å formidle i offentlig meningsutveksling. At modellene er gale, datamanipulasjoner, at det ble arbeidet aktivt for å redusere betydningen av naturlige variasjoner, subjektiv påvirkning av vitenskapen og ikke minst at forskere sentralt i IPCC-rapporten var anførere.

Men ‘Climategate’ ble effektivt’ puttet i skuffen’, likeså den påfølgende evalueringen av IPCC som konkluderte med: manglende vitenskapelige prosesser, manglende bruk av og formidling av usikkerhet, sammenblanding av roller og sammenblanding av vitenskap og politikk. Man trengte ikke være spesielt sannhetssøkende for å avdekke disse forhold. I stedet grov mediene seg dypere inn i sin selvforskyldte hypnotiske tilstand der de skulle redde verden. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng skrev (15.10.2010) at «klimautfordringen er nå så stor at den krever en revolusjon».

«Vi er bare dømt om man er uvillig til å lytte til fortiden» uttalte professor ved Centre for the Study of Existential Risks ved Cambridge-universitetet.

Likevel er ekstremscenrio fra hundrevis av modeller som ikke er verifiserte (unntatt av faktisk.no) sikret megaoppslag. Mens informasjon om fortidens varmeperioder på linje med dagens og vel så det, utelukkes, som medienes egne reportasjer gjennom 1920-50-årene om lite sjøis i Arktis, 7 C varmere på Svalbard med isbreer flere km tilbake, målinger av Golfstrømmen fra år 1900 osv. Beregningsmodellene som beviselig er mangelfulle og langt fra tilfredsstiller vitenskapens hovedkrav om å reproduserte observasjonene, er opphøyet til sannhet.

Konklusjon

Det dreier seg ikke bare om feilinformasjon, men om at vitenskapen er snudd på hodet i kampanjejournalistikken. Også i spredning av løgnen om klimavitenskapelig konsensus ble mediene en hovedaktør. De må gå «lengre enn langt og over mange blåner» for å rette opp dette. 53% med liten tillit til forskning i klima og miljøsaker (Gallup for Forskningsrådet) vitner om det – en forskning mediene formidler ukritisk. Så de må også oppdra ‘bortskjemte’ forskere på veien.

7 thoughts on “Medienes Janus-ansikt

  1. Dessverre er den naturvitenskapelige forskningen blitt forurenset av en politisk tradisjon som er etablert innen andre kunnskapsområder der falsifisering ikke er mulig eller så framtredende.
    Dette gjelder forskning som iverksettes ene og alene for å munne ut i et svar som passer med den politikk en fører, eller har tenkt å føre. De fagområdene dette gjelder er gjerne karakterisert ved at virksomme faktorer er umulige å isolere fra hverandre – og en kan derfor få fram mer eller mindre det resultatet en vil ha ved å velge de faktorer som skal inngå i studien.
    At det ofte er bestillingsverker med politisk korrekt konklusjon, stikkes under en stol og resultatet blir mer høyverdig og objektivt ved å kalle det et forskningsresultat.

    Det finnes masse eksempler på slik forskning – for eksempel kjønnsforskning, der Lysenkoismen får leve videre i beste velgående. At personer som Jordan Peterson pirker i dette – fører til det reneste opprør på venstresiden. Innen ernæring og helse, har sterke interesser klart å demonisere animalsk fett, egg og helmelk – pga kolesterolspøkelset. Det gjør de gjennom organisasjoner som ytre sett ser ut til å representere objektivitet, men som helt ut er finansiert av særinteresser. Tenk dere at de to næringsmidlene, som eksisterer ene og alene for å fostre opp den kommende generasjon – egg og melk, skal være skadelige å spise….
    Dette hevdes og praktiseres gjennom kostholdsråd på tross av at det finnes – og fantes mye forskning som viste at kolesterolspøkelset ikke eksisterte.

    Innenfor naturvitenskapen representerer IPCC det absolutte lavpunkt for naturforskningens framtidige troverdighet. Men, vi har også hatt beslektet “forskning” knyttet til Norge alene. Ett slikt tvilsomt program heter CEDREN og befattet seg med konsekvenser for naturen av koblingen mellom vindkraft og vannkraft. Det var selvsagt ledet og finansiert av de som hadde mest å vinne på et “positivt” resultat. Det fikk de da selvsagt også.

    En av grunnene til at alarmistene hele tiden angriper klimarealister med påstanden om at de er finansiert av oljeindustrien osv., er nettopp at de, eller deres politiske medspillere, selv fant opp denne type “forskning” – og det faller dem ikke inn at det ikke er slik – alltid.
    Det kan virke som om vårt samfunn er blitt mer komplisert som følge av at politikerne engasjerer seg i stadig mer innfløkte temaer de er uten forutsetning for å forstå, samtidig som vi har avlet fram en generasjon politikere som har liten faglig kunnskap og høy grad av ideologisk ballast. Det går ikke bra. Forskning = manipulering, blir resultatet i folks bevissthet.

  2. Ellestad har rett i alt han skriver.
    Det er samfunnsmessige og psykologiske årsaker til at mekanismer som dette. slår ut. Ikke bare det realfaglige miljø, men i aller høyeste grad også de sosialfaglige akademiske miljø – som statsvitenskap og sosiologi – svikter sin misjon ved å være taus om hva som skjer, og i stedet helle bensin på medias klimabål. For egen popularitet kanskje, men også for ikke å forhindre egne forskningsbevilgninger. .

    De materielle egeninteresser fanger klimaspørsmålene på mange nivå:
    -Internasjonalt er det fra et stort antall av verdens nasjoner en egeninteresse i å skape klimafrykt og katastrofefølelse som hemmer fortsatt innovasjon og produksjon basert på fossil energi i vestlige økonomier. Mens Kina , India , Russland , USA (nylig Paris-utmeldelse) og et flertall av verdens utslippsland fritas for grønn omlegging. Disse land (minus USA)har en egeninteresse i at IPCC rapportene er dramatiske. Så skal det jo også deles ut midler fra USD 100 milliarder “Klimafond” som vi uten å ha doktorgrad i internasjonal politikk må anta at har en viss “motivasjonsfaktor”. . Ser vi utviklingen på IPCC rapportene over siste år, så merker vi derfor at for hver IPCC rapport så blir språkbruken skjerpet, med færre og færre reservasjoner på og om de dramatiske værvarsler som fremføres for modellenes klimaspådommer. Godt hjulpet av hva et flertall av FNs medlemsland forventer, og hjelpende hender fra et FN byråkrati med stillinger og jobbinntekter som betinges av fortsatte klimakriser. Man skjønner hva som etterspørres og legger listen deretter når de forskningsarbeid som IPCC rapportene bygger på skal innhentes. .Normalt skulle dette området vært en gullgruve av emnefelt for forskning i internasjonal politikk. Likevel er det ingen i det statsvitenskapelige akademiske miljø, nasjonalt som internasjonalt, som tør ta opp hansken og gi oss vitenskapelige rapporter på hva som skjer. NUPI – Norsk Utenrikspolitisk Institutt – tør eksempelvis ikke røre den glovarme poteten. For ikke å snakke om NRKs URIX. Da holder man selg heller til betraktninger om krigen i Syria og Nord-Koreans utenrikspolitisk strategi.

    – Dette skjer dermed også nasjonalt – og i EU (som for øvrig er en klimadverg med 10-11 pct av antropogene utslipp.) Her har vi i Norge via statsbudsjettet sørget for å finansiere Zero, Bellona, Natur & Ungdom, Greenpeace, WWF og det politiske kommissariat Cicero. Millioner på millioner av skattepengene går til å lønne medarbeidere for klimapropaganda slik at media med sine færre (krise i mediaverden) , dårlig betalte, og dårlig utdannede journalister , ikke blir noe problem når “Klimakampen” skal formidles og folkets tanker ensrettes.. Klimarealister får null , og hetses i statlige (NRK) media. I et oppslag på første side i Aftenposten 16.5 fastslåes således at høyre-ekstremister nå vil benytte klimaspørsmål som rekrutteringsgrunnlag. Hensikten med oppslaget er selvfølgelig ikke å innføre leserne i moderne velgersosilogi og statsvitenskapelig velgeradferd, men å plante forestillinger om at alternativ klimainformasjon leserne måtte komme over , egentlig er høyre-ekstrem propaganda.

    -Det handler selvfølgelig også ( først og fremst ?) om at i det næringslivet er store materielle interesser og mange investeringer bundet opp i et “Grønt Skifte” – som etter hvert for regimet og den samlede elite er blitt “too big to fail”. “Votes count,- but resources decide” som Stein Rokkan så riktig sa det.

    Hvorfor kan denne demokratiske katastrofe finne sted ? I historisk sammenheng er det helt spesielt at venstre- og høyresiden av det politiske spekter synes å være forent i dagens press mot befolkningen for å bære belastningene med “grønt skifte”. Dette sikrer en ensidighet i media (NRK-Schibstedt) vi – uten sammenligning for øvrig – ikke har sett maken til siden 1940-45 . Høyresiden synes (som vanlig) styrt av finanskapitalens interesse i garanterte avkastninger fra “grønne investeringer” , samt at nye yngre politiske broilere uten utdannelse og kvalifikasjoner får dominere scenen.. Venstresiden har mistet sitt rekrutteringsgrunnlag fra den praktiske fagbevegelsen: Det illustreres ved at nyvalgt leder i AUF etter eget utsagn (intervju på NRK) fikk sin politiske oppvåkning i en mørk kinosal for noen år siden der Al Gores skrekkfilm gjorde at vedkommende bestemte seg for å la Det Norske Arbeiderparti bli hennes redskap for å redde kloden. Så nå er man her mer opptatt av gasser i luften enn tradisjonell velferdspolitikk og arbeidslivsspørsmål. . Venstresiden er ellers fanget i moralfilosofiske betraktninger som skaper den frykt og engstelse i velgermassen som MDG /SV /+ V trenger for å øke sin oppslutning ved valgene. Gamle Karl Marx sin lære om at de økonomiske interesser driver den historiske utviklingen er for lengst gått i glemmeboken. På venstresiden hersker nå den idealistiske forestilling om en uavhengig og idealistisk “klimavitenskap” som er helt frittstående og upåvirket av materielle interesser, – både internasjonalt, nasjonalt og hos den personlige “klimaaktivist”.

    Fremtidens historikere skal få mye å streve med.

    • Dannevig,
      Du leverer en meget interessant og klok kommentar som utfyller Ellestads artikkel veldig bra. Hadde vært hyggelig om også klimaindustriens koryfeer både leste – og forstod – alvoret i din tekst. Men hadde de det gjort, hadde de vel heller ikke vært klimaindustriens løpegutter 😎

      • Vi kan se litt på hvordan det arbeides for å presse grønn politikk og “bærekraft” inn i bedrifter – som også antas å være mediabedrifter.

        Bærekraftsdirektør Hanne Løvstad, PwC , henviser i Verdidebatt (Vårt Land) til en rapport – “Bærekraft 100” som er verd å lese. Vi lever frasenes tid.
        Sitat.

        “Selskap som integrerer bærekraftmålene i sin forretningsstrategi forsterker sin driftslisens.(!)

        Disse selskapene vil i tillegg ha en større og mer langsiktig verdiskaping for sine eiere og andre interessenter. Internasjonal forskning og våre egne funn fra Norge støtter opp om dette”

        Videre – sitat :

        “Grønt lederskap gjør bærekraft til et konkurransefortrinn”.

        Videre i utredningen om bærekraftens velsignelser:

        “58 av de 100 største selskapene nevner bærekraftsmålene. Sammenlignet med fjoråret er det nesten dobbelt så mange selskaper – 87 % flere enn i 2017 – som nevner FN`s bærekraftsmål.”

        Sitat slutt.
        Det som må til er at bedriften NEVNER FN`s “bærekraftsmål”!

        https://www.pwc.no/no/publikasjoner/pwc-baerekraft-100.html

        Uten “internasjonal forskning” og “funn fra Norge” er det faktisk enkelte som fremdeles mener at faglig kompetent lederskap er det sikreste konkurransefortrinn for en seriøs verdiskapende bedrift. Hvilket er ganske solid dokumentert.

        Men dette forklarer kanskje hvorfor man i et selskap som skal frakte mennesker og gods fra A til B plutselig får det travelt med å utrede hvor sterkt man tror på FN`s “bærekraftsmål” og sogar FN`s menneskerettighetsutredning for å være på den sikre siden.

        Her er ordet “bærekraft” brukt 12 ganger i en kort orientering om selskapet:

        https://www.vy.no/vygruppen/baerekraft-og-samfunnsansvar

        Å være seg selv grønn nok?

        • Oppgjør med bærekraften.

          Ved nærmere ettersyn ; bærekraft-ordet ser ut til å virke best på ledelsens kontor og i media, men ikke ute i virkeligheten.

          Meråkerbanen later ikke til å ha blitt mer bærekraftig enn før og klarer ikke vekten av de nye klimavennlige hybridtogene som skulle trafikkere strekningen.

          Til tross for at ledelsen i VY (NSB) har fulgt bruken av ordet “bærekraft” slik som foreskrevet av selveste bærekraftdirektøren for nettopp å oppnå braksuksess i konsernet.- bedriften skal bare flagge ordet bærekraft – forklart i min forrige.
          Til og med brukt ordet bærekraft så mange ganger at meningen i teksten blir uklar.Men det ser ikke ut til å spille noen rolle – bare den er grønn nok.

          Men med all denne ekspertise og spisskompetanse innen politisk korrekt ordmagi ble det slik:
          https://www.nettavisen.no/okonomi/splitter-nye-hybridtog-for-tunge-for-merakerbanen/3423690637.html

  3. Som tilskuer til det som foregår i denne propagandakrigen, hvor saklig debatt blir erstattet av skråsikre påstander fra nyttige idioter, som endatil blir stående uimotsagt, er det en trøst at papiravisene er i ferd med å bli overflødige. All skog som spares på denne måten bidrar til utnyttelse av den Co2 som produseres. Men klimalobbyen vil hugge skogen og lage “klimanøytralt” drivstoff av den. Hvor tåpelig er det mulig å bli. Selv en amatør som jeg skjønner at dette bærer galt avsted.

    • Propagandakrig – utvilsomt! Men nå er den den siden som satte krigen i gang i ferd med å mobilisere barnesoldatene sine. Hva kan vi utlede av det? All historikk gir oss den sikre erfaring at den part som setter inn barnesoldater er i ferd med å tape krigen.

Comments are closed.