Klimapanelets farvel til klimavitenskapen

Det er nesten umulig å skjelne mellom vitenskap og politikk, er ofte første kommentar fra de som leser i IPCC-rapportene. Her dokumenterer vi at allerede en dag i Madrid i 1995 sa Klimapanelet farvel til klimavitenskapen etter sterkt press fra USA.

Bernie Lewin har gravd i FNs klimapanels tidlige historie i sin bok: «Searching for the Catastrophe Signal: The Origins of the Intergovernmental Panel on Climate Change».
Der peker han på oljekrisen på 1970-tallet som utløsende faktor i spørsmålet om hva som skulle avløse oljen, atomkraft eller kull. Under påvirkning fra atomfysikere hadde nettverket av statlige forskningslaboratorier sent på 1970-tallet reposisjonert seg, med et sterkere fokus på mulige problemer ved en satsning på kull, via nye forskningsprogrammer på menneskeskapt klimapåvirkning via CO2-utslipp. Dermed ble klimaforskningen tidlig begrenset til å bare omfatte en av mange faktorer som påvirker klimaet.

Disse programmene ble ikke drevet fram av atmosfærefysikere, som på 1970-tallet fokuserte på naturlige klimaendringer med faren for en kaldere klode som fokuset. Ikke minst førte den ødeleggende Saheltørken i 1960-årene og en serie av ekstremt kalde vintre på nordlige halvkule tidlig i 1970-årene til at mange så på dette som et varsel om en snarlig istid. Det var atomkraftens venner som ville samle støtte til en forsterket satsning på atomkraft ved å peke på mulige problematiske forhold ved bruk av kull.

Føre-var på Villach-konferansen

Så tidlig som i 1985 ved konferansen i Villach, hadde politiske aktører tatt styringen med sin Føre-var retorikk, og frikoblet den ønskede politikk fra enhver befatning med naturvitenskapen. Den første alarmistiske forskerrapporten med varsel om en betydelig temperaturøkning I første del av neste århundre ble unnfanget i Villach, til tross for at CO2 i de foregående årene (1942-77), hvis man legger CO2-hypotesens dominans til grunn, hadde forårsaket en global nedkjøling på ca 0,3 grader Celsius.

FNs klimapanel etableres

Med etableringen av FNs Klimapanel (IPCC) i Geneve i oktober 1988 gjenopprettet lederne Bert Bolin og John Houghton (WG1) fokuset på vitenskapen og vi fikk med IPCCs fjerde sesjon i Sundsvall i 1990 godkjent FAR (First Assessment Report), den mest objektive og redelige hovedrapporten FNs klimapanel til nå har produsert.

Men politikerne og diplomatene som forhandlet hadde liten interesse av naturvitenskapen og de var slett ikke interessert i å forholde seg til kompliserte formuleringer fra vitenskapsmiljøene. Med politikere i en styrende rolle startet presset mot vitenskapen for å få endret formuleringer som ikke falt i smak. Den første hovedrapporten fra 1990 var med sine klare formuleringer slett ikke hjelpsom sett fra forhandlingsledernes ståsted.

The fact that we have not yet detected the enhanced greenhouse effect leads to the question when is this likely to occur ?

IPCC FAR, 1990, seksjon 8.4 på side 253.

Observasjonene samarbeider ikke

Hvis man gjennomgår de påfølgende sidene (etter side 253) i rapporten ovenfor, så kommer det mye nyttig informasjon om når IPCC forventet å kunne skjelne effekten av våre utslipp (enhanced greenhouse effect).

Ifølge Tom Wigley, som hadde ansvaret og formulerte svaret, måtte man vente til de 0,5 grader C med oppvarming til da i det 20. århundret hadde gjentatt seg før man kunne vurdere hvor stor del av signalet som var menneskeskapt. Avhengig av hastigheten i oppvarmingen, kunne dette skje så sent som i 2050.

Utålmodige politikere presset på

Men mer vesentlig enn vitenskapen var det politiske presset mot IPCC, hvor de grønneste politikerne på 90-tallet som hadde investert politisk prestisje i global oppvarming, ikke ønsket å vente til denne hadde manifestert seg i 2050. Karrierediplomater samt statlige byråkrater og forskningsledere stilte som støtter for politikerne, de siste styrt av romslige bevilgninger som sikret sysselsettingen.

Striden toppet seg på sesjonen  i Madrid i ønskene og kravene fra USA som i et truende språk i brevs form var fremmet og undertegnet av Day Mount, Acting Assistant Secretary of State for Environment and Development. Han rapporterte direkte til Assistant Secretary of State, Tim Wirth. Det hele var godt pakket inn i passende retorikk, hvor substansen var en klimakrise med en gang, dvs mens visse politikere var på toppen av sine karrierer.

Klimapanelets farvel til naturvitenskapen

Det som skjedde er godt beskrevet av de som var involvert i dette spillet, som fant sted en dag i Madrid i 1995, kjent som dagen da Klimapanelet sa farvel til vitenskapen, etter krav fra USA, hvor det den gang bare var en betydelig amerikansk politiker i maktposisjon over Tim Wirth, som hadde investert tungt i behovet for en snarlig menneskeskapt klimakrise. Al Gore var visepresident i USA på denne tiden og USA skulle kunngjøre bindende utslippskutt kort tid etter på en viktig konferanse og man trengte støtte for kunngjøringen.

Kortversjonen av det som skjedde er formulert her, i KN83, forfattet av biologen Morten Jødal.

En full beskrivelse fra en av deltagerne er her, med en fortsettelse her og den beskrivende overskriften Klimavitenskapens siste dag.

Svært interessante er også klimaforsker Judith Currys kommentarer til innholdet i de to ovenstående lenkene, gjengitt på hennes blogg her i 2018.

Endelig tekstversjon vedtatt i Madrid til høyre, på oransje bakgrunn.

Kort oppsummert, politikerne tok styringen og støttet av Bolin/Houghton ble det vedtatt en ny tekst (se figurteksten ovenfor) som nå gjorde det klart at man kunne skjelne menneskets påvirkning.

Det hele var forsøkt vitenskapelig begrunnet av hovedforfatter for kapittel 8, klimamodellør Ben Santer som gjentatte ganger siterte ny forskning hvor han selv var medforfatter (Tim Barnett var hovedforfatter), til tross for at denne forskningen ikke var hverken fagfellevurdert eller publisert og derfor ikke kunne benyttes. Kraftige protester fra andre vitenskapsmenn i Madrid ble ignorert.

Modeller trumfer fra nå av observasjoner

Vel og merke, det man mente å ha var en menneskelig påvirkning skjelnet bare inni modellene i Santers studie, men denne viktige presiseringen ble utelatt i all påfølgende mediekommunikasjon i alle påfølgende år. Noen observasjonsdata ute i naturen eksisterer fortsatt ikke i 2019, så teksten fra FAR i 1990 er fortsatt riktig så lenge man forholder seg til observasjoner.

Modeller kan selvsagt ikke erstatte observasjoner i naturen som evidens (bevis), noe som behendig er utelatt i IPCC-leirens politiske kommunikasjon.

Landene som dengang stod opp for vitenskapen var Saudi-Arabia som allerede da identifiserte den ønskede klimapolitikken som et angrep på landets olje- og gassutvinning. Og mer illustrerende, Australia, hvor vi har dette sitatet som viser hvordan landets delegasjonsleder Zillman forstod at den ekstreme alarmismen gradvis hadde infisert større deler av IPCC som i sitatet karakteriseres som «this politico-scientific contraption»

As director of the Australian Bureau of Meteorology since 1978, Zillman, with Bolin and Houghton, had been there in the international negotiations from the beginning. He had been there when the very idea of this politico-scientific contraption had been invented. He had seen the alarmism emerging from the Villach conference (1985), from Hansen (1988) and elsewhere in the late-80s. He had grown concerned both about the integrity of science and the willingness for governments (especially the USA) to trust the scientists when their most extreme views seemed to gain disproportionate attention.

Men Australia ble presset på retrett av alle de andre anglo-amerikanske landene og Saudiene ble rett og slett overkjørt i og med at prosedyrene ble endret.

Se også tekstfiguren til venstre fra Richard Lindzen, hvor han noe syrlig kommenterer hvordan IPCC med lite seriøs logikk kom fram til sin nye konsensus-posisjon.

Saken eksploderte kort tid senere i pressen (Wall Street Journal 12 juni 1996, med overskriften: A Major Deception On Global Warming), hvor Frederick Seitz som dengang ledet foreningen for USAs fysikere, sa klart ifra.

Santer svarte senere på kritikken. Dette sitatet fra Seitz’ tekst (lenken over ender bak en betalingsmur, teksten leses bedre her) er usedvanlig klar tale:

I have never witnessed a more disturbing corruption of the peer-review process than the events that led to this IPCC report.

Frederick Seitz, WSJ 12. juni 1996.

Dermed samlet klimamodellørene seg til forsvar for IPCCs nye tekst bak klimamodellør Ben Santer og deres egne modeller som nå fikk en mer sentral posisjon. Seitz fikk bred vitenskapelig støtte fra naturvitere.

Politikk i førersetet fra nå av

Judith Curry kommenterer: Ben Santer får kritikken, mens det helt klart er John Houghton som styrer dette, slik at han og IPCC fortsatt kan sitte ved bordet der politikken diskuteres.

Måneden etter ble «human fingerprint»-studien til Barnett og Santer publisert i Nature. Så blir Barnett sitert i Science: «saying that he is not entirely convinced that the greenhouse signal had been detected and that there remain ‘a number of nagging questions’»

Imens klargjorde IPCC-leder Bolin i kjølvannet av utvekslingen mellom Seitz og Santer, at ingen av regjeringene som bestemte i IPCC ville godkjenne en annen tekst enn den vedtatte. Underforstått, det var politikerne som bestemte dersom politikerne og forskerne ikke var enige. Etter det døde saken gradvis ut og ble glemt av de fleste. Klimapanelets politiske støttespillere sørger så for at det blir stadig vanskeligere å stille kritiske spørsmål. FNs klimapanel blir like ufeilbarlig som paven var for 500 år siden.

Varmepausen innrømmes

Vi hopper så til 2013 for å finne ut hva IPCC deretter forholder seg til, basert på nye observasjoner i naturen. Dette fremgår av teksten i hovedrapporten fra 2013 hvor det ble opplyst om varmepausen som inntrådte i 1998, knappe 3 år etter Madrid-møtet.

Altså 15 år uten oppvarming (WG1AR5, kap 9, side 769) Se «Box 9.2 | Climate Models and the Hiatus in Global Mean Surface Warming of the Past 15 Years»

Og med tilsynelatende robust informasjon om trender: WG1AR5, kap 11, side 1010: «It may also be compared with recent rates in the observational record (e.g., ~0.26°C per decade for 1984–1998 and ~0.04°C per decade for hiatus period 1998–2012».

Etter å ha vært klar over opphøret av signifikant oppvarming i 10-15 år, og etter IPCC-leirens egen kreative serie med bortforklaringer, må Klimapanelet etter drepende kritikk innrømme (AR5) at en ny trend har etablert seg, en trend de selv definerer som en varmepause, med en gjenværende oppvarming på 0,04°C pr tiår, et tall svært nær null ifølge klimaforsker Von Storch.

Her ser vi igjen at formuleringene er politiske, bruken av ordet pause forutsetter at oppvarmingen skal fortsette når pausen er over, i samsvar med politiske ønsker og behov.

Et trendløst intervall

Ross McKitrick

Også uavhengige analytikere hadde funnet det de selv mer objektivt beskriver som et trendløst intervall i dataene, bl.a Ross MCkitrick som i 2014 skrev i sin fagfellevurderte analyse: «…there is now a trendless interval of 19 years duration at the end of the HadCRUT4 surface temperature series, and of 16 – 26 years in the lower troposphere.»

Også forskere tilknyttet IPCC hadde i flere år tallrike innrømmelser av at oppvarmingen hadde stanset, her Kevin «Travesty» Trenberth i en epost i 2009: «the fact is that we can’t account for the lack of warming at the moment and it is a travesty that we can’t.»

Det er verdt å merke seg at det var klimapanelet selv som definerte den resterende trenden som en varmepause, og selveste Samset fra «Institutt for klimapolitikk» var i Underhuset/TV2 (2016) enig i at målingene viser at temperaturen ikke har økt på landoverflaten de siste 18 årene, men kaller det en interessant pause.

Hockeykøllefiguren – en uredelig vitenskapsprosess

Dødsstøtet mot de siste rester av naturvitenskap i FNs klimapanel kom i TAR (Third Assessment Report) i 2001 hvor Hockeykølle-figuren med sitt klare budskap om menneskeskapt oppvarming dominerte rapporten og den påfølgende globale propagandakampanjen. På toppen av dette kom den underlige utnevnelsen av den lite erfarne Michael «Hockeystick» Mann som hovedforfatter til tross for at han ikke var nominert av USA.

Fortsatt i 2019 vil ikke Dr. Mann dele data og metoder som ligger til grunn for figuren, selv etter rettslig kjennelse.

(Red.anm. En siste setning med referanse lagt til 7.okt. kl 13.51) IPCC selv har sluttet å bruke figuren og man vet tilstrekkelig til å konkludere med at figuren er sluttresultatet av en uredelig vitenskapsprosess (Judith Curry). at statistikkmetodene som er brukt er så primitive at de alene ugyldiggjør forskningen bak figuren (Wegman-utvalget) og at dette i dagligtale er et IPCC-bedrageri (Kansler Helmuth Schmidt). For en nærmere beskrivelse av hockeykølla se Klimanytt 55.

8 thoughts on “Klimapanelets farvel til klimavitenskapen

  1. Her ligger bakgrunnsdata for Mann et al. 1998

    Ikke lett for en amatør å finne fram i alt dette. Kan Klimarealistene fortelle oss spesifikt hva som mangler?

    • Raaen. Det finner du i Wegmann-rapporten og på McIntyres hjemmeside, Climate audit, eventuelt supplert med McKitrick. og senere Montfords bok. Alt vedrørende de opprinnelige publikasjoner. Mann har vel publisert noe senere. Har ikke gått inn i det.

  2. Takk for særdeles grundig informasjon og mitt spørsmål er om eliten, dvs. Regjering og Storting + msm får tilsendt denne viktige informasjon. Når vi ser hvordan Regjering med klimaminister Elvestuen i spissen handler og uttaler seg sitter jeg med en urolig følelse av at de alle er fanget av ensidigheten i klimaspørsmålet.

    • Vel, årsaken er vel godt beskrevet over og ellers er mennesker flokkdyr, med legning til å følge det andre gjør. Var det noen som fikk med seg uttalelsen fra MDG sin mann Stoknes? Han kunne godt fortsette med oljeutvinning, men så gjerne da at vi bruktep 25-35% av oljefondet i Afrika til klimatiltak. Var det ikke noen her som nevnte Sareptas krukke?

    • Det er kun ett klimasyn som gjelder, IPCC Klimapanelets. Et samlet Storting og regjeringen samles om dette klimasynet, at vi er i en endetid, et armageddon, og at vi beveger oss med stormskritt mot en apokalyptiisk hendelse hvor klodens klima kollapser, temperaturer løper løpsk og planeten blir ubeboelig. Servile medier og forskere går i takt og få tør bryte ut av denne enigheten. Det er mye penger i spill her og bare her til lands brukes over 40 mrd kroner årlig over budsjett og uteblitte bilavgifter. Deler av næringslivet kaster seg på psykosen og ser fortjenestemuligheter med drahjelp fra myndighetene. Det er nå så mange som er involvert i prosessene at det vil bli vanskelig å “snu i tide” uten dramatiske konsekvenser for enkelte…
      Samfunnet er nå i stor grad utsatt for ensrettet informasjon hvor motsynspunkter ikke slipper til og hvor de med andre konklusjoner om klimaet blir utskjelt med merkelapper som fornektere, klimafornektere. Dette handler om TRO må vite…

        • Svaret er enkelt; galskapen fortsetter så langt som pengene rekker. Noen har snerpet igjen pengesekken, som USA, andre venter forgjeves på penger fra oven, som ikke-synkende øystater, andre igjen fortsetter å “gjødsle” klima”vitenskapen” med milde gaver. Det tar vel ikke slutt her i Norge før vi stenger ned all olje- og gassvirksomhet. Den dagen blir det smalhans for CICERO et al., og dermed også slutt på den menneskeskapte klimakrisen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.