Klima – krisen, vekkelsen og kirkemøtet i Madrid

Det eksisterer ingen klimakrise. Likevel forårsaker denne vrangforestillingen årlige toppmøter i regi av det politiske FNs klimapanel, ledsaget av intens propaganda. Substansen på møtet er bukkene samlet rundt havresekken for forventede USD milliard–utdelinger fra «klimafond». Her er en kort omtale med lenker til ytringer av interesse for de som vil holde seg informert.

COP25 – absurd klimapolitikk

Også i år ble oppløpet til FN-møtet COP25 preget av propaganda, med en åpningstale fra FN-leder Guterrez usedvanlig full av faktafeil, og som vanlig så haster det, alt må gjøres i år fordi forholdene er så mye verre enn det man trodde før.

Ingen av deltagerne lar seg forstyrre av at møtet i år måtte flyttes to ganger på grunn av folkelig motstand mot en klimapolitikk som savner all bakkekontakt. At det ikke eksisterer noen fakta eller observasjoner som tyder på at klimaet trenger vår klimapolitikk, preller også av som vann på gåsa. Både klimakrisen og temperaturene det skremmes med eksisterer bare inni klimamodeller som i beste fall er villedende.

Klimaministre fra EU og likesinnede land kan ikle seg en slags messias-rolle, og avgi meningsløse uttalelser om «en fundamental klimakrise» til media, helt uforstyrret og uimotsagt i sin kunnskapsløshet. Klimapolitikken har i vesten fått preg av å være både et korstog og en fundamentalistisk vekkelse. Utenfor kultistenes rekker blir deres mål mer og mer oppfattet som et krav om at det meste av menneskeheten skal leve i huler – bortsett fra den nye grønne eliten.

Madridmøtet handler derfor IKKE om klima. Klimamøtet handler egentlig om stormaktsinteresser, nasjonal opportunisme og finanskapitalens interesser i en komplisert forening. De gigantiske pengesummene i klimapolitikken har så tiltrukket seg et utall støyende særinteresser som strides seg imellom om egne andeler. De mest engasjerte spaserer rundt i Madrid utkledd som isbjørner – åpenbart i en slags selvpåført klimarus.

Retten til velstand – og kull

Svært få vestlige vil innrømme at der det for EU og andre rike land handler om «klima» dreier det seg om retten til velstand for resten av kloden. Retten til velstand er retten til økonomisk vekt som igjen er knyttet til tilgang til mest mulig energi til lavest mulig pris. Siden energi fra sol og vind har vist seg å være feller som tilintetgjør kapital, så er løsningen å satse på kull.

Der vestlige politikere snakker om klima og nødvendigheten av klimatiltak, så oppfattes dette i andre verdensdeler i stigende grad som handelshindringer og nykolonialisme designet for å bevare restene av vestens hegemoni. Dette alene tilsier at vi ikke kan forvente oss noen brede klimaavtaler i år eller på senere klimamøter.

Kullet har fått sin renessanse i og med at Kina konstruerer flere kullkraftverk enn før, med ny kapasitet på nivå med EU-landenes samlede kapasitet (148 GW mot EUs 150 GW). India, Indonesia, Pakistan, Tyrkia og mange andre har det tilsvarende travelt med å bygge nye kullkraftverk, til glede både for egen befolkning og for det sultende plantelivet på kloden.

Men dette skjer til stigende irritasjon for EU-troende aktivister og politikere som ser demoner i all bruk av hydrokarboner. Bak demonene er det i vestlig mytologi alltid en dommedag, og denne har vært varslet jevnlig med stigende årstall. Nyeste versjon av dommedag er 12 år, og mens noen uttaler seg bombastisk, så er andre smartere og sammenligner med et skråplan man sakte sklir nedover. Både USA og Australia eksporterer alt kull de greier å utvinne til land i Asia som trenger denne ressursen i sin voksende økonomi.

Vi kan ikke leve i huler!

I østlige del av EU hvor de ikke har forsømt utdanningen og latt grønne NGOer styre indoktrineringen av skolebarna, sier noen land et rungende NEI til klimatiltak, mens mange flere ignorerer all vestlig klimaretorikk. Det er utelukket at land i øst vil la kullet ligge slik at befolkningen må leve i huler. Derimot er Øst-Europa villig til å skifte til atomkraft, den eneste formen for grønt skifte som kan gi oss et bedre samfunn, forutsatt at pengene til denne dyre reformen kommer fra det stadig mer forgjeldede Vest-Europa.

Følg pengene

Siden økte frislipp av CO2 i Asia og andre steder i klimapolitikkens absurde verden er ansett som en forbannelse for alle, og ikke en velsignelse for fattig og rik i alle land, så har alle klima-u-land fått aksept for at klimatiltak i deres land skal finansieres av rike vestlige land via FNs klimafond.

FNs klimarammeverk (UNFCCC) og Paris avtalen definerer to typer klima-u-land: standardtypen, og lavtliggende -land, (små øystater organisert i  Alliance of Small Island States (AOSIS)), hvor sistnevnte i sin propaganda fokuserer på farene ved en galopperende havnivåstigning. Illustrasjonen viser FNs generalsekretær (forsiden av TIME) på en slik seanse for å få tak i mer penger. Ingen av aktørene lar seg forstyrre av at havet ikke stiger mer i dette århundret enn ca. 10 cm til år 2100. Men her som andre steder er det slik at jo høyere tall man kan skremme med, desto mer penger kommer det inn.

Hvordan det bestemmes hvem som skal profileres som mest lidende på de årlige COP-møtene er noe uklart, men ifølge BBC er det i år Marshall-øyene som drukner.

Statusen som klima-u-land varer til evig tid (Kina og India vant dette lotteriet, mens Tyrkia tapte) og mange av disse landene ser på klimamidlene fra vesten som milde gaver de fritt kan benytte til hva de vil. Imidlertid følger det med nisser på lasset når klimastøtten utbetales, en arme av grønne konsulenter som sammen med deltagende banker og FN-byråkrater kan få det meste av midlene til å forsvinne på veien til mottagerlandet. Erfaringen fra Brasil og Regnskogfondet viser at korrupsjonen i mottagerland kan være omfattende, men så langt har ingen sett på den andre halvdelen, som inkluderer omfanget av returprovisjoner til giverlandet.

Det dreier seg altså om penger som den nominerende drivkraften for nesten alle særinteressene som hausser opp klimakrisen.

Stridsspørsmålene i Madrid

Det ingen vil snakke om, er hva som skjer med årets spesialrapport om kryosfæren (hav og is), den andre av tre slike. I fjor nektet fire land å godta avtaleteksten som ikke ble ansett for å være vitenskapelig, og dermed var SR1.5C-rapporten død og begravet siden det kreves konsensus. Da dette var pinlig for de involverte så lot media og politikere simpelthen være å nevne fadesen, og omtalte fjorårets spesialrapport som om den ble vedtatt.

Uredelig, men fortsatt ganske vanlig.

Tidlig i høst kom en «oppsummering for beslutningstagere» (SPM) og foreløpige versjoner av kapitler, ledsaget av mer propaganda, hvor nesten alt fokus er på det særdeles usannsynlige ekstremscenariet RCP8.5. Jfr. forskeren Simen Gaures beskrivelse i Aftenposten. Under det pågående kirkemøtet skal politikerne forhandle om endringer, og hver av hovedgruppene med land har en liste med hellige kuer og en annen liste med kjepphester. Da blir man naturligvis ikke ferdig etter skjema, men politikerne kan i sluttfasen selge troende journalister dramatiske eventyr om forhandlinger på nattestid for å redde kloden. I år vil garantert både USA og Kina figurere i rollen som de slemme som hindrer en løsning.

Når alt er forhandlet ferdig, så går dokumentet fra politikerne og tilbake til klimaforskerne med beskjed om at disse må endre på alt i sin rapport som ikke passer med det sammendraget politikerne har vedtatt. Også dette er noe man ikke ønsker omtalt ovenfor befolkningen som betaler for gildet, og grønne journalister har så langt medvirket særdeles godt til at dette har forblitt en hemmelighet.

Pengebingen

(Redigert med mer tekst kl 17.43) Pengebingen, eller klimafondet som skal gjøre de rikeste i de fattige landene rikere på bekostning av de fattige i de rike landene, blir det største stridstemaet. Fondet GCF (Green Climate Fund) skal årlig utgjøre 100 milliard USD i donasjoner fra forgjeldede vestlige land, fra og med 2020. Omfanget av tilført kapital til fondet begrenser seg til nesten 10 Mrd USD for de neste 4 årene, altså mindre enn 2,5 % av det som trengs. Siden USA har takket nei til å være med på dette, sitter resten av vesten med svarteper.

De som skal få fra fondet vil ha fortgang i pengestrømmene, mens de som skal gi vil snakke om tiltak fra klima-u-landene, siden de omsider later til å ha oppdaget noen av konsekvensene av at bare et fåtall vestlige land i praksis skal betale for alle klimatiltak på hele kloden.

Dette betyr i praksis at vesten i mangel av klimatiltak i u-landene vil vanne ut eksisterende tiltak i egne land, og kreve mer fra de andre. Alle store land, som Japan, Austalia og senest Tyskland, har satt på bremsene når det gjelder nasjonale tiltak (NDC), tiltak som selges som forpliktende i hjemlandene men som ifølge Paris-avtalen er fullstendig uforpliktende. EU-landene har i tillegg det pikante problemet at de aldri har fordelt de uforpliktende klimatiltakene seg imellom på juridisk forpliktende vis.

Kina

Kina har forsterket kravet om å få pengebingen fylt opp i forkant av dette klimamøtet. Kina skal med alle midler bli verdens ledende økonomi og stormakt. Da er «Klimakrisen» i vesten en gave fra himmelen som svekker konkurranse og på sikt europeisk og vestlig verdens-innflytelse. Legg til at Kina har bitre historiske erfaringer med hva som skjer med land som ikke henger med i den teknologisk-vitenskapelige utviklingen.

Norges delegasjon

Norges delegasjon består i år av 44 politikere og byråkrater ifølge nettavisen. Fem departementer og tre direktorater skal være med på leken, hvor til og med Sametinget deltar. Norges innflytelse er minimal, med bare 0,12 % av menneskeskapte CO2-frislipp. Vi kan heller ikke som Sverige stille med vår egen 16-årige klima-profet. Som Jon Hustad kommenterer i Nettavisen (mellom linjene), er det heller ikke tre vise menn i Norges delegasjon.

Norges påståtte popularitet på slike møter er utelukkende knyttet til hvor mange milliarder våre politikere lar seg forlede til å gi bort for «å redde kloden».

Det er i vesten i hovedsak to typer toppolitikere som deltar i klimaarbeid, og begge typer er frikoblet fra det meste av naturviten og naturlovene. Det er på den ene side «juristen» som forholder seg til lov og forskrift, og med den vanlige tro på FN-systemets ufeilbarlighet. Her er praktisering og tolkning av internasjonale avtaler det essensielle.

Motsetningen er de «troende», eller mer katastrofe-orienterte klimapolitikere, som i tråd med dommedagssektenes retorikk appellerer til arvesynden (karbonfotavtrykket ), viser til frelse og paradis (bærekraft) og det djevelske: fornekterne som alle må avsky. I mer ekstreme former med fascistiske tendenser (Extinction Rebellion) ser vi spor av Jihad – det Islamske påbudet om å forsvare troen med absolutt alle midler.

Madridmøtet er et politisk spill, og i  forhandlingene blir det viktigste hvordan avlatshandelen organiseres. Penger skal flyte land i mellom og grønne særinteresser skal bestikkes eller sikres profitt, samtidig som man selger budskapet om at det er de andre som må gjøre mer. Dermed tilfredsstilles de grønneste og roen bevares på hjemmebane.

Mediene er seg selv nok

FNs klimapanel akkrediterer normalt bare de grønneste journalistene, og disse valfarter til klimamøtene sammen med NGOene. Resultatet er masse rar journalistikk hvor det er utelukket at en kritisk tanke kan overleve. Livets gass CO2 demoniseres etter alle kunstens regler uten grunnlag i naturvitenskap, men kun basert på tvilsomme matematiske modeller fremforhandlet av et FN-miljø med politiske og økonomiske ønskelister.

Nytt i år er at redaksjonen i Bergens Tidende nå skriftlig bekrefter ensrettingen av egne spalter «Vi trykker som hovedregel ikke såkalte klimaskeptiske innlegg i BT.» Tidligere har aviser som Aftenposten vært nøye med å meddele muntlig at de ikke vil forstyrre sine lesere med fakta. Nøytrale analytikere legger ikke skjul på at media er blitt umoralske med sin ensretting av journalistikken på klimafeltet.

Et annet eksempel på lite redelig journalistikk er Aftenposten, hvor Mathismoen 29. november hevder at en norsk professor stoppet Trump. Dette er usant. Her er det utelatt at land kan komme seg ut av Paris-avtale med tilbehør ved å trekke seg fra hele FNs klimarammeverk (UNFCCC). Dette kan ethvert land gjøre på dagen, med et pennestrøk, eller i Trumps tilfelle, mest sannsynlig med en tweet.
USA valgte imidlertid, for å tekkes diplomatene, å gjøre det på den andre og mer kronglete måten som beskrevet i Aftenposten.

Den mest lettlurte journalisten denne måneden er muligens NRKs Anders Magnus som her skal selge metanbobler fra myrvann som bevis på klimakrisen. Beste røverhistorie fra politikere er påstanden fra FNs høykommissær for menneskerettigheter om at global oppvarming kan utløse en menneskerettighetskrise av et omfang verden ikke har sett siden 1940-tallet.

Klimarealister i løvens hule

Enkelte fremragende vitenskapsmenn våger seg likevel til møter som dette, og i Madrid har fysikeren Will Happer blitt intervjuet og svarer åpenhjertig på en rekke interessante spørsmål. Vi anbefaler dette intervjuet på det sterkeste.

Happer ser på Madrid-konferansen som en bisarr religiøs kult, han er med sin spisskompetanse på atmosfærisk fysikk og IR-spektroskopi klar på at det ikke finnes noe særlig å bekymre seg over med hensyn til CO2. Han er svært klar på at plantene i dag fortsatt sulter på grunn av CO2-mangel.

Og hva så, har journalisten James Delingpole spurt i et annet Madrid-intervju med Happer, med alle klimaforskerne som bekymrer seg for menneskeskapte klimaendringer?

Most of them just don’t know what they’re talking about

Professor Will Happer, COP25, Madrid, 2019.

Klar tale fra lederen for USAs fysikere.

Støtt oss ved å dele artikkelen:
  • 707
    Shares
  • 707
    Shares

18 thoughts on “Klima – krisen, vekkelsen og kirkemøtet i Madrid

  1. Alt skriverier om CO2 og klimahysteriet i artikkelen er jeg enig i. Men en ting som Aasild ikke tar for seg er FORRURENSINGEN fra kullkraftverk. Den er enorm selv med dagens renseteknologi. Utslipp av svoveldioksid fra kullkraftverk dreper faktisk titusenvis av mennesker hvert år. Millioner av mennesker får til dels alvorlige luftveisproblemer. Kvikksølvutslippene er også relativt store med alvorlige konsekvenser det har for natur, mennesker og dyreliv. Og “reklamere” for kullkraftverk synes jeg ikke er klimarealistene verdig. I Kina burde man heller ha satset på kjernekraftverk gitt at de bruker moderne teknologi og har tilstrekkelig sikker lagringskapasitet på atomavfallet.

  2. Å gjøre narr av meningsmotstandere er kontraproduktivt. Å bruke betegnelsen “kirkemøtet ” om Madrid møtet tyder på at Klimarealistene ikke ønsker å bli tatt alvorlig, men er fornøyd med å appellere til egne meningsfeller.

    • Å tro hører med til religiøse foreninger. Vitenskap er å vise til fakta. Klimabevegelsen viser vel bare til tro? Da fungerer de omtrent som i et religiøst samfunn?

      (Moderator: Merk at alle kommentarer skal postes med både fornavn og etternavn)

    • Hva med tilhengerne av klimakrisen og CO2 hypotesen? Ønsker de å bli tatt alvorlig når de bruker uttrykk som “klimafornektere”, “vitenskapsfornektere” og “flat-jord tilhengere” om de som er kritiske til at menneskelig utslipp av CO2 er årsaken til klimaendringer og fører til en ubeboelig planet?

      Klimakrisetilhengerne har fra dag én ikke ønsket en debatt med kritikerne. I stedet har man latterliggjort dem, avskrevet dem, kalt dem hvite gamle menn som ikke har peiling, sagt de ikke har den rette kompetansen osv.

      Du er velkommen til å vise til en debatt mellom klimakrise tilhengerne her i Norge og kritikere etter initiativ fra førstnevnte. Michael Mann nektet t.o.m. å være i samme rom som en kritiker under en TV debatt i USA og måtte forlate rommet mens motdebattanten ytret seg. Der har du nivået på barnsligheten til skremmerne…

      • Var det M. Mann også? Vet at Gavin Smith. leder av GISS etter Hansen, krevde egen parallellseanse’ i TV debatt – og fikk det.

    • Og hvem gjør Klimaidiotene narr av? Med sine tall, løgner og propagnda med eneste mål å få fatt i penger til sine miserable påfunn? Mye tyder jo også på at dette holder på å snu til en skikkelig baksmell for både plitikere og medløpende “Spesialister”! Pluss selvsagt journalister, som i enhver meningsmåling om yrkesgruppers troverdiget, alltid kommer på bunn! Godt vær, god Advent og masse CO2 til alle i KLIMAREALISTENE og leserne!

    • Prinsipielt et godt poeng. Men tror ikke faktisk.no egner seg til å avgjøre vitenskapelige debatter. Slettes ikke slik de fungerer knfr. klimanytt 265 https://www.klimarealistene.com/2019/11/21/faktisk-no-manipulerer-systematisk-om-klima/ og KN 246. De velger lekmannsuttalelser som utgangspunkt for den ene part og går til motstanderen for ‘domsavsigelser’. Men hadde de studert ‘Climategate’ epostene ville det blitt bedre. Der er det i reliteteen støtte til mange av våre hovedpoeng om man følger diskusjonen.

  3. Må en være intelligent eller stupid for å skjønne at US$ 100.000.000.000 sirkulert gjennem DARPA; MIT; Georgia Tech; Virginia Tech; CalTech eller tilsvarende institusjoner i verden, nødvendigvis og mest sannsynlig vil gi mer og bedre miljøresultater for flere enn å “drysse” det samme beløpet over ubestemte folkestammer på landsbygden i u-land?

    Mest sannsynlig vil pengegavene til de aller fleste u-land ganske fort bli en del av bestikkelser og korrupsjonstradisjonene, og raskt ende opp hos de få, som igjen vil ta med seg beløpene til London; Zürich; Paris og andre metropoler, og der bidra til øket omsetning av luksusvarer, etc. Det er derfor igjen grunn til å mistenke at det bak det hele står sterke kapitalkrefter som ser en betydelig gevinst i nettopp å pushe på og å underbygge nødvendigheten av å opprettholde “klimakrisen” av samme årsak.

    Kapitalen rullérer; – just follow the money! 😉

      • Det er ikke godt å vite hvem som er minst inkompetent i dette fondet, så hvilke tall skal man stole på? Jeg har sitert fra pressemeldingen fra siste styremøte i november, mens du har lenket til en status fra april.

        De fleste stater har lovt midler med utgangspunkt i egne statsbudsjett, så Norges løfter finner du igjen i det enkelte års statsbudsjett, med føringer for Stortingsperioden fram til neste valg.

        USA har bevilget det jeg oppfatter som engangssummer, og det som var lovet fra Obama men ikke utbetalt i hans tid, blir selvsagt ikke utbetalt av Trump.

        • Linken i ditt innlegg går til Klimanytt fra juli 2018. Ingressen;

          “Dette fondet som formelt heter Green Climate Fund, er hovedorganet som skal finansiere klimatiltak i den tredje verden ved å få ned utslippene av såkalte klimagasser. Fondet skal overføre 100 milliarder USD årlig fra 2020, til noen av verdens mest korrupte diktaturer. Betalerne er noen få rike industriland hvor folk flest skal lokkes, presses og trues til å komme opp med disse pengene. Fondet ser nå ut til å gå i oppløsning mens aktørene krangler om det meste.”

          Det er ingen opplysninger i KN om hva beholdningen i klimafondet var på det tidspunktet, bare at intensjonen er, som jeg skrev, en overføring på 100 mrd dollar pr. år fra 2020.

          De 100 mrd dollar årlig må altså først inn i fondet før de kan deles ut, og der er de ikke. Jeg har fulgt med jevnlig på beholdningen over tid, og den ligger rundt de 10 mrd dollar, som i fjor.

          Linken om Ibrekk er fra 2009, han omtaler det kommende København møtet.

          Linken om Tony Abbott omtaler australsk klimapolitikk, ikke FN-fondet.

          Linken om styremøtet er også fra juli 2018 (GWPF) og det står ikke noe der om at fondet har en kapital på 100 mrd dollar, så vidt jeg kan se. Regjeringen skriver heller ikke om hva fondet har av midler, det er en lang oversikt over diverse tilskudd til internasjonale klima- og miljø tiltak, derav 1,6 mrd kroner over 4 år fra Norge til FN-fondet.

          Jeg tviler sterkt på at det er kommet inn ca. 90 mrd dollar til fondet siden april. Det hadde vi nok hørt om i media, mens fondets tilsynelatende svært vanskelige interne situasjon holder man tett om.

          I denne artikkelen fra 25. oktober i år, opplyses det at giverlandene ikke engang har klart å kompensere for det beløpet som Trump har holdt tilbake.

          “After the US, Russia, and Australia did not contribute, other developed countries fell $500m short of the fund’s starting capital.”

          https://www.climatechangenews.com/2019/10/25/green-climate-fund-replenishment-fails-fill-hole-left-trumps-us/

          • Andre lenke i avsnittet pengebingen går til en referattekst fra fondets siste styremøte. Vi er stort sett enige om hvor lite kapital det er i dette grønne gribbefondet.

            Men legg merke til pengebruken, stadig flere land fatter interesse for Norges store klimasatsning: Chile og Paraguay er nå med i REDD-prosjektet.Det regner penger over regnskogen! Dine og mine penger….

            Skogeiere later til å få økt lønnsomhet for skogsdrift med dette prosjektet. Først tar man betalt for å bevare skogen som CO2-deponi, og når pengene er på konto (minus det den grønne konsulenthæren skal ha, selvsagt), så følger man mønsteret fra Kongo og Brasil og hogger skogen og får betalt for tømmeret.

  4. En meget god beskrivelse av klimasirkuset fra Aaslid. Mange takk.
    Latterlig tragikomisk hvilken spikersuppe IPCC spinn-doktorene greier å koke på noe som ikke er bevist, nemlig at utslipp av CO2 liksom skal føre til katastrofale klimaendringer, når CO2 ikke engang styrer temperaturendringer ettersom det er motsatt.

Comments are closed.