Fangst og lagring av CO2 – Et nytt industrieventyr?

Klimanytt nr. 276. Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Professor Olav M. Kvalheim, medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd.

Dette er del en av to som vurderer regjeringens nye industrieventyr. Etter den katastrofale «månelandingen» på Mongstad, bleknet entusiasmen for CO2-fangst og lagring (CCS), men den økonomiske nedturen i kjølvannet av Korona-viruset har gitt Klimabevegelsen en ny mulighet til å fremme dette som et tiltak som Norge skal bidra med for å redde verden fra en modellbasert klimakatastrofe. Både økonomiske og ressursmessige betraktninger viser at en ny krasjlanding er i sikte.

Bakgrunn

Det var Stoltenberg-regjeringen som ga startsignalet til CCS med Mongstad-prosjektet i 2007, men etter å ha brukt et tosifret milliardbeløp på «månelandings»-prosjektet uten resultat, meldte regjeringen pass og nedla prosjektet etter valget i 2013. I dag er anlegget et testsenter for CCS med Equinor (tidligere Statoil) som operatør i samarbeid med Total, Shell og Gassnova. Alle utgifter til drift og personale, ca. 200 MNOK per år, betales av det offentlige. Senterets beliggenhet vegg-i-vegg med raffineriet gir gode muligheter for rekruttering ved at raffineriet kan omplassere overtallige ved personalkutt.

Er det behov for CCS?

Med begrunnelse i «klimakrisen» og Paris-avtalen har FNs klimapanel fremmet CCS som en nøkkelteknologi for å redusere CO2-utslipp. De enorme kostnadene har medført at det kun er Norge som er villig til å bruke betydelige ressurser på konseptet. Klimabevegelsen med tilslutning av politikere fra de fleste partier ser ut til å mene at det er god ressursbruk å bruke folkets oljeformue på CCS-konseptet som en slags avlat for CO2-utslipp knyttet til bruk av norsk olje og gass i Europa. I 2019 ble det brukt ca. 700 millioner totalt i statsbudsjettet til CCS for å forberede et fullskala CCS-anlegg. Ifølge direktør Trude Sundset i statens karbonfangstselskap Gassnova (DN 8.10.2018) er: «Alt vi gjør i Norge, er et svar på det FNs klimapanel påpeker. Fullskalaprosjektet er rigget som en infrastruktursatsing resten av Europa kan sende sin CO2 til. Norge er det eneste landet som har tenkt på dette som infrastrukturinvestering. Det er derfor vi legger opp til CO2-transport med skip, med mellomlagring og en rørledning ut i Nordsjøen. Vi bygger overkapasitet.»

Hvorfor ingen andre land satser på teknologien og hva denne overkapasiteten skal brukes til når ikke kundene kommer, synes ikke å vekke den minste bekymring. I samme utgave av DN, ble direktøren konfrontert med fiaskoen på Mongstad: «Men den såkalte månelandingen på Mongstad lyktes ikke?» For Sundset synes dette uproblematisk: «Vi fikk faktisk teknologisenteret, som får enormt stor interesse fra hele verden. Vi må begynne å snu på den historien. Det har vært en formidabel suksess.» Når bare troen er sterk nok så kan man tydeligvis bortforklare det meste.

Begrunnelsen for CCS er at det er behov for teknologien for å oppnå det såkalte 1.5 graders målet i Parisavtalen. Beregningene er gjort med modeller som er konstruert for å simulere påvirkningen av CO2 på global temperatur. Disse beregningene spriker med mange grader mellom laveste og høyeste estimat for simuleringer som går frem mot 2100. Så langt følger global temperatur de modellene som gir den aller laveste banen. Disse indikerer at 1.5 graders målet oppfylles uten CCS.

Dette svekker argumentet om at CCS noensinne kan skape lønnsomme arbeidsplasser slik det hevdes i en SINTEF-rapport utarbeidet på oppdrag av NHO, Fellesforbundet, Norsk Industri, Norsk Olje og gass og Industriell Energi (S.Ø. Størset, G. Tangen, O. Wolfgang og G. Sand. Industrielle muligheter og arbeidsplasser ved CO2-håndtering i Norge. Teknologi for et bedre samfunn, SINTEF, Rapport 2018:00450). I rapporten hevdes det at «satsing på CO2-håndtering i Norge vil kunne styrke konkurransekraften til mellom 80.000 og 90.000 eksisterende arbeidsplasser i Norge innen prosessindustri, naturgassvirksomhet og sjøfart. Om vi inkluderer indirekte arbeidsplasser knyttet til disse næringene, kan satsingen styrke totalt mellom 160.000 og 200.000 arbeidsplasser (direkte og indirekte). Satsingen vil kunne skape mellom 30.000 og 40.000 nye arbeidsplasser fram mot 2050. Mellom 6.000 og 20.000 av disse vil kunne være knyttet til CO2-håndteringsindustri og -teknologi blant norske aktører. Mellom 25.000 og 35.000 vil kunne være knyttet til produksjon av hydrogen fra naturgass med CO2-håndtering. Av disse vil halvparten av jobbene kunne være knyttet til naturgassvirksomhet, mens halvparten vil være nye jobber knyttet til produksjon av hydrogen og CO2-håndtering. Summen av direkte og indirekte sysselsatte knyttet til disse nye næringene vil kunne være opp mot 70.000 i 2050».

Konklusjonen på SINTEFS analyse er at CCS kan bli et nytt industrieventyr, men en kritisk gjennomgang viser at eventyret mangler et økonomisk fundament for markedsmessig suksess og kun fører til enorm sløsing med energi.

Fullskala prosjekt for CCS

Figuren (Kilde: Equinor) viser trinnene i et fullskalaprosjekt. Fanget CO2 fraktes til kai i flytende form (15 bar trykk og -26 °C) fra utslippskildene og med skip til en CO2-hub ved Kollsnes, vest for Bergen. Herfra vil CO2 bli mellomlagret og transportert i rør frem til reservoaret hvor den injiseres. For valgt lagringslokasjon vil det bores en eller flere brønner med nødvendig utstyr og undervannsanlegg for injeksjon av flytende CO2. Mellomlagret CO2 må transporteres i rørledning som må bygges fra landanlegget til injeksjonsbrønnen(e). Fullskalaprosjektet som står først i køen er anlegget på Klemetsrud med mål om fangst fra bossbrenning av 90% av 400 000 tonn CO2 med en investering på ca. 10 milliarder NOK og årlige driftsutgifter estimert til ca. en halv milliard NOK. CO2 vil bli fraktet på nullutslipps tankbiler eller i rør frem til kai.

Støtt oss ved å dele artikkelen:
  • 1.5K
    Shares
  • 1.5K
    Shares

21 thoughts on “Fangst og lagring av CO2 – Et nytt industrieventyr?

  1. Kostnad ved CCS , basert på Cowi klemetsrud estimater. 5000/ton. Vi deler på 4 for å gi fullskala fordeler. 1250 kr/ton

    Konklusjon: Med “Norske priser” koster det ca teoretisk 6000 oljefond å senke 0,5 ppm. WWide.

    ( hvis det ikke siver ut ny CO2 fra havet, som det gjerne gjør i følge de fysiske lover. )

    Her er regnestykket:

    Klemetsrud påstår kostnaden for Co2 fangst er ca 5000 / ton. på “piloten”. Vi reduserer prisen til 1/4, for fangst i “stordrift”

    Kostnad CO2 fangst. 5000 kr/ton. småskala. 1250 kr/ton – stordrift.

    Oslos utslipp , ca 4 Mt (Megaton )

    Kostnad = 5 Milliarder for fangst av oslos utslipp.

    Corona reduksjon WWide= 10% av 3000 Gt. = 300 Gt

    Corona tilsvarer 300 Gt x 5000 nok = 15 Tkr. Terrakroner ?

    Oljefondet er 10 000 000 000 000 = 0,01 Terrakroner.

    1500 x oljefondet er kostnaden for å redusere CO2 tilsvarende Corona.

    Virkning på CO2 global = null ppm for Corona reduksjon.

  2. Havet klarer å lagre CO2 uten å bruke milliarder av kroner. Istedet for lagring av CO 2 kan månelandingen brukes til å lagre Koronaviruset, som i motsetnint til CO2 er en reell trussel. Regjeringen står nå klar for månelanding med milliarder av kroner for å lagre korona.

  3. Det er helt soleklart at et CCS prosjekt, der man skal fange opp CO2 på Slemmestad og frakte den oppsamlede gassen enten ved hjelp av tankbiler eller tankbåter helt til Øygarden og deretter pumpe gassen ut under havbunnen, vil være noe av det mest toskete noen oppegående mennesker i Norge har funnet på noensinne. Bare denne skissen viser mangel på teknologisk kunnskap. Hvor er teknologene blitt av, som kan bedømme et slikt prosjekt? Er det bare drømmere (politikere) og økonomer som holder på med slik useriøs planlegging? Det er jo helt innlysende at man vil bruke like mye CO2 under transport og lagring som den man samler inn på Slemmestad til enhver tid. Hva er da vitsen? Er vi molboer?

  4. Det nevnes at det vil gå med mye energi i de ulike delprosessene. men ingen anslag er gitt i rapportene. Om noen kjenner anslagsvis energi som går med vil det være nyttige betraktninger. Om dette skal brukes i energiproduksjon er det jo ikke uvesentlig om det går med 15, 25 ellern 35%.

  5. Stortinget vedtok den 31. mars som endel av krisepakken følgende:
    “Vedtak 471
    Stortinget ber regjeringen fremskynde en investeringsbeslutning for karbonfangst og -lagring og presentere denne senest i forbindelse med statsbudsjettet 2021, samt sette i gang utredning av karbonfangst for forbrenningsanleggene i Bergen, Trondheim og Stavanger”.

    Så løpet er ikke kjørt enda. Det store prosjektet for klimarealistene fram mot høsten 2020 må bli å forhindre at denne galskapen blir realisert. Kan en mulig argumentasjon gå på å bruke disse enorme summene til infrastrukturprosjekter, jernbane dårlige veier osv. Der vil jo pengene gå til noe som har verdiskapning. Kost/nytte-aspektet må inn igjen, men det ser ut til at politikerne har alt for mye penger til rådighet slik at valgspråket når det gjelder klima er “the sky is the limit”.

  6. Skal all CO2-fangst sendes ut gjennom en stasjonær rørende et godt stykke ned i antatt/angivelig svampaktig havbunn.
    Må det ikke noen kolossale sugepumper og trykkpumper inn i systemet ? Jeg har aldri fått svar verken fra eller i mot
    hvor stort volum luft /atmosfære 1 million tonn CO2 representerer, og rest Lagring : som har blitt separert fra ?
    1 tonn er vel også trykk- og temperatur avhengig, V ar det- -26 C jeg leste om i går ? Det vil gå med kolossal energi for å drive disse pumpene,.
    Mange randsjøiske nordsjøstater vil kjempe om dumpe-steder med kryssende rør.

    • Helge Hålåseter ønsker seg konkrete tall.

      Energimengden som er kreves er ca 480 MJ/tonn for å komprimere, transportere og injisere CO2en dersom kompresjonen foregår med en fire-stegs kompressor med mellomkjøling. Det betyr at trykket må økes fra atmosfæretrykk til ca 200 bar.
      Dersom CO2en kommer fra et gasskraftverk med CO2 rensing, så tilsvarer dette at ca 4% av energien i gasskraftverket går med til kompresjonen. Eksempel: Dersom gasskraftverket er på 530 MW så kreves det en kompressor på 23 MW. Det tilsvarer en motor som er ca halvparten av en middels stor flymotor på et jetfly (Airbus har 2 stykk CF6 som er på 40 MW hver)

      I rørledningen på havbunnen er temperaturen ca 6°C . Ved 200 bar og 6°C
      er volumet til et tonn CO2 på 1.003 m³.

      Dumping av avfall i havet eller under havbunnen reguleres av den så kalte Londonkonvensjonen av 1972. Denne har blitt revidert slik at det ikke lenger er noen hindring å transportere CO2 mellom ulike land eller å lagre CO under havbunnen. Ingen av Nordsjølstatene har uttrykt særlig skepsis til slike prosjekt. Tvert imot har flere land selv tilsvarende planer feks. Sverige, Danmark, UK og Nederland.

  7. Hele denne CCS-drømmen er vel nettopp det, en drøm, en dagdrøm, en svært kostbar sådan. Effekten av et slikt eksperiment kan neppe måles i grader Celsius, snarere i milliarder NOK på utgiftssiden av norske statsbudsjett…

    • Pedersen; det koster Norge milliarder, men for politikerne er det en akseptabel pris, dersom de på denne måten kan holde klima-fantastene i age og hevde at de “redder klimaet”.

  8. Tekna, som har klimahysteri, arrangerte 11/2-20 et møte hos Norcem i Brevik hvor deres forslag til CCS ble presentert. Jeg spurte da hvor mye global temperatur ville reduseres etter at prosjektet hadde kommet i gang. Det hadde de ikke engang vurdert, enda det skal liksom være resultatet av prosjektet. Et raskt overslag viser at 400 000 tonn mindre CO2 utslipp gir mindre enn en milliondel reduksjon i global temperatur, til en kostnad på 12 milliarder NOK. Stein hakke toillat galskap.

    • Kanskje ikke det en gang siden naturen har en egen evne til å skape balanse igjen hvis ting blir forrykket. Som kjent, hele 96% av klodens CO2 fins oppløst i våre hav…

  9. Det er pussig at diskusjonen går på økonomi og ikke på om det er fysisk mulig å pumpe større mengder gass inn i et lukket rom. Sandsteinen man vil injiserer i er fylt med vann, som står i trykklikevekt med formasjonene over og under. Ved injisering av CO2 vil noe gass løses i vannet, men ganske snart vil trykket stige eksponensielt og føre til jordskjelv, se lenke, eller oppsprekking til overflaten.

    http://thecorner.eu/spain-economy/the-castor-project-spaniards-are-paying-for-the-failure-of-this-gas-storage-installation/69669/

    Det er i dag ingen CO2 injiseringsprosjekter i verden som skjer i en lukket formasjon. Den mye omtalte Sleipner-injeksjonen skjer i Utsira formasjonen, som står i åpen kommunikasjon med Nordsjøen. Det er bare et tid/volum spørsmål før vi får utstrømning av CO2 til havet. På Snøhvit skjer injeksjonen i en formasjon som er i kommunikasjon med reservoaret man produserer gass fra. Med andre ord er injeksjon kun mulig når man samtidig avlaster trykket.

    • Reservoarforhold er vel det eneste teknologiske tema som ikke er etablert teknologi.Skjønt mye erfaring er etablert ved at CO2 er benyttet flere steder i utlandet i forbindelse med økt reservoarutbygging. Men da er forholdene annerledes og vel i tråd med det Sunde omtaler.
      Jeg vil tro at kjennskapet til norske reservoarer er såpass kjent at de nevnte forhold kan avklares – om det er aksepterte strukturer. Hvis ikke er det desto mer gal manns verk.

      • Det er riktig at CO2 injiseres i mange reservoarer for å øke utvinningen. Den injiserte CO2en løses i residuell olje og gjør den mobil. Den injiserte CO2en blir da produsert sammen med oljen og slippes ut til atmosfæren. Det er definitivt ikke CO2 lagring! Ekspertene i gamle Statoil, som i sin tid stoppet minst to CO2 injeksjonsprosjekter, har dessverre gått av med pensjon, men de kan nok mobiliseres hvis det trengs.

      • Det er nylig boret en letebrønn i Cook- og Johansen-formasjonen i nærheten av Troll for å undersøke lagringsmulighetene, (brønn 31/5-7). Resultatene fra brønnen viser at det er tilsammen 173 meter sandstein med god til svært god reservoarkvalitet under en 75 m tykk forseglende skiferbergart. Så langt tyder mye at dette stedet derfor egner seg for lagring. Kompressibiliteten av stein og vann er lav, som Egil Sunde er inne på, men den er ikke null og med de CO2-mengdene det er snakk om i dette prosjektet er lagringsvolumet sannsynligvis så lite at det ikke er fare for oppsprekking. Dersom trykket likevel stiger så fort at det skulle bli fare for tak-bergartens integritet, er det mulig å bore av vannproduksjonsbrønn for å avlaste trykket.

    • Sunde skriver: “Den mye omtalte Sleipner-injeksjonen skjer i Utsira formasjonen, som står i åpen kommunikasjon med Nordsjøen. Det er bare et tid/volum spørsmål før vi får utstrømning av CO2 til havet.”

      Men det er jo fantastisk! Vi går fra CCS til CCR; “Carbon Capture and Release”, en slags co2-variant av sportsfiskernes “catch and release”. Og da er det bare å pøse mer co2 ned i hullet, alt kommer likevel opp igjen til slutt, og gjør en god jobb for en grønnere klode.

  10. Få stoppet CCS-prosjektet!

    Jeg vil oppfordre Klimarealistene til å bidra til å få i gang en aksjon for å stanse hele CCS-prosjektet! Kommer dette i gang, ligger Norge an til å sette i gang et gigantisk pengesløseri for å løse et problem som verken er vitenskapelig definert, og hvor det heller ikke er fremlagt vitenskapelige bevis for at problemet som skal løses i realiteten eksisterer.

    Jeg har heller ikke sett et seriøst forsøk fra myndighetene på å sette opp et budsjett over hvilke kostnader en her ser for seg i et tilstrekkelig tidsperspektiv, og heller ikke en seriøs vurdering av hvordan disse kostnadene skal kunne dekkes. Bygger hele prosjektet på et fromt (religiøst) ønske om at prosjektet skal gå med overskudd?

    Dette er verdt et Folkeopprør i seg selv. Jeg håper at “noen” kan reagere, og ta et kraftfullt initiativ til å få stoppet galskapen. Og at Klimarealistene kan bistå med sine vitenskapelige ressurser!

  11. Det er åpenbart at enkelte ansvarlige politikere har sett noe av elendigheten i hele konseptet og holdt en lav profil. Men medier og organisasjonene (NGO) samt de mest ihuga partiene og deres politikere bringer dette stadig opp på agendaen. Tilsynelatende er man på budsjetthold nødsaget til å holde poteten varm med stadige bidrag.

    Dersom man hadde lagt frem dette prosjektet åpent for folket i en folkeavstemning med tall, effekt og CO2s alternative god betydning for plantevekst mm. ville det blitt nedstemt overveldende. Noen fordeler har folket i Sveits.

    Det grenser til det perverse å tvinge dette inn i en hasteavtale knyttet til arbeidet med å holde landet gående og redde mest mulig av næringsvirksomhet og arbeidsplasser. Et prosjekt som er totalt bortkastet og svinedyrt som prosjekt betraktet.

    Slik demonstrerer SV og andre pådrivere hva de legger i nasjonal dugnadsånd i en helsekrisetid.

  12. Ved et pussig sammentreff er SINTEF-avdelingen som skrev denne rapporten oppløst og de ansatte der er fordelt på andre avdelinger. Dette kan ha en viss sammenheng med at man på en seriøs arbeidsplass simpelthen ikke forfatter denne typen rapporter.

Comments are closed.