Aftenposten med fordummende klimaomtale av isforhold i Arktis

Klimanytt nr. 280. Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Ole Henrik Ellestad.

Isforholdene i Arktis og påvirkning av økosystemene har vært IPCC-leirens ‘lekegrind’ de siste 30 år. Alt basert på CO2-hypotesen og et utall av beregningsmodeller uten validering. Aftenposten fortsetter sin agenda-journalistikk og overser langtidsobservasjoner som viser naturens dominans.

Beliggenheten av iskanten i Barentshavet har skapt heftig politisk debatt i senere tid. Potensielle skader ved utslipp fra oljeaktivitet versus vern av det biologiske liv ved iskanten står sentralt. Blir det mindre is i Arktis eller vil iskanten krype sørover som nå ved et merkbart kaldere Barentshav? Svaret foreligger fra observasjoner langt tilbake i tid. Men myndighetstro forskere tøver det bort med CO2-fabulering.

Arktis har periodiske isvariasjoner

Isen i Arktis er sterkt preget av sesong- og års-variasjoner knyttet til vær og kaotiske forhold. Men de mange studier omtalt i rapporter, bøker og vitenskapelige publikasjoner viser også systematiske naturlige variasjoner. Fingeravtrykket fra CO2 ser man lite til. Historisk domineres Arktiske forhold av solaktivitet (KN 41, KN278), tidevann, vinder, havstrømmer og ferskvannstilførsel. En rekke systematiske, sykliske endringer på dekadiske, multidekadiske, hundreårs og tusenårs basis er etablert (KN121, KN128, KN180, KN217, KN278 og bok av L.B. Klyashtorin 2007).

I figuren er vist en slik ca 60-års syklus basert på russiske data for variasjonene i isfritt areal i Barentshavet (svarte punkter, øverst) og Okhotske hav i Øst-Sibir (hvite, nederst) mellom år 1900 og 2000 (Ustinova et al. 2002, Klyashtorin 2007). Vi ser tydelig et åpent havmaksimum rundt 1955, med etterfølgende isdannelse frem mot et åpent havminimum rundt 1980. Derfra observeres redusert ismengde mot vår tid. Det stemmer med de første satellittdata som startet tidlig i 1970-årene.

Barentshavet er nå blitt ca 1.5 C kaldere ifølge Havforskningsinstituttet, iskanten er lengre sør, og syklusen som har dominert til tross for 70 år med menneskeskapte CO2-utslipp, peker mot en kommende periode med mer is. Intet av dette inkluderes i formidling om CO2-hypotesens effekter.

Aftenposten som agitator

I Aftenposten 7. mai har Ole Mathismoen et dramatisk oppslag om at sommerisen vil forsvinne i Arktis innen 2050 – første sommer-bølgeskvulp på Nordpolen kommer enda tidligere. Derav følger flere diffust omtalte katastrofer for økosystemet og endring av stormbaner, atmosfæresirkulasjon og havstrømmer. En varslet krise basert på en rapport fra 21 universiteter og institutter som har benyttet 40 klimamodeller. Årsaken er CO2 i så store mengder at det ikke er noen vei tilbake.

Gjemt inne i artikkelen formidles dog at det er stor usikkerhet med liten kunnskap om de angjeldende følgeeffekter. Modeller basert på lav CO2-klimafølsomhet vil sogar gi økt ismengde mot år 2100 (interessant nok siden det er de som stemmer best med observasjonene, jfr. KN49, KN56 og KN88). Det må forskes mer uttaler de intervjuede forskere, til tross for at det i andre sammenhenger fremheves 97 % konsensus.

Artikkelen er klimatypisk med bevisst regi og dramatikk i oppslaget som skal gi det ‘riktige budskap’. Bare de få detaljinteresserte får med seg usikkerheten som også kan være greit å ha for avisen i ‘regnskapets time’. Referansen til de mange forskere og modeller er en kjent hersketeknikk – autoritetsbygging.

Men hva er 40 modeller når 120 modeller i IPCCs 2013-rapport paradoksalt nok ikke kunne reprodusere observasjonene? Men slike scenariovalg med uholdbare modeller presentert som overbevisende forskning, er ‘autostradaen’ for IPCC-leirens formidling, særlig i tider med nye rapport og arrangementer.

Godt hjulpet av Aftenposten som bevisst kuttet ut temperaturen på Nordpolen om vinteren i sin verdensoversikt for noen år siden. Kulda ville jo forringe deres formidling av krisen i nord. Avisen formidlet også den vanlige feilen om at åpent vann reduserer isens refleksjon av solenergi som gir oppvarming. Inkluderes varmekrevende fordampning i beregningene, vil det unnslippe snaut 200W/m2 mer fra åpent vann (KN 106) enn ved is. Dersom forskernes resonnement hadde vært riktig ville mer is i Antarktis gitt større kompenserende effekt fordi isen strekker seg nærmere ekvator og dermed reflekterer mer stråling.

Mer is i Arktis fremover

De involverte fra Aftenposten, Meteorologisk institutt og Polarinstituttet demonstrerer til fulle at de intet vet om tidligere forhold i Arktis. Paradoksalt nok kunne de lest seg til helt andre konklusjoner i deres respektive institusjoners arkiver, i tidligere rapporter, meldinger og omtaler om vær, temperatur, isforhold, deler av økosystemet osv. Allerede i 1922 var det et Arktis som ikke var til å kjenne igjen vedrørende de samme forhold som Mathismoen omtaler. Havet var 10-15 C varmere nord for Svalbard, hvit fisk var borte fra de vanlige fiskeplassene, Svalbard var 6-7 C varmere om vinteren, isbreene var gått flere kilometer tilbake og plante- og dyreliv var sterkt endret (Hoel 1923, KN 121). På den tid omtalt som klimaforbedring – i dag som klimakrise. Golfstrømmen, fra 1900 målt utenfor Skottland og Kola, var i 1945 2.2 C varmere enn i 1920 og økte i styrke og forklarte endring i isforholdene såvel som datidens positive oppvarmingsperiode – før økt CO2 inntrådte.

Men det største datatilfanget og litteratur finnes i Russiske historiske arkiver og i en rekke publikasjoner. Mye av materialet ble benyttet i FNs FAOs tekniske rapport om naturlige klimaforandringene fra 2001 (KN 180). En tydelig 60-års syklus ble observert globalt såvel som i flere soner samt kontinenter. Dominerende vindretning endret fra øst-vest til nord-sør, i dag knyttet til Jet-strømmens variasjoner i 10 km høyde (som Aftenposten burde nevnt). Alt fra en tid da forskere og observatører fikk rapportere hva de så og behandle data etter vitenskapelige prinsipper – ikke selvvalgte scenario med oppskrytte modellberegninger.

Konklusjon

Aftenpostens og Mathismoens artikkel følger IPCCs tradisjonelle scenariobeskrivelse med beregningsmodeller som ikke er validert og heller ikke stemmer med observasjoner. CO2 har en postulert dominerende rolle med tilsvarende dramatiske effekter uten at dets fingeravtrykk observeres. De mange naturlige variasjoner, kaotiske såvel som sykliske, forklarer endringene og vil gi holdbare prognoser for politiske beslutninger. (Detaljer i neste Klimanytt).

Støtt oss ved å dele artikkelen:
  • 625
    Shares
  • 625
    Shares

10 thoughts on “Aftenposten med fordummende klimaomtale av isforhold i Arktis

  1. Jeg synes det er trist at flesteparten av stortingsfolkene betrakter klimaet som en religion. Når de taler må de alltid bekjenne sin tro at deres parti er best på å redde klimaet. Da de bruker mange milliarder kroner hvert år på bortkastede klimatiltak, går det ut over mange samfunnsviktige saker. Vi har flere religioner som gjerne kunne tenke seg å styre landet vårt. Jeg er av den oppfatning at landet ikke skal styres av religioner, men av mennesker av fri tanke.
    Kan vi håpe på forandring av denne situasjonen vi befinner oss i idag?

  2. ABCnyheter er kanskje de som for tiden kjører kraftigst ensidig propaganda. Ser f.eks Elisabeth Bergskaug og hovedredaktøren kjørerer oppdiktede fortellinger med oppdiktede personer og bruker psykologer og presenterer personer med miljødepresjoner osv.
    Det forstemmende er ikke deres holdning til klima, men deres ensidige bruk av psykologi og følelsesvirkemidler, istedenfor reell diskusjon og faktabasert argumentasjon.

  3. For nå mer enn sju år sida (før jeg summarisk – og uten begrunnelse – ble utestengt fra forumet på livstid) diskuterte jeg akkurat dette temaet på en tråd på vgd.no, med utgangspunkt i artikkelen “Arctic Sea Ice Retreat in 2007 Follows Thinning Trend” fra 2009 av Lindsay & Zhang et al. (link i tråden, se under). For interesserte linker jeg her til mine tre innledende innlegg, hvor saken for naturlige faktorer bak sjøistapet i Arktis over de siste tiårene etableres:
    http://vgd.no/samfunn/miljoe-og-klima/tema/1752792/tittel/dagens-isforhold-i-arktis/innlegg/38021627/#38021627
    http://vgd.no/samfunn/miljoe-og-klima/tema/1752792/tittel/dagens-isforhold-i-arktis/innlegg/38021815/#38021815
    http://vgd.no/samfunn/miljoe-og-klima/tema/1752792/tittel/dagens-isforhold-i-arktis/innlegg/38022002/#38022002

    • Fra Lindsay & Zhangs konklusjon:

      “The anomalous winds of 2007 contributed to the reduction in ice extent by pushing the ice to one side of the basin, but if the sea ice had been of near-normal thickness at the start of the year, the unprecedented reduction in extent would likely not have occurred. This increase in the advection of ice from the Pacific sector to the Atlantic sector may be amplified by two dynamic feedbacks, one in which thinner (and hence weaker) ice is more easily compacted (…) and one in which thinner ice responds more readily to wind forcing, which is manifested in higher ice drift speeds (…). The thinner ice is more easily compacted and is flushed out of the basin more quickly. In addition, winds favorable for sequestering multiyear ice within the basin have been rare since the 1980s.”

      Den siste setningen her er den avgjørende. For hva skjedde i Arktis mot slutten av 80-tallet? Da gjorde AO sitt gigantiske hopp i positiv retning og endret vind- og strømforholdene i det arktiske bassenget diametralt for de neste tiårene – dette enorme skiftet (som vi jo også lett kan lese av Norges klimadata) er det – pussig nok – ingen som snakker om i forbindelse med dagens situasjon:
      https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/13/Arctic_Oscillation.svg/800px-Arctic_Oscillation.svg.png

      Til syvende og sist kan den arktiske havisavsmeltingen siden 70-tallet greit forklares på følgende (naturlige) vis: oppvarming i nordatlantiske havoverflatetemperaturer (+AMO) 1979-2005, drevet primært av sirkulasjonen over Stillehavet via såkalte “atmosfæriske broer/teleforbindelser”, AO/NAO fra – til +++ 1989-1995, samt den ekstraordinære smeltesesongen 2007, som brakte isforholdene inn i en ny og forsterket svingningstilstand.

      Her er til slutt to plansjer fra National Geographic Magazine om AO (neg. vs. pos. modus), fra tida da NG fortsatt agerte som objektive observatører av hva som skjer i verden, ikke som de grønne aktivistene de opptrer som nå til dags. MERK HVA DE VISER OG SIER:
      https://okulaer.files.wordpress.com/2018/10/ao-cool-phase.jpg
      https://okulaer.files.wordpress.com/2018/10/ao-warm-phase.jpg

  4. Driver Ole Mathiesmoen fortsatt på i Aftenposten? Jeg er veldig happy med at jeg avsluttet abonnementet for 4 år siden.

  5. Ja, Mathismoen er visst ute og rir igjen.
    Klimaskremmerne har flere ganger forsøkt med å sette fram spådommer uten at naturen har villet samarbeide…..det nye nå er at skremslene skyves så langt ut i tid at de ansvarlige vanskelig kan stille til ansvar.

    Det kan være greit å minne om at polhavet har vært isfritt flere ganger om sommeren tidligere, i tidlig Holocen i perioden for ca 9000-6000 år siden. Kartlegging av bølgegenererte strandrygger langs nordkysten av Grønland tyder på et åpent eller delvis åpent polhav. Det er også observert dropstein i marine sedimenter, hvilket indikerer at isfjell har vært i drift og har ‘sluppet sin last’ når de smeltet. At polhavet i perioder har vært helt eller delvis fritt for is i sommermånedene er godt dokumentert i litteraturen bl.a https://www.researchgate.net/publication/252572926_Ice_free_Arctic_Ocean_an_Early_Holocene_analogue

    Så, hva er egentlig så skremmende med spådommer om at polhavet igjen kan bli isfritt. Er det baset på forestillingen om en irreversibel prosess som vil akselerere den (menneskeskapte) globale oppvarmingen? Hersker det en viss historieløshet der ute kanskje?

    • Nei, at polhavet skulle kunne bli isfritt [igjen] er for meg ikke skremmende i det hele tatt. Når en googler «istid», har Wikipedia en svært interessant definisjon på istid (jeg er veldig bevisst på å ikke stole fullt og helt på Wikipedia, men synes likevel at denne definisjonen er verdt å gjøre seg noen betraktninger rundt): «I glasiologisk forstand er en istid en periode i jordas historie da minst en pol er dekket av is hele året. Denne begrepsbruken innebærer at vi befinner oss i en istid – de siste 30 millioner år har nesten hele Antarktis vært dekket av is, og de siste omtrent 2,7 millioner årene også deler av Arktis. Jorda har i henhold til den formelle glasiologiske definisjonen befunnet seg i den kenozoiske istid hele denne tida.» Vi befinner oss altså i en istid som har vart i ca. 30 mill. år – tenk hvor flott det hadde vært hvis vi hadde beveget oss ut av denne istiden, det er ikke det minste skremmende for meg.

      Jeg er snart 60 år, og jeg bekymrer meg nok mer for at gjennomsnittstemperaturen i resten av tiden jeg har igjen her på jorden blir vesentlig lavere enn det jeg har opplevd til nå…

    • Larsen. Takk for supplement. Fint om fler kan bidra med det.

      Og vi vet at også isbjørnen overlevde under omtalte forhold.

  6. Verden vil bedras… ikke bare av IPCC, klimapanelet i FN, men også av klodens poilitikere som bekjenner seg til denne menighetens tro…

Comments are closed.