Årsrapporten klima i 2019

Denne rapport 42 for GWPF om status for klima i året 2019 er utarbeidet av professor Ole Humlum, som medlem av GWPFs Academic Advisory Council. Vi siterer her enkelte utdrag fra rapporten, men anbefaler leserne å laste ned og lese mest mulig av denne fremragende naturfaglige oppsummeringen som er basert på observasjoner og ikke inneholder modellerte trusler eller skremsler.

Årsrapporten på 47 sider består av et sammendrag, en oversikt over 2019 og seksjoner for atmosfærisk temperatur, havtemperatur, havsykluser, havnivå, havisens utbredelse, snødekke og stormer. Hver seksjon inneholder figurer med observasjonsdata som dokumenterer konklusjonene i kulepunktene i neste avsnitt.

Det er ikke nevnt et eneste sted i denne rapporten at det ikke eksisterer noen klimakrise, men observasjonene det vises til gjennom hele rapporten er så klare at dette slett ikke er nødvendig. Den oppvakte leser vil selv kunne konkludere basert på det man leser.

Sammendrag med enkle fakta

  • 2019 var et svært varmt år, men kaldere enn 2016.
  • 2019 var preget av en El Niño episode som forstyrret en langsom nedgang i global temperatur etter en kraftig El Niño i 2015-16.
  • Siden 1979 har temperatur i lavere troposfære økt både over hav og land, men mest over landområder. Mulige forklaringer inkluderer energi fra solinnstråling, ending i arealbruk eller skydekke.
  • Temperaturvariasjon i lavere troposfære finner sted også sted høyere oppe. I stratosfæren har det vært en varmepause i ca 25 år.
  • El Niñoen i 2015-16 var blant de kraftigste vi har observert siden 1950, mens siste tids variasjon mellom El Niño og La Niña ikke er uvanlig.
  • Global havtemperatur har økt litt siden 2004, mest i øvre 200 m ved ekvator hvor solinnstråling er sterkest. Samtidig har det vært en markant avkjøling i Nord-Atlanteren siden 2004.
  • Data for havstigning antyder hhv 1-1,5 og 3,2 mm/år for målinger i vannkanten og med satellitt. Det er ingen bred enighet om hva denne forskjellen skyldes.
  • Havis har siden 1979 hhv minket og økt i Arktis og Antarktis. Dataene viser periodiske variasjoner på 6,3 år i Arktis og ca 4,5 år i Antarktis.
  • Snødekket på nordlige halvkule har stort sett vært stabilt siden 1979, men med viktige lokal og regionale variasjoner.
  • Tropiske stormer og orkaner har variert stort år for år siden 1979, men det er ikke observert noen trend mot høyere eller lavere aktivitet. Det samme gjelder orkaner som treffer fastlandet i USA, hvor vi har data tilbake til 1851.

Øvrige utdrag fra rapporten

Oversikten over 2019 forklarer i mer detalj de samme forholdene som er gjengitt i sammendraget ovenfor.

Global temperatur over både land og hav viser en tydelig nedgang siden 2015-2016 og ligger også svært nær gjennomsnittlig global temperatur for de siste 10 årene (se figuren under). Dette gjelder også for Arktis som har samme nedgang. Det er altså slett ikke sant at temperaturene der nå stiger dobbelt så raskt som andre steder, slik NRK Nordland kunne melde for få dager siden.

Humlum skriver om de årlige variasjonene i atmosfærisk CO2, satt opp mot årlige endringer i global temperatur fra land og havoverflate (figuren under); alle de tre variasjonene skjer sammen i et mønster, men det starter med endring i temperatur for havoverflaten – noen få måneder før global temperatur og 11–12 måneder før endringer i atmosfærisk CO2.

Konklusjonen her må da bli at de som mener det er CO2 som får temperaturen til å øke, har et betydelig forklaringsproblem.

Dataene i denne figuren er direkte pinlige for IPCC-leiren, og gir en sterk indikasjon på hvorfor Cicero ikke tør å debattere med Klimarealistenes Vitenskapelige Råd.

Neste figur, med en datasammenstilling vi i redaksjonen ikke har sett før, sammenligner de årlige endringene i atmosfærisk CO2 (se figur 14 i Humlums rapport) med effekten av La Niña og El Niño episoder i Stillehavet. Betydningen av denne figuren er at man må ta hensyn til havstrømmenes dynamikk for å forstå endringer i atmosfærisk CO2.

For de mange blant våre lesere som følger professor Humlum på hans utmerkede nettsted Climate4you.com, er de mange figurene i denne rapporten klimadata man har sett før. Men i denne rapporten får man altså et sammendrag i ti punkter som tar for seg de viktigste observasjonene.

4 thoughts on “Årsrapporten klima i 2019

  1. Aaslid,

    “Det som faktisk er velkjent er at under istider, endrer CO2 seg i en lengre tidsskala 400 til 800 år etter at temperaturen har endret seg.”
    Det er riktig, men det ene utelukker aldeles ikke det andre. Vi lever i 2020, nå, ikke under siste istid.

    Hvis Klimarealistene hadde kvantifisert hvor mye CO2 som kan avgis globalt pr. grad økt temperatur, eller gjerne gjennom hele temperaturøkningen fra siste istid frem til RWP/MWP, kan leseren se hele bildet. Det er en av mange (les alle) måter å vise at økningnen i CO2 siden 1850 ikke kan komme fra naturlige kilder.

  2. Aaslid, du har selvsagt 100% rett: Under istidene kom CO2-endring etter temperatur-endring. (Det er også rett at Al Gore hadde en uheldig hånd med dette.)

    Jeg må vare beklage denne trykkfeilen fra min side. Men det burde framgå av sammenhengen at jeg mente det motsatte av det jeg kom til å skrive – slik det står er det ingen logikk i argumentasjonen.

  3. «Konklusjonen her må da bli at de som mener det er CO2 som får temperaturen til å øke, har et betydelig forklaringsproblem.»

    Ikke nødvendigvis.

    Det er velkjent at vannets evne til løsing av CO2 er temperaturavhengig. Skjer det fluktuasjoner i havtemperaturen, får det konsekvenser for CO2 innholdet i lufta – som da må følge etter temperaturendringen.

    Man ser tydelige topper f.eks. ca 1998 og ca 2016 – El Niño episoder. Det er også velkjent at under istider endrer CO2 seg før temperaturen – av samme grunn.

    Figuren viser mange kortvarige variasjoner på et år eller to, og det er lett å fokusere på dem.

    Men det er en annen viktig faktor å peke på: CO2 kurven er hele tiden større enn null. Altså CO2-nivået øker alltid fra et år til det neste i figuren.

    Denne viktige underliggende trenden kan forklares ved våre utslipp av fossil CO2. Siden CO2 er en drivhusgass har vi en mekanisme hvor CO2 kommer først og temperatur følger etter.

    Altså – fordi naturen er komplisert og det er mange mekanismer i sving, kan vi både ha at CO2 kommer før temperatur og at CO2 følger etter temperatur. Det er ikke slik at det ene utelukker det andre.

    • Nei, Raaen,

      Her er du svært dårlig informert:
      “Det er også velkjent at under istider endrer CO2 seg før temperaturen – av samme grunn.”

      Det som faktisk er velkjent er at under istider, endrer CO2 seg i en lengre tidsskala 400 til 800 år etter at temperaturen har endret seg. Dette skulte Al Gore i sin film ved å si at det var komplisert, men du finner de relevante dataene både på Climate4you og i forskningen som er entydig på dette punktet mht årsak og virkning.

      Det er ikke vanskelig å finne tidsskalaer som viser at CO2 ØKER eller MINKER.
      Det som er relevant her er at vi står ovenfor kjente geologisk prosesser som gradbis tømmer atmosføren for CO2, og det er i forskningen beregnet at det kan gå så lite som 2 millioner år før nivået har sunket dit fotosyntesen opphører.

      Frislipp eller resirkulasjon av CO2 tilbake til atmosfæren vil forsinke opphøret av fotosyntesen, og dette prøver du å selge som utslipp, underforstått det forurenser og er et problem. Du burde skamme deg over å holde på slik.

Comments are closed.