Solflekkperiode 25 har startet

Klimanytt nr. 288. Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Jan-Erik Solheim.

Solforskere fra NASA kunngjorde på en pressekonferanse 15. september at solflekkperiode 25 har startet. Offisiell startmåned er desember 2019. Det betyr at solflekkperiode 24 ble nøyaktig 11 år. Den hadde middels lengde men ble den svakeste på 100 år (se også Klimanytt 57).

Flekker på solen er observert med teleskop fra 1610, men det var først etter daglige studier i nesten 40 år at en tysk apoteker ved navn Heinrich Schwabe i 1843 skrev at flekker på solen varier med en periode på omkring 10 år. Solflekkperioden har siden 1610 variert mellom 8 og 15 år, med en middelverdi på 11,06 år. Man regner med god oversikt over solflekkperiodene siden 1755. Perioden som startet da ble periode nr. 1.

Solflekkperiode 24 ble den svakeste på 100 år, og den 4. svakeste siden 1755. Den hadde maksimum i april 2014 med 114 solflekker, mens maksimum i gjennomsnitt er på 179 flekker. Bildet ovenfor viser solen ved maksimum i april 2014 sammenlignet med minimum i desember 2019. Det vi ser med vårt øye er mørke flekker fra områder med lavere temperatur. Men ser vi på sola med kamera som kan se ultrafiolett eller tar røntgenbilder, ser vi kraftige eksplosjoner på solskiven og ved randen kan vi se at materie blir kastet opp i magnetiske buer. Noen ganger så kraftig at bobler av ioniserte gasser blir kastet ut fra sola – og hvis retningen er riktig kan de treffe jorda. At en gass er ionisert betyr at den har elektriske ladninger. En vind fra sola med elektrisk ladete partikler passerer hele tiden jorda, men vinden blir sterkere og kan gi elektriske stormer når solaktiviteten stiger. Det gir oss kraftig nordlys, men kan også bety trøbbel for satellitter og elektriske ledningsnett på jorda.

NASA har varslet at solflekkperiode 25 vil bli omtrent som 24 i styrke, med et maksimum på 115 solflekker i 2025. Mest nordlys opptrer gjerne tre år etter maksimum.

Klimamessig har de de dype og lange solflekkminima falt sammen med perioder med lavere temperatur. En serie med dype og lange minima startet på 1400-tallet og perioden fram til 1850-1900 kalles Den lille Istid (se Klimanytt 266). Vinterisen i Nord-Atlanteren strakte seg nesten ned til Skottland og elver i Tyskland og Themsen frøs om vinteren. Deretter har solaktiviteten og jordas temperatur steget og isen i Arktis har krympet.

Det blir spennende om vi får en overgang til et kaldere klima som følge av lav solaktivitet i dette århundre.

Mer om solas periodiske variasjoner og Den lille istid i Klimarealistenes hefte «Naturen styrer klima», artikkel 21, side 48-49.




6 thoughts on “Solflekkperiode 25 har startet

  1. Takk til Geir Aaslid og Wilhelm Morgenstierne for svar. Wilhelm viste og til en artikkel av Maril-Solveig Seidenkrantz. Denne siste ga en god innføring i Milankovitch-teorien og i hva denne kan si om en forventet istid. Dette er nyttig kunnskap, men den gir oss bare det ene ledd i likningen for den totale innstrålingen. De andre leddene er solflekkteorien og et tall for mengden skyer. Det siste er vanskelig å bestemme.
    Når det gjelder solflekkene og deres betydning for klimaet, har Harald Yndestad skrevet en utmerket artikkel. Den ble først publisert i Sunnmørsposten, senere hos oss 13. juni 2017. Hans hovedpoeng er at : « Strålingen fra solen har forutsigbare perioder, styrt av de fire store planetene: Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Basert på denne teorien kan vi forvente en periode med gradvis mindre stråling fra Solen- kanskje til det nivået vi hadde på 1800- tallet. Forklaringen er at gravitasjonen fra planetene påvirker sirkulasjonen i Solens indre dynamo. Solens indre dynamo påvirker strålingen fra solens overflate, som leverer stråling til Jorden.» (sitat).Det vi da må forvente, er at den totale strålingen som når bakken, er en funksjon av Milankovitch- syklusene, gravitasjonspåvirkningen på Solen og mengden skyer. Det siste er det vanskelig å få kontroll på, men har noen forsøkt å lage en kurve som viser den totale virkningen av de to andre faktorene?

  2. Jeg viser til siste Klimanytt , nr 288. Hva sier oss at solflekkperiodene 24 og 25 ikke markerer inngangen til en full istid? Leste et annet sted at en mellomistid varer fra 10000 til 15000 år. Vi har brukt opp 11000 av disse , dvs teoretisk kan vi være på vei inn i den store nedstengningen.
    Einar Egeland

    • Einar,

      Vår mellomistid kan bli vesentlig lengre enn de forrige fordi denne er den eneste med perihel midt på vinteren, og dermed raskere snøsmelting på den nordlige halvkule. Denne effekten vil vare minst 3000 år til.

      Se imidlertid hva Javier skriver her:
      “In the absence of sufficient anthropogenic forcing glacial inception should take place in 1500-2500 years. The long interglacial hypothesis rests on the wrong astronomical parameter, high-equilibrium climate sensitivity to CO2, and uncertain model predictions of very long-tailed CO2 decay. It is not possible to determine at present if a glacial inception will take place over the next millennia. The precautionary principle indicates we should prepare for that eventuality as it would constitute the worst catastrophe humankind has ever faced.”

      https://judithcurry.com/2018/08/14/nature-unbound-x-the-next-glaciation/

    • Egeland. Det finnes flere ulike vitenskapelige artikler om når vi kan forvente at neste istid kommer. Et flertall av de jeg har lest, har antydet at neste istid kan komme forholdsvis snart. Det har gjerne vært henvist til at mellomistidene varer fra 10.000 år til 15.000 år og at vår mellomistid allerede har vart i 11.700 år. Jeg har imidlertid også lest en artikkel hvor det på en noe mer oppløftende måte fremkom at en ny istid tidligst ville komme om ca 20.000 år, ja, kanskje så sent som om 40.000 – 50.000 år. Det ble også pekt på at av 4 mellomistider ville en av dem ha en betydelig lenger varighet enn de tre andre og at vår mellomistid var av dem med lang varighet. Artikkelen var skrevet av professor ved Institutt for Geoscience ved Aarhus Universitet, Marit-Solveig Seidenkrantz. Artkkelen kan man lese her: https://videnskab.dk/naturvidenskab/er-vi-paa-vej-ind-i-en-ny-istid

  3. Det skal bli interessant i årene framover om det vil etableres en enda sikrere kobling mellom solaktivitet og klima. IPCC prøver jo så godt de kan å tåkelegge dette, selv om NASAs solforskere diskret har begynt å tilslutte seg øvrige solforskere om at et Grand Minimum er i kjømda. Men IPPC sliter med å vise at CO2 i stedet er hovedforklaringen på klimanendringer: Merk at IPCC angir “total radiative forcing” siden 1750 (relatert til økning i CO2-konsentrasjonen) til bare rundt 1.82 W/m² (Feldman et al., 2015). Og her vet vi samtidig at IPCC-studiene ikke har klart å få de ulike CO2-nivåene opp gjennom hundreårene til å passe sammen med de klimatiske syklusene uten ren modellmanipulering.

    Den IPCC-velsignede studien om 1.82 W/m² er ikke veldig mye hvis man f.eks. ser på studien “Sun-like Stars Shed Light on Solar Climate Forcing” ( https://iopscience.iop.org/article/10.3847/1538-4357/ab72a9/meta ) der Judge et al 2020 skriver at deres observasjonsanalyse basert på fotometrisk evidens indikerer at solpåvirkningen (solar forcing) på jordens atmosfære kan variere med så mye som ±4.5 W/m² siden 1750, som er “far larger than the IPCC estimate of −0.30 to +0.10 W/m²”. Kort sagt: Studien indikerer at solens betydning (solar forcing) siden 1750 er mye større enn IPCCs estimerte antropogene bidrag.

    For å sette dette i et faglig historisk perspektiv, så pekte Yndestad og Solheims studie allerede i 2017
    ( https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S1384107616300847 ) på at solaktiviteten i “the modern maximum period from 1940 to 2015” er en “relatively rare event, with the previous similarly high levels of solar activity observed 4 and 8 millennia ago”. Herunder viste man til at variasjonene i solaktiviteten siden 1700-tallet har variert mellom 1357.5 W/m² og 1362 W/m² (±4.5 W/m²).

    Altså omtrent det samme som Judge et al nå i 2020!

Comments are closed.