Det ustyrlige klimaet

Forfattet av Ove Huus, sivilingeniør.

Et essay i fem deler, med det politiske bakteppet og samrøret politikk vs forskning, med koblingen temperatur vs CO2, samt det du trenger å vite om naturens kretsløp for CO2 og den klimamodellering som brukes for å legitimere ønsket klimapolitikk. Når kartet ikke lenger stemmer med terrenget må konklusjonen bli en avkriminalisering av fossil CO2.

Innledning – det politiske bakteppet

I 1986 fokuserte FN på miljø og fattigdom i verden. Brundtland-kommisjonen var blitt opprettet i 1983 for å arbeide med nettopp dette problemkomplekset. Kommisjonens sluttrapport ble levert i 1987. Kommisjonen hadde vurdert både økonomiske spørsmål og klodens bærekraft.  

Tankesmien Romaklubben hadde tidligere hatt meninger om vekst-begrensninger på kloden og ga ut en bok om dette i 1972 – dette var en del av basis for kommisjonens arbeid under FN.

Klodens klimautvikling ble etter hvert et sentralt tema i FN. Kull- og oljeindustrien var blitt en mektig energileverandør. Bruk av kull, olje og gass hadde bidratt til forurenset luft og surt vann i deler av Europa -problemer som var direkte knyttet til datidens enkle og ufullstendige forbrenningsteknologi. Denne industrien førte og til at atmosfæren ble beriket med en liten porsjon ekstra CO2 – selve livets gass.

Dampingeniør Guy Stewart Callendar var blant de første som hadde ideer og tankegods om at CO2 fra fossile kilder hadde direkte innvirkning på klodens klimautvikling.

I 1988 etablerte FN sitt Klimapanel «IPCC – Intergovernmental Panel on Climate Change». Storbritannia (Thatcher) og USA var tydelige pådrivere bak etableringen av IPCC. Bakgrunnen for etableringen var Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles fremtid» og deretter Handlingsplanen «Agenda 21» der forretningsmannen Maurice Strong hadde stått for regien.

Under FN konferansen i Rio de Janeiro i 1992 hadde klimaspørsmålet og CO2 fått god vind i seilene. Etter 4 års forskning på dette omfattende vitenskapelige tema ble det mer eller mindre politisk bestemt at CO2 fra fossile kilder medvirket til klodens klimaendringer – kloden ville bli varmere enn normalt fremover.

Selv om CO2 er en svak klimagass sammenlignet med luftens fuktighet og skyer (H2O), fikk utslipp av såkalt fossil CO2 («menneskeskapt CO2») ganske snart et hovedfokus gjennom FN.

IPCC ble organisert under FN sitt kontor for Meteorologi (WMO) og lokalisert i Sveits. IPCC samarbeidet samtidig nært med FN sitt Miljøprogram (UNEP). 

IPCC sitt mandat var å vise/markedsføre via forskning at tilførsel av fossil CO2 til atmosfæren fører til oppvarming av kloden. Det er verdt å merke seg at mandatet ikke var formulert som et åpent spørsmål om hvorvidt tilførsel av CO2 fra fossile kilder gjør at kloden blir varmere.

Meteorologen Bert Bolin fra Sverige ble satt til å lede IPCC. Når FN møttes i Rio de Janeiro i 1992 var det etablert klima-modeller. Bern-modellen fremstod som en grunnleggende sentral klimamodell. Den beskrev og behandlet CO2 fra fossile kilder som en forurensing og belastning for klodens planteliv – en forunderlig og original tilnærming til saken.

FN og politikeres sin oppfølging av CO2 med fossilt opphav som en fremmed og livstruende klimagass, førte til politiske avtaler om kutt i slike utslipp i Paris i 2015. Oppfølging og etterlevelse av intensjonene i Paris-avtalen har vært problematisk, denne intensjonsavtalen er ingenlunde en politisk traktat. Toppmøtet i Madrid i 2019 ble ingen suksess og USA trakk landet ut av avtalen i November 2019. Neste toppmøte er planlagt å foregå i Glasgow i 2021.

Om Temperatur (Klima) og CO2

Forskning er ikke synonymt med vitenskap. Forskning må kvalifiseres etter strenge vitenskapelige normer – uten politisk styring – for å kunne anerkjennes som vitenskap.

Det er normalt at Jordkloden opplever klimavariasjoner. Alt liv på landjorden og i havet har gjennomlevd og tilpasset seg klimavariasjoner fra tidenes morgen for ca. 4,6 Milliarder år siden.

For 50 millioner år siden var landjorden i størrelsesorden og jevnt over 7 grader C (Celsius) varmere enn i dag og Polområdene var da uten is. For 5 millioner år siden og frem mot vår tid sank den globale temperaturen markant og førte til mer eller mindre islagte polområder.

I dag vet vi at temperaturen på kloden fortsatt varierer. Kaldest har det vært under istidene som innebærer utstrakt isdekke i Pol- og Nord-områdene inkludert i Norge med 3-4 km tykt isdekke.

De siste 10-20 istidene har vist seg å vare i størrelsesorden 100 000 år hver. Mellom istidene er det betydelig mindre is i Nord-områdene med temperaturer ca. 10 grader høyere enn under istidene ved midlere nordlige breddegrader og tilsvarende ca. 4 grader høyere over land og hav langs ekvator.

Disse markante klimaskiftene fører til at landskap og sjøbunn hever og senker seg. Sammen med endringer i is/vann-masser gir dette endringer i opplevd havnivå rundt om på kloden.

CO2 er først og fremst livets gass – en forutsetning og en vekstkraft som gir næring til alt liv på landjorden og i havet gjennom planters fotosyntese.

CO2 kommer fra jordens indre via utgassing og finnes oppløst i havvannet og er en del av atmosfæren. Det finns ca. 50 ganger mer CO2 oppløst i havet enn CO2 i atmosfæren.

Fotosyntesen i havet foregår ned til snaut 200 meters dyp – så langt som lyset rekker ned. Vekstkraften til planter avhenger av mengde CO2 i luften og i havet – et lavt nivå vil hemme planters vekstkraft og utviklingsmuligheter. I løpet av de siste 2 millioner år har kloden erfart relativt lave CO2 nivå.

Fotosyntesen i planter er en biokjemisk prosess der CO2 er hovednøkkelen for at energien i sollys omdannes til næring for alt liv. CO2 returnerer til atmosfæren når levende organismer respirerer og puster og når døde organismer i jordsmonnet og i havets sedimenter råtner og de-komposterer.

Såkalt menneskeskapt CO2 fra fossile kilder returnerer til atmosfæren via forskjellige forbrennings-prosesser. Med moderne separasjons- og forbrennings-prosesser kan forbrenning av kull, gass og olje produkter skje uten at lokale miljø trenger å bli skadelidende.

At moderne batteridrevne biler blir promotert som utslippsfrie lokalt under drift lukker øynene for helheten og det globale perspektivet.

Vulkanutbrudd medfører tidvis betydelige utslipp av CO2 pluss andre gasser, støv og aske fra jordens indre og kan føre til mer akutte og lokale miljø og klimaproblem.

Luften inneholder i dag ca. 0,04 volumprosent CO2 (400 milliondeler). CO2 blir kalt en sporgass og er usynlig og luktfri. 150 millioner år tilbake i tid var CO2 nivået om lag 5 ganger høyere enn dagens nivå.

Luften tynnes ut etter hvert som vi beveger oss oppover i atmosfæren. 50 % av alle gasser i atmosfæren finnes under 5 km over havoverflaten. Atmosfæren er åpen oppover og den inneholder bare ca 1 % luft når vi kommer 50 km opp i høyden.

Forholdet mellom temperatur (klima) og CO2 i atmosfæren har aldri demonstrert en innbyrdes lovmessighet – hverken i nivåer eller bevegelser gjennom klodens liv og æra.

I 2006 postulerte Al Gore i filmen «En ubehagelig sannhet» at tilførsel av fossil CO2 til atmosfæren fører til at kloden blir varmet opp unormalt. Det angivelige beviset for dette var hvordan klodens CO2 og temperaturendringer så ut til å henge sammen. Sammenhengen stammet bla. fra såkalte proxy-målinger i is som var opptil 1 million år gammel. Filmen viste tilsynelatende at når CO2 mengden økte, førte denne økningen til at temperaturen også økte.

Mer detaljerte studier og analyser med høyere oppløsning av de samme forholdene viser derimot at det som var proklamert som en sannhet i filmen er en ubehagelig løgn ut fra følgende sammenheng:

Når kloden går ut av en istid starter økningen av temperaturen på landjorden cirka 800 år FØR CO2 tar til å øke i atmosfæren.

Filmen ble for øvrig dømt i engelsk rett for å være både usann og uvitenskapelig også på en rekke andre punkter, – bla. når det gjaldt is og havnivåendringer.

Når varierende og økende CO2 beviselig ikke er årsaken til klodens markante temperatur/klima-endringer over slike lange tidsspenn gjenstår følgende 2 muligheter:

  1. Skiftende varme og stråling fra Solen
  2. Skiftende varme fra havet bla. via koblingen til klodens indre varme
Ljungquists temperaturrekonstruksjon

Siste istid terminerte for vel 11000 år siden. Vi vet at klimaet i mellomistiden etter siste istid har variert betydelig mellom kalde og varme perioder. Minoisk tid, Romertiden og den varme Middelalderen (MWP) er klare eksempler på slike varmere perioder. Den såkalte Lille istid (ca.1350-1750) har vært en tilsvarende kjølig periode.

Den overordnede generelle trenden gjennom denne siste mellomistiden viser en svakt synkende global temperatur og tilsvarende et svakt økende CO2 nivå i atmosfæren.

Den antatt noe varmere periode som kloden nå synes å være på vei mot kan derfor forventes å medføre noe lavere økt middeltemperatur i forhold til de forrige varmeperiodene nevnt ovenfor – innen kloden beveger seg mot neste istid.

Kontinuerlige målinger etter 1960 av atmosfærens CO2 nivå viser at spesifikke endringer i CO2 nivåer opptrer normalt ca. 1 år etter spesifikke endringer i temperatur – målt både i atmosfæren og i havoverflaten.

Etter siste verdenskrig og frem mot 1980 – erfarte Europa en tydelig jevn, kald periode – og det i en tid med økende bruk av fossile brensler og økende utslipp av fossil CO2.

Dagens påståtte temperaturøkning er i beste fall midlertidig siden vitenskapen om Kosmos virker klar på at solen vil gi oss noe lavere stråling og varme i en kort periode rundt år 2040 – i en såkalt «Grand Solar Minimum» periode.

Om noen få tusen år vil kloden igjen gå inn i en ny istid ifølge påviste, langsomme og anerkjente globale klimaperioder i vår tid – de såkalte Milanković periodene.

Klodens liv, rytme og CO2 utveksling

Det er rimelig enighet om det årlige overordnede CO2 regnskapet på kloden – fordelt på hav og land. Den samlede mengden CO2 i atmosfæren er også kjent. Dette CO2 regnskapet tilsier at beholdningen av CO2 i atmosfæren har en omløpstid på kloden på 4 år eller mindre.

IPCC velger imidlertid å betrakte CO2 med fossilt opphav som en fremmed og uønsket inntrenger i atmosfæren og tildeler fossil CO2 særegne lange omløpstider i sin klimamodell. Denne betraktningen underbygger det politiske begrepet «menneskeskapt klimaavtrykk».

CO2 kretsløpet med naturlige og antropogene kilder

En syklus på ca 4 år for klodens CO2 bruk innebærer at atmosfærens beholdning av CO2 omsettes innenfor denne tidsrammen. Av denne omsetningen er ca. 60% rettet mot livet på landjorden og tilsvarende ca. 40 % mot livet i havet. (red. anm. figur fra Harde 2017)

CO2 kretsløpet i atmosfæren kan illustreres ved hjelp av et basseng fylt med vann der mengde og nivå med vann i bassenget tilsvarer beholdningen av CO2 i atmosfæren. Bassenget er åpent og utstyrt med 1 innløp og 1 utløp. Mengde og nivå i bassenget er stabilt så lenge mengden som strømmer inn tilsvarer mengden som strømmer ut. Hvert år strømmer 1/4 av bassengets volum inn og ut av bassenget når 4 års omløpstid legges til grunn.

Når tilstrømningen varierer i styrke fører det til at nivået/balansen i bassenget justeres opp eller ned – inntil tilstrømningen samsvarer med utstrømningen. Slike justeringer skjer kontinuerlig og i varierende tempo og innen 4 års syklusen som nevnt.

Dagens tilstrømning til atmosfæren har et innslag av vel 4% CO2 med fossilt opphav. Siden CO2 er en svak klimagass sett i forhold til luftens/ atmosfærens fuktighet, gir dette fossile tillegget et helt ubetydelig såkalt klimaavtrykk. Direkte og kontinuerlige målinger av temperatur og CO2 etter 1960 viser dessuten at nesten all CO2 (ca 98%) omsettes allerede etter ca 1 år.

Når vi i tillegg inkluderer forhold som klimafølsomhet og de beskjedne nivåendringer som gjelder her – er det snakk om helt ubetydelige klimapåvirkninger («menneskeskapte klimaavtrykk») fra fossil CO2 i området 1>0 %.

Om lag 70 % av Klodens overflate er dekket av hav. Havet har et volum som er om lag 11 ganger så stort som landjordens volum over havnivået. Havets skiftende bølger, strømmer, oscillasjoner og påførte vinder gjør havet til klodens suverene regulator og distributør av varme og kulde. Kalde deler av havvannet evner å holde mer CO2 oppløst enn tilsvarende varme deler.

Mengden med oppløst CO2 i havets overflatevann tilstreber til enhver tid å være i balanse med CO2 nivået i luften direkte over havets overflate ifølge den såkalte Henryloven.

Det grunne og relativt varme overflatehavet sammenblandes i løpet av 10-100 år ved hjelp av vind, bølger og varierende strømmer. 90 % av havet består av kaldere dyphav og dette sirkulerer og sammenblandes fullstendig først etter flere hundre år.

Havbunnens forskjellige bunnsedimenter som er i kontakt med havvannet benevnes gjerne som havets 3-dje lag. I dette laget foregår CO2 utjevningen over lengre tid, -typisk over mange tusen år.

Klimamodeller og fossil CO2

I IPCC sin modellverden gjør modell-byggerne og forskerne følgende forutsetninger knyttet til den fossile andelen CO2 som strømmer ut i atmosfæren:

  1. All økning i atmosfærens CO2 innhold etter år 1750 (starten av industrielle revolusjon) tilskrives fossil CO2.
  2. All fossil CO2 som strømmer ut i atmosfæren gis et «klimaavtrykk» ved at denne fossile strømmen dirigeres til å oppholde seg i atmosfæren over lengre tidsspenn.

Dette er 2 oppsiktsvekkende, spekulative og amatørmessige forutsetninger som mangler et vitenskapelig fundament og som derfor ikke er bærekraftig.

IPCC sin begrunnelse for disse forutsetningene finnes i tankegodset for oppbygging av den grunnleggende Bern-modellen, herunder;

  • I år 1750 befant livet på kloden seg i en naturlig balanse og det var ingen tilførsel av CO2 fra fossile kilder.
  • CO2 med fossilt opphav omtales av forfatterne bak Bern- modellen ( bla. Siegenthaler og Joos) som en inntrenger i atmosfæren («a carbon perturbation»). Inntrengeren omtales som en unaturlig, ernæringsmessig byrde for planter – nærmest en forurensing. Derfor tildeles fossil CO2 ekstra oppholdstid i atmosfæren for at plantene skal kunne nyttiggjøre seg/renske ut denne – («carbon sequestration»).Tidsbehovet for å sirkulere og «renske ut» den fossile CO2 blir satt til å variere. Her har modellbyggerne satt sammen forskjellige prosentandeler og tidsalternativer – fra 1,33 år til flere 10-år og flere 100-år, -samt at en del tilskrives livsvarig opphold.
  • Modellens fysiske oppbygging består av firkantede elementer/bokser fordelt i 3-5 lag spredd rundt hele kloden – flere hundre tusen i tallet avhengig av valgt størrelse på boksene og antall lag. IPCC benytter en rekke varianter og navn på denne modelltypen.
  • I modellene inngår fossil CO2 og øvrige drivhus-gasser bla. Metan – CH4. Gassene tilføres luften og sirkuleres så gjennom modellen – som deretter beregner utfallet gjennom prognoser over antatt økt energipåtrykk på klodens overflate med tilhørende temperaturutvikling.

Dette er spekulative simuleringsmodeller.

Kunnskapen om den kontinuerlig skiftende og dominerende drivhuseffekten fra luftens fuktighet og skyer er nærmest umulig å forutsi. Å definere inn slike mer eller mindre kaotiske elementer i datagrunnlaget for modellen og de påfølgende beregningene blir derfor en teoretisk øvelse som ikke evner å gjenspeile klodens klimakompleksitet.

Modellen og modellvariantene som IPCC har utviklet krever tilgang på mye avansert og kostbar regnekraft. IPCC er klar på at det er betydelige og varierende usikkerheter knyttet til disse beregningene av økt temperatur.

I praksis er det utenfor menneskelig makt å kunne modellere et bortimot perfekt naturlig kaotisk system på en troverdig måte.

Slike naturlige usikkerheter og variasjoner – også effekten av fossil CO2 – er betydelige og er underkommunisert.

Siden planter gjennom fotosyntesen umulig kan skille mellom forskjellige CO2 kilder med identiske molekyler – gir en slik modell dessuten en falsk fremstilling av klodens virkelige liv.

IPCC har erkjent at de har problemer med å omsette vitenskapelig kunnskap om skiftende skyer, varierende sol samt havets dynamikk inn i sine modeller på en måte som simulerer klodens klimautvikling. Slike usikkerheter er betydelige og blir ikke kommunisert via politikere og presse.

Ettertanke og diskusjon

Grunnen til at vi i dag måler et noe økt CO2 nivå i atmosfæren i forhold til nivået ved starten av den industrielle utvikling har å gjøre med at kloden nå returnerer til en litt varmere tilstand i forhold til den kjølige perioden i årene 1250 til 1750 med tilnavnet «Den lille istiden». Når de trege havene etter hvert blir noe varmere fører det i sin tur til at noe av den oppløste CO2 i havet slippes ut i og tas opp av luften i atmosfæren. Proxy målinger på CO2 utvikling i atmosfæren fra iskjerner i Antarktis (Law Dome) sammenholdt med temperatur data viser og en slik sammenheng der tidsdifferansen i utvikling mellom temperatur og CO2 er ca 100 år.

Dr. Manns hockey-kurve

IPCC er nå i ferd med å feile med sitt postulat om at tilførsel av fossil CO2 til atmosfæren fra menneskers aktivitet gjør kloden varmere. Det endelige beviset for dette er pågående målinger av klodens temperatur i forhold til modellens temperatur-prognose som fremstilles i den såkalte hockey-kurven. 

Dette er målinger som ikke harmonerer, men som nå tvert imot i økende grad spriker og peker i hver sin retning. 

Kartet stemmer ikke lenger med terrenget. Da sier sunn fornuft at vi må stoppe opp og gjennomgå den oppkonstruerte modellen og dens forutsetninger i tråd med vitenskapelige metoder.

Temperatur-målinger og sammenstillinger samt kvalitetssikring av temperaturdata på kloden viser seg å være en virksomhet som fortsatt er beheftet med mye lokale særegenheter mellom by, land, fjord etc. og med eksempler på mangel på gjennomgående vitenskapelig tilnærming. Temperaturrekorder, issmelting, havnivå og endringer i arts/bio-forhold (eks. antall isbjørner) er generelt attraktiv mat for værmeldere og presse som på lettvint vis tar slike målinger til inntekt for pågående menneskeskapte klimaendringer.

Grunnleggende forståelse av temperaturforskjeller knyttet til for eksempel urbane forhold, høyde over havet, breddegrad og luftfuktighet -blir sjeldent forstått og kommunisert.

Å forutsi globale temperaturtrender og middeltemperatur på grunnlag av begrenset forståelse av regionale målinger med sterke naturlige særegenheter og variasjoner reduserer tilliten til dagens offisielle data ytterligere.

Eksempler på slike naturlige og geografiske særegenheter er forskjeller mellom relativt varme strøk på land og hav rundt ekvator i forhold til kalde strøk og havområder rundt Antarktis og Arktis.

Moderne temperaturmålinger et stykke opp i atmosfæren med bruk av satellitt og radar gir nå globale temperaturdata av høy kvalitet slik disse meldes fra «University of Alabama Huntsville» (UAH), – uten at media formidler dette.

En vitenskapelig forståelse av klodens skiftende havnivå er tilsvarende et område som lider under mangel på helt grunnleggende forståelse i pressekretser til å stille kritiske spørsmål til målinger, rekorder og prognoser fra forskjellig hold.

Fornybar energi som sol og vind er ettertraktet og populært, men har og ulemper med lav energitetthet og krever tilgang på natur og arealer som kan bryte ned miljø og levende liv. Slike ustabile energiløsninger trenger og mellomlagring av energien ved bruk av batterier som over tid vil gi miljø og ressurs utfordringer – utfordringer som foreløpig er mangelfullt belyst.

Den vestlige verden står nå i en strid om makt i klimaspørsmålet -mellom politikk og penger på den ene siden og vitenskap/kunnskap på den andre.  

Det er svært betenkelig at toneangivende presse/kringkastere demonstrerer liten evne og vilje til selvstendig å undersøke fakta i saken – og i stedet velger å forholde seg ukritisk til den politisk styrte konsensusbaserte forskning og dens klimamodeller.

NRK er eksempel på en institusjon som nå bevisst velger å skygge unna offentlig debatt om klima, og NRK er ikke alene, de fleste norske aviser følger aktivt og lydig opp denne politiske linjen.

En vanlig aktivitet i moderne oljeindustri er å kunne injisere væsker og gasser ned i undergrunnen med sikte på trykkstøtte og økt utvinning av reserver der dette er mulig og lønnsomt.

Norge og Equinor har nå under planlegging å fange og injisere CO2 fra landbasert industriell virksomhet tilbake i undergrunnen. Dette tilsier at klimapolitikken er i ferd med å kunne bli en kostbar ny industrisatsing med fantasifull tro på at dette skal bidra sterkt til å «redde klodens klima».

Norges nyere transportpolitikk vitner om tilsvarende tro og ressurssløseri. Kanskje IPCC kan sies å være det gamle Orakelet i Delfi i en moderne drakt?

Det vil selvfølgelig føre til et kraftig politisk nederlag å komme med noen form for innrømmelser i dette spørsmålet.

USA har dog vist vilje, interesse og styrke for nettopp det etter å ha gjennomgått saken ved høring i Senatet. USA har etter dette trukket seg fra Paris-avtalen og fulgte Madridmøtet fra sidelinjen.

Det at flere store nasjoner som Russland, Kina og India holder igjen med å forplikte seg til avtaler om kutt i utslipp kan og oppfattes som liten tro på realiteten i det IPCC legger fram. I Australia er det nå enkelte politikere som lytter mer til vitenskap enn forskning under IPCC.

Konklusjon

Mangelen på gode og forklarende svar fra politisk hold til klimaspørsmål generelt samt mangelen på overbevisende forskningsresultater gjør at skepsisen til saken fra vitenskap og folk flest nå er i ferd med å tilta og komme til utrykk.

FN hadde i 1986 fokus på utviklingen av verdens fattigdoms og miljø -situasjon i lys av den industrielle utvikling. Det er oppsiktsvekkende at dette har endt opp med et angrep -i ly av klodens klimautvikling- på den energiformen som for tiden kan bidra best, billigst og sikrest til sårt tiltrengt energi for verdens fattige mennesker og deres levemiljø. I den grad økt menneskeskapt aktivitet er bra for miljøet bør politikere og forstå og ta inn over seg at et beskjedent økt bidrag av CO2 til atmosfæren betyr en mer grøderik og sterkere klode fremover.

Det betyr ikke at det er moralsk og etisk rett for den rike og moderne delen av verden å fortsette med sitt pågående overforbruk og sløsing av energi og ressurser samt forsøpling av natur og miljø.

Hva enn en politisk bestemmer seg for å gjøre må dette være basert på fakta og sann kunnskap. Hvorfor forskes det fortsatt med klimamodeller under FN som beviselig feiler – mens mer tidskritiske miljøspørsmål fra moderne menneskers overforbruk seiler sin egen sjø uten effektive tiltak?

Det er nå på høy tid å begynne å avkriminalisere CO2 fra fossile kilder som en «klima og miljøversting». En slik avkriminalisering kan skje gjennom at det reises forslag om å opprette en norsk klimakommisjon på den moderne vitenskapens premisser.

5 thoughts on “Det ustyrlige klimaet

  1. Hei, synd at det ikke lengere er mulig og videresende artikler til e-postadresser. Jeg hadde en mengde jeg delte artiklenemed, men nå er det slutt. Det er ikke alle som er på f-book eller twitter.

    • Hei Knut,

      Hvis du klikker på det oransje ikonet nederst, så får du opp flere muligheter til å dele, inklusive epost.

  2. Et svært godt innlegg. Jeg håper vår utrettelige meningsmotstander gjennom mange år, Seip, leser dette.

Comments are closed.