Det er SOLA som styrer klimaet

Skyldes nesten all global oppvarming mennesker?

Den 21. januar hadde Teknisk Ukeblad en artikkel hvor Cicero-forskeren Bjørn Samseth hevdet at nesten all global oppvarming skyldes mennesker. NTB spredte den videre. Men det er solsystemet som rår over endringer i global temperatur. Vi mennesker rår over miljø og økosystemer. Gjør vi det på en god måte, kan naturen tilpasse seg endringer som alltid kommer.

Artikkelen nedenfor sto opprinnelig i Sunnmørsposten den 9. juni 2017. Den passer godt som et svar til Samseth.

Av professor emeritus Harald Yndestad, NTNU Ålesund

Vår oppfatning av solen preger vår forståelse av klimaet. Stråling av varme fra solen har siden Aristoteles vært betraktet som konstant. Da Galileo rettet sin nye kikkert mot solen, og oppdaget han imidlertid at solen hadde svarte flekker.

Solflekkene endret seg over tid, og varslet en aktiv sol. Antall solflekker ble til en dataserie, som viste at de kom i perioder på ca. 11 år. Det var altså noe forutsigbart i naturen, som styrte aktiviteten på solen.

På 1800-tallet la en også merke til at det var en sammenheng mellom kalde klimaperioder, og perioder uten solflekker. Det var et varsel om at varmen fra solen ikke er konstant. Solen kan ha påført oss kaldere klimaperioder, kalde perioder som kan komme tilbake.

I den senere tid har iskjerneprøver fra Grønland gitt oss en ny generasjon dataserier som over flere tusen år viser endringer i temperatur og stråling fra solen. Kalde klimaperioder med redusert stråling fikk navn som: Oort (1010-1070), Wolf (1270-1340), Spörer (1490-1550), Maunder (1640–1720) og Dalton (1790-1820).

Det tydet på en aktiv sol, som kontrollerer kalde og varme klimaperioder. Endringene i solaktiviteten i den senere tid varselet en mulig ny kald klimaperiode, kanskje allerede om noen få 10-år. En Maunder-periode tilsvarende 1600-tallet, eller en Dalton-periode, tilsvarende 1800-tallet.

Klima og konstant sol
Solflekker forteller noe om aktiviteten på solens overflate. Varme til jorden tilføres via elektromagnetisk stråling. Satellittbasert måling av stråling fra solen startet først i 1979. Etter noen år med målinger var det tilgjengelig en kort satellittbasert dataserie med direkte stråling fra solen.

Målingene ble tilpasset en statistisk modell (lineær regresjon), trolig for å redusere usikkerheten. Men en slik modell skiller ikke mellom måleusikkerhet og naturlige variasjoner. Resultatet ble registrering av en tilnærmet konstant stråling fra solen.

Målingene ble forlenget bakover til 1800-tallet, og vi fikk en dataserie (PMOD) som viste en tilnærmet konstant stråling fra solen. I klimapanelets 5. rapport fra 2013 fremgår det at solen fra 1890 har endret global temperatur mellom 0 og 0.1 grader. Altså en konstant sol, som i læren fra Aristoteles. Økning i global temperatur var i samme periode ca. 0.9 grader. Når solen er konstant, og global temperatur stiger med ca. 0.9 grader, er det noe som ikke stemmer. Spørsmålet var, hvor kunne denne varmen komme fra? Forklaringen ble at veksten i global temperatur på 0.9 grader mest sannsynlig er menneskeskapt. Forårsaket av klimagassen CO2.

Målinger fra 1960 viste at det i samme periode hadde vært en sam-menheng mellom vekst i CO2, og vekst i global temperatur. Om veksten i CO2 fortsetter, vil denne sporgassen kunne drive opp global temperatur med 2 grader fram til 2050 og 4 grader fram til 2100. Vi fikk så forestillingen om at en kan regulere global temperatur, ved å regulere utslipp av CO2. Men ser en litt nærmere på dataseriene for stråling fra solen, global temperatur og CO2, ser vi er at det er solen varmer opp havet, og at oppvarming av havet fører til mer CO2.

Klima og variabel sol
Hypotesen om global oppvarming vokste fram i kraft av at vi manglet en samlet forståelse av årsaken til naturlige klimaendringer. Samtidig vokste det fram en gryende skepsis. En skepsis forankret i at klimapolitikken stolte mer på modeller av naturen, enn på reelle målinger av naturen.

Iskjerneprøver viste spor etter en aktiv sol og store temperaturvariasjoner over tusen år. En ny dataserie (ACRIM) over direkte stråling fra solen, uten justering av satellittdata, viste en variabel sol med variasjoner på ca. 0.3 % over 300 år. En variabel sol som kunne forklare variasjoner i global temperatur over flere hundre år.

Iskjerneprøver fra Grønland viste at mottatt strålingen fra solen har periodiske endringer over flere tusen år.

Spørsmålet var så hva som kan være kilden til periodene. Kan det være en underliggende årsakenes årsak, som påvirket stråling fra solen og som påvirker klimaet på jorden?

I 2014 starta vi ved NTNU i Ålesund et arbeid for å analysere helt nye dataserier for stråling og solflekker fra solen. Et arbeid som ble publisert i tidsskriftet New Astronomy i 2016. Denne undersøkelsen viste, for første gang, at stråling fra solen har forutsigbare perioder, styrt av de fire store planetene: Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun.

Forklaringen er at gravitasjon fra planetene påvirker sirkulasjonen i solens indre dynamo. Solens indre dynamo påvirker stråling fra solens overflate, som leverer stråling til jorden.

Skal en beregne gode prognoser for framtiden, må en ta utgangspunkt i noe forutsigbart. Med nye dataserier over stråling fra solen og forutsigbare perioder fra de fire store planetene, kunne en forklare de kalde klimaperiodene over 1000 år, og hvorfor vi fikk et gradvis varmere klima fra 1800-tallet. De nye dataseriene for stråling fra solen over 300 og 1000 år, viste samtidig at vi framover mot 2050 kan forvente en periode med gradvis mindre stråling fra solen. En «kaldere sol». Kanskje til det nivået vi hadde på 1800-tallet.

Naturen rår
På 1800-tallet studerte George H Darwin (sønn av Charles) dataserier over målt havnivå utenfor London.

Han fant da at lange perioder i solsystemet hadde makt over tidevannet, og startet samtidig diskusjonen om månens kunne påvirke klimaet. I 1960-årene kom datamaskiner med en ny generasjon metoder for å undersøke klimadataserier. Man fant da klimaet ikke hadde helt tilfeldige endringer over tid. Klimaet var påvirket av kjente astronomiske perioder med referanser til månen, solen og solsystemet.

I de senere år er har leting etter olje gitt oss en ny generasjon metoder for å analysere lange dataserier. Med nye metoder kan nå vi nå studere mer i detalj hvordan klimaet følger endringer i stråling fra solen og tidevann styrt av månen. Videre hvordan periodene brer seg i havstrømmer, hvordan de påvirker nedbør og utbredelse av arktisk is, og hvordan de påvirker økosystemer.

Når klimaet påvirkes av solsystemet, får det også likhetstrekk med tidevannsperiodene til Georg H Darwin. Varme og kalde perioder følger hverandre, i perioder fra timer til tuseners av år.

Det er altså solsystemet som rår over endringer global temperatur. Det menneskene rår over, er miljø og økosystemer. Rår en her på en god måte, kan naturen selv tilpasse seg de endringene som alltid kommer.

Abonner på Klimanytt:

Kategorier

16 kommentarer

  1. NASA bekrefter at CO2 ikke fører til økt temperatur. Akkurat. Har du dokumentasjon?

  2. styrt av de fire store planetene: Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun…Jeg tror man kan ta med Venus også, fordi den er så nærmer jorden.

  3. Og NASA bekrefter alle de eksperimenter som viser at økende konsentrasjon av CO2 ikke hever temperaturen, inkludert eksperimentet til Klimarealistene. Når skal alle disse pssudovitenskapelige lærebøkene trekkes ut fra pensum til barna våre? At vi nå har to generasjoner hjernevaskede folk koster samfunnet dyrt. Ikke bare i form av penger, men også i form av frihet. Det er knapt en bedrift igjen som ikke tar politiske standpunkter i tråd med FN. Blir vanskelig å snakke fritt rundt lunsjbordet da. FNs bærekraftsmål nummer 13: stoppe klimaendringene. Kanskje FN vil stoppe AMO? Eller stoppe Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun?

    https://phzoe.com/2021/02/06/greenhouse-gases-are-coolants/

  4. Om mennesket var skuld i all global oppvarming, så må dei og vera skuld i all avkjøling. Det er ein ting som er underkommunisert, og det er atmosferen evne til og styre vindar og frakta kalde og varme rundt vår klode. Dette må da ha stor verknad på klima. Kvifor er det ingen som diskuterer dette?

    1. For at den globale middeltemperaturen skal øke eller synke varig (mer enn 2- 3 år), må det skje noe med energibalanse. Dvs at det må skje en endring i ytre pådriv. Ytre pådriv kan f.eks være endring i solinnstråling, eller endring i utgående stråling fra jordoverflata. Vinder i atmosfæren er ikke et ytre pådriv, kun omfordeling av energi som allerede er i postsystemet. Ergo det har ingen varig påvirkning på global temperatur.

  5. Jeg ser at man nå tillater at folk med meninger i på denne siden ikke trenger skriver sitt fornavn og etternavn. Jeg regner f.eks. med at ingen heter Carbomontanus. Det kunne være greit å vite hvem vedkommende var. Har man begynt med nytt regelverk med hensyn til kommentarskriverne?

    1. Jeg har bedt ham tilkjennegi seg, og sagt at jeg sletter innlegg uten fullt navn.

      1. Carbocatmus inlegg kan jo også slettes ut i fra sitt innhold. Det bidrar ikke til en opplysende debatt – selv ikke om hva han mener.

  6. Så sirkulasjonen i solens indre dynamo er variabel, har man funnet ut. Høres slett ikke usannsynlig ut, gitt at variabel gravitasjon river og sliter. Så hva med sirkulasjonen i jordens indre? Er den uforanderlig over tid? Eller kan det tenkes at også denne er variabel? Temperaturendringer i borehull verden over tyder på det. Vi snakker om en beskjeden temperaturøkning på bare 1 grad (kanskje mindre om man justerer for byoppvarmig) siden 1880. Jeg klarer ikke helt se hvorfor man mistenker andre faktorer enn sol og geovarme. At temperaturen sank mellom 1940 og 1975, viser jo med all tydelighet at CO2 ikke kan være en hoveddriver av klimaet. Dessuten, ingen eksperimenter har så langt kunne påvise at temperaturen kan stige som følge av økt CO2-konsentrasjon. De som angivelig har oppnådd temperaturstigning har enten jukset, eller ubevisst oversett andre faktorer i oppsettet som forklarer temperaturstigningen. Forklaringsmodellen til alarmistene er bevisst mangelfull. Den leder vanlige folk til å tro at stråling er stråling, og hopper bukk over det faktum at stråling med en frekvens lavere enn x Hz, ikke kan varme opp et objekt med temperatur tilsvarende x Hz eller høyere. Sagt med andre ord, stråling emittert fra et objekt kan aldri returneres til et objekt og gjøre dette enda varmere, slik man mer eller mindre eksplisitt blir fortalt i denne videoen. Kan magien i videoen forklares med energiligninger?

    https://forskning.no/klima-meteorologisk-institutt/forklarer-drivhuseffekten-med-animasjonsvideo/1345603

    1. Interessant at Benestad reklamerer med at han forklarer drivhuseffekten vitenskapelig korrekt. Og som vanlig er det noe som er riktig, men så skjærer han som vanlig ut i banaliteter. Også på deres nettsider har han (og andre) en fremstilling som er under enhver kritikk. Bl.a. at Tyndall (og Fourier) var den første som målte at CO2 var en viktig drivhusgass. Igjen noe er korrekt, men han hopper lett over konklusjonen om at CO2, metan, ozon og N2O hadde en effekt, men den var beskjeden. Det var vanndamp som var den nesten totalt dominerende.

      1. Dette er egentlig et svar også til Bergenes andre kommentar om CO2-effekten, samt den usikkerhet som råder rundt CO2-effekt i fysikken isolert versus i multifaktorielle modeller. Dvs. at betydningen av CO2 for global temperatur framtrer på to ulike måter i hhv. a) ren fysikk versus b) klimamodellering:

        a) I utgangspunktet forholder også NASA seg til det “naken” fysikk sier om CO2 og temperatureffekt, selv om det finnes usikkerhet også her. Men la oss holde oss til velbrukte estimater på at temperatureffekten av CO2 følger en logaritmisk kurve for de initielle 20 ppm som gir ca. 1,7C økning. Den logaritmiske effekten viser seg så stadig tydeligere ved at neste 20 ppm bare gir 0,35C økning, osv. Ved dagens CO2-innhold på ca. 400 ppm gjenstår bare ca 0,2% av initiell oppvarmingseffekt, dvs. en “klimaeffekt” (over tid + ved stabilt ppm-nivå) på 0,0046 grader. En dobling av dagens atmosfæriske CO2-nivå vil ut fra dette ha neglisjerbar effekt på global temperatur per se. Så langt er nok de fleste miljøer enige.

        b) NASAs og lignende klimamodeller anvender imidlertid feedbackprinsipper (tilbakekobling) som gir en forsterkningseffekt i tillegg til CO2 sin initielle effekt på temperaturforholdene. De viktigste temperaturregulerende faktorene her er som kjent ikke CO2, men vanndamp/skyer og tilhørende apsorbsjonsnivåer av sollys på jordens overflate. Disse dynamiske forholdene er selvsagt omtrent umulige å modellere og beregne som fortløpende globale påvirkningsfaktorer, og tilfører dermed en stor usikkerhet i klimamodellene. For å gjøre dette enda vanskeligere, så er der også en rekke andre tilbakekoblingsmekanismer, f.eks. havsirkulasjonen, atmosfæriske kjemiske reaksjonsforhold, og klodens løpende endringer i vegetasjon og opptak/frigjøring av div. kjemiske elementer og gasser i havet og på landjorda.

        Spørsmålet om CO2 sin “klimaeffekt” er derfor om man nøyer seg med å anvende fysikkens nakne (logaritmiske) effekt av CO2 mht. temperatur, eller også bringer inn de langt mer usikre tilbakekoblingsantakelsene, og til slutt: I hvor stor grad tilbakekoblingseffekter kan/skal ses relatert til CO2-nivå:
        For modellenes del (som inkluderer tilbakekoblingsmekanismer) må man nemlig ikke glemme at mens
        a) fysikkens isolerte anslag for CO2 er logaritmisk avtagende, så er det
        b) vanskelig å se hvordan klimamodellenes effekt av tilbakekoblinger hensyntar denne avmatningen av CO2 tilsvarende. Dette har som kjent skapt ulike former for kritikk helt siden tilbakekoblingsfokuserte klimamodeller ble tatt i bruk.

        Dette i all enkelhet for i alle fall å klargjøre hva man diskuterer – og ikke diskuterer – mht. CO2 og “klimaeffekt”.

Kommentarer er stengt.