Det er SOLA som styrer klimaet

Energi etter pandemien

For Norge er tidens kardinalspørsmål utviklingen i energimarkedene etter pandemien, hvordan forbruksmønstrene for elektrisitet, oljeprodukter og naturgass vil utvikle seg etter lengre tids nedstengning av samfunnet i store deler av verden. Noen håper på en sanering av fossil energi, at fornybar energi vil erstatte olje og gass, kanskje også kjernekraft. Andre er mer skeptiske og påpeker vanskene med å lagre vindkraft og solkraft og behovet for en stabil forsyning av energi, i tillegg til kostnadene. 

Av professor Øystein Noreng

I Norge har tenketanken Manifest Analyse meldt seg i debatten med skriftet «Den grønne kjempen», utgitt i mars 2021. Rapporten er skrevet av UCL Institute for Innovation and Public Purpose (IIPP) i London etter oppdrag av Manifest Analyse. 

Rapporten søker å anlegge et helhetssyn på Norges plass i en internasjonal omstilling til grønn energi. Den hevder at oljealderen går mot slutten. Norge hevdes å kunne gjøre en stor innsats i denne omstillingen. Rapporten anbefaler å renasjonalisere Equinor for å gjøre selskapet til et virkemiddel i «grønn» energipolitikk. Et annet forslag er å bruke Statens Petroleumsfond Utland, Oljefondet, til å støtte «grønn» industri. Rapporten presenterer dristige tanker sammen med uklare og til dels misvisende begrunnelser. 

De høytflyvende tankene bygger i noen tilfelle på enkle påstander som ved nærmere ettersyn viser seg å mangle grunnlag i virkeligheten. Eksempelvis skriver rapporten «Fondet kan bare sikre nordmenns nåværende og framtidige velferd hvis det brukes til å finansiere framtidens og ikke fortidens produksjonsmidler.»  Hva menes? 

Fondet har vist seg vellykket ved en fleksibel strategi med et øye for innovasjon. Den gjennom 20 år rimelig gode avkastningen på investeringene antyder ikke satsing på fortidens produksjonsmidler. 

Videre anbefaler rapporten et «grønt industrielt statlig holdingselskapSelskapet bør ikke bli en passiv finansiell aktør, men delta aktivt i den strategiske industrielle koordineringen og utviklingen. Historisk har Norge tapt store summer på jernverket i Mo. Statens satsing på olje var vellykket i de første fasene, da oppgaven var å etablere et nasjonalt selskap i en etablert industri. Rapporten har mange interessante tanker om statens rolle i industripolitikken, men noe fortoner seg som gammel (og sur) vin på nye flasker. Den unngår behendig å ta opp delikate spørsmål om styring og kontroll av statlige foretak, selv om Equinors tap på land i Nord-Amerika burde være et nærliggende eksempel. 

Rapporten er sparsom med konkrete eksempler og faktiske beregninger. Behandlingen av teknologi er i et visst monn preget av ideologi, ønsketenkning. En mer alvorlig innvending er at den er sterkt preget av debatten i Europa, først og fremst EU, uten synderlig forståelse for problemene i resten av verden – som huser størstedelen av menneskeheten. Den mest alvorlige faglige innvendingen er fraværet av definisjon av «det grønne skiftet». I rapportens andre avsnitt står det «Det globale grønne skiftet representerer en stor utfordring for alle nasjoner, spesielt for petroleumsdominerte økonomier.» Hva menes? 

Øystein Noreng

Verden har flere ganger tidligere forandret sine energivaner.  Først kom overgangen fra ved til kull. Den ble drevet av markedet: billig kull kunne fortrenge mer kostbart trevirke. Dernest kom oljen inn i bildet, og senere naturgass. Erfaringene er at nye energikilder supplerer etablerte energikilder snarere enn å erstatte dem, at strukturelle endringer i energimarkedene tar lang tid, mange tiår, og krever store investeringer i produksjon, infrastruktur og utstyr hos forbrukerne. 

Status i 2021 er at verden ikke er ute av kullalderen, den er kanskje midt i oljealderen, og kan være i begynnelsen av gassalderen. Til tross for sterk politisk sponsing og omfattende økonomisk stønad gjennom lengre tid sto fornybar energi (utenom vannkraft) for under fem prosent av verdens energiforbruk i 2019. På denne bakgrunn kan utfordringen fra «det globale grønne skiftet» fortone seg som ganske langsiktig. I fremtiden vil prisene på olje og gass svinge, som de alltid har gjort, men høyst sannsynlig vil det være markeder for norsk olje og gass ut dette århundret. 

Selv om nedstengningen av Norge nå har kunnet feire sitt ettårs jubileum, forutsetter denne artikkelen at om ett år er vi omtrent tilbake i en «normal» tilværelse, tilsynelatende. Forhåpentlig vil verden i løpet av 2022 kunne lempe på de fleste begrensingene på folks dagligliv, men det vil kunne gå tregere. Håpet er at vi vil kunne møtes og omgås fritt, og kunne reise uten særlige begrensninger. Vi vet imidlertid lite om når og under hvilke betingelser arbeidslivet eventuelt vil kunne gjenopprettes. Enda mindre vet vi om individuelle tilpasninger, hvordan vi som enkeltmennesker vil velge å innrette våre liv etter en lengre nedstengning. Frykten for nye bølger av utbrudd av pandemien vil kunne vare lenger enn pandemien selv.

 «Normaliteten» vil i en viss grad bare være tilsynelatende. Som utgangspunkt kan det antas at folk i hele verden, uansett regime, i USA som i Kina, i Norge som i Russland, i Marokko som i India, vil være luta lei påbud og restriksjoner. De fleste menneskers naturlige ønske om å styre sine liv selv, vil bli forsterket av nedstengningen. Særlig gjelder dette ungdom som utsettes for avbrudd i sin utdannelse og påbudt isolasjon. 

På denne bakgrunn kan nedstengningen og den eventuelle gjenåpningen fremkalle forandringer i forbruket av energi. Vi kan begynne med arbeidslivet. I mange tilfelle er erfaringene med hjemmekontor ikke udelt negative. Derfor vil en gjenåpning kanskje kunne innebære mer fleksibilitet, større frihet til å velge mellom kontoret på jobben og kontorplassen hjemme. Antakelig vil resultatet kunne bli et høyere energiforbruk i hjemmet, sammenliknet med tiden før pandemien, uten at energiforbruket på jobben går tilsvarende ned. Antallet datamaskiner og andre elektroniske hjelpemidler ligger an til å øke. De krever elektrisitet. Mest sannsynlig vil større bruk av hjemmekontor gi et press for større hjem, som krever mer energi til belysning og temperaturkontroll.

Større hjem krever større tomter og mer byggeplass. Derfor er det mulig at pandemien i sine etterdønninger vil kunne bidra til en flyttestrøm fra storbyer til mindre steder. Tendensen kan spores i mange land, også i Norge. Utfallet vil være betinget av tilrettelegging ved offentlige tjenester og infrastruktur, og av næringslivets evne og vilje til å lokalisere virksomhet til mindre steder. Livskvaliteten på småsteder kan bli et lokkemiddel overfor høyt utdannet arbeidskraft som inntil pandemien har søkt seg til storsteder. 

Slike signaler kan antyde større sosiale og økonomiske forskjeller i kjølvannet av pandemien. Yrker med saksbehandling og intellektuell innsats vil ha bedre mulighet til å la seg praktisere hjemmefra enn yrker med rutiner og fysisk innsats. Dette er en drivkraft for sosial differensiering og politisk strid. 

Utfallet vil kunne bli en sterkere sosial segregering, der godt betalte jobber for kvalifisert arbeidskraft lokaliseres til mindre og mellomstore steder og storbyenes sentrale strøk tappes for ressurssterke mennesker. I dette bildet anes konturene av et klasseskille¸ der arbeidstakere med hjernearbeid uten å måtte møte daglig på jobben kan bosette seg i antatt mer helsesikre strøk i god avstand fra antatt usikre områder. Reisevanene kan forandres. Godt betalte hjernearbeidere i perifere strøk kan bruke eget kjøretøy noen ganger i uken. Kollektivtransporten blir et fremkomstmiddel for dårligere betalte arbeidere med rutinejobber som må møte opp på arbeidsplassen hver bidige dag. 

En omlegging av arbeidslivet etter disse linjer vil kunne ha betydelige følger for forbruket av energi. I de mest utviklede landene vil nedgangen i det mobile energiforbruket kunne forsterkes, med økende behov for energi til stasjonært bruk, til oppvarming, nedkjøling, belysning og elektronikk. I praksis vil det kunne bety behov for mindre olje og mer elektrisitet, i de rikeste landene. De utgjør imidlertid langt fra hele verden.

Endringer i arbeidsformer fører til nye reisevaner. I de fleste land vil et privilegert mindretall som flytter fra storbyene bli mer avhengige av privatbiler. Derfor vil de også kunne bli mindre iherdige støttespillere for kollektivtransport og motsette seg høyere avgifter på drivstoff. Det grønne skiftet vil bli realisert for noen, men ikke for alle.

Hjemmekontor krever elektrisitet. Sikre forsyninger av elektrisk kraft til overkommelige priser er allerede en alvorlig utfordring i mange land, ikke minst i USA. I Europa har EU klart å sikre seg verdens høyeste kraftpriser, uten at forsyningssikkerheten er bedret. EU har verdens mest ambisiøse planer for en overgang til fornybar energi. De ideelle målene har hittil hatt begrenset oppfølging. Noe av årsaken er å finne i politisk uenighet. I EUs mange dokumenter om energi er kjernekraft knapt nevnt. Temaet er stridbart og unngås i offisielle skrifter, som mister betydning ved å utelate tema som egger til strid. 

I stedet presenteres hydrogen som den nye patentløsningen. Alvorlige innvendinger som kostnader og teknisk risiko nevnes knapt. Grønt hydrogen foretrekkes, men er ikke tilgjengelig i store volum til moderate priser. For å sikre industriens konkurranseevne vil EU allerede fra 2023, om to år, innføre en tollmur basert på forskjeller i energikostnader. Tiltaket synes preget av hastverk sammen med dårlig planlegging. Risikoen er mottiltak fra andre land, i tillegg til et stort byråkrati. 

EUs håndtering av pandemien har over lengre tid bekreftet at den europeiske union ikke er syndelig dyktig i å finne svar på krevende utfordringer. Forklaringen ligger ikke bare i et vanskelig samarbeid mellom mange land og en dårlig avklart fordeling av myndighet, men dessverre også kanskje i en mangelfull kompetanse hos noen ledende politikere og byråkrater. Avtaleverket gir EU ingen myndighet i helsespørsmål. Tyskland hadde formannskapet da koronakrisen brøt ut, og bestemte seg for en felles opptreden, gjennomført på en sendrektig måte. Det er liten grunn til å anta at EUs politikk for fornybar energi vil vise seg mer vellykket. Avkarboniseringen er kostbar.

Nødløsningen kan bli mer bruk av kjernekraft og naturgass. Dette er bakgrunnen for at Tyskland tviholder på gassavtalen med Russland til tross for amerikansk motstand. Signalet til Norge, ikke fra EU, men fra aktørene, er at det er et marked i Europa for større volum norsk gass.

Et gjentakende feilgrep i analyser av internasjonal økonomi er å anta at utviklingstrender i Nord-Amerika, Europa, Japan og Australia er representative for verden som helhet. Dette er langt fra tilfellet. 

Et blikk utenfor Europa gir et annet bilde. I 2020 huset verden 7,78 milliarder mennesker (kilde; FN). Deres arbeid skapte verdier for 85,7 trillioner US dollar, i gjennomsnitt 11 tusen dollar per innbygger, omtrent nivået i Argentina, Malaysia og Russland i 2020. Flere europeiske land med til sammen 81 millioner innbyggere befant seg under verdens gjennomsnitt for inntekt, nemlig Albania, Belarus, Bosnia, Bulgaria, Nord-Makedonia, Serbia og Ukraina.

En grov forenkling er å dele verden inn i to leire, én rik og én fattig. Skjematisk kan Europa (uten de nevnte fattige landene), USA, Canada, Japan, en gruppe rike land i Midtøsten, Australia og New Zealand regnes som den «rike» verden, resten som den «fattige» verden. Grensen går ved et inntektsnivå på om lag 20 tusen dollar per innbygger.

I følge FN hadde den «rike» verden i 2020 en befolkning på 1,1 milliarder mennesker, 14 prosent av helheten på 7,8 milliarder. Det «rike» mindretallet sto for 61 prosent av verdiskapningen, målt ved bruttonasjonalproduktet, og for 47 prosent av energiforbruket. 

På verdensbasis er utfordringen ikke «det grønne skiftet», men å sikre stabile forsyninger av energi som det store flertallet av menneskeheten har råd til. Avkarbonisering har lav prioritet. Derfor er det grunn til optimisme om etterspørselen etter olje og naturgass. 

Internasjonal oljeindustri har historisk vært dominert av amerikanske og europeiske selskap. I dag har verdens største oljeselskap hovedkontorer i Kina og Saudi-Arabia. Kina har markedsmakt som verdens største importør av olje. Oljebørsen i Shanghai har etter tre år oppnådd en andel på over ti prosent av internasjonal oljehandel. Den handler i kinesisk valuta, yuan. Dette er en viktig del av bakteppet for oljeindustrien, som for internasjonal økonomi og politikk. Landet sikrer seg maktposisjoner over hele verden som viktigste handelspartner for mange land i Afrika og Latin-Amerika, samt for EU. Kinas kommunistparti ønsker å beholde makten ved fortsatt økonomisk vekst, med vekst i energiforbruket, også av fossil energi.

Det er påfallende at en rapport fra en venstreorientert tenketank overser problemene med kontroll og styring av statseide foretak og de energipolitiske utfordringene for utviklingslandene, samt Kinas økende betydning i verdens energimarked, som i internasjonal økonomi og politikk. 

Artikkelen ble presentert i Teknisk Ukeblad den 27. mars 2021.

Abonner på Klimanytt:

Kategorier

3 kommentarer

  1. Der florerer en del myter om energi. Det er etter mitt syn feil å hevde at energiprisene (elektrisk kraft) er entydige og svært høye i EU. Dette er høyst individuelt fra land til land. Tyskerne og danskene har de høyeste prisene, men det er et politisk valg i disse to nasjonene har tatt der selve prisen på energi levert fra produsentene ligger på rundt €50/MW eller ca. 50 øre kWt, altså noe over den svært lave norske gjennomsnittsprisen. Det som gjør utslaget er det politisk besluttede avgiftsnivået som for Tysklands del utgjør nesten 2 kroner kWt (se side tre:)

    https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:52020DC0951&from=EN

    Og som en ser av tabellen varierer sluttprisen inklusiv nettleie og avgifter stort i Europa, fra nesten tre kroner og helt ned til i underkant av en krone. I USA ser en også store forskjeller mellom ulike delstater og regioner;

    https://www.eia.gov/electricity/monthly/epm_table_grapher.php?t=epmt_5_6_a

    https://www.globalpetrolprices.com/USA/electricity_prices/

    Bare unntaksvis har amerikanerne like lave kraftpriser som nordmenn.

    Og Noreng sier noe om leveringssikkerhet, vel to av de land som har høyest pris og er blant de nasjoner med høyest andel vindkraft, Tyskland og Danmark, ligger begge høyt på leveringssikkerhet (SAIDI – System Average Interruption Duration Index)

    https://govdata360.worldbank.org/indicators/h5a3a612b?country=BRA&indicator=42570&viz=line_chart&years=2014,2019

    Den norske kraftprisen inklusive avgifter og nettleie ligger rundt en krone kWt. Og det de fleste glemmer når en diskuterer kraftpriser er at selve energikostnaden utgjør bare en liten del av totalkostnaden:

    https://www.ssb.no/elkraftpris

    Benytter en 4. kvartal 2020 som eksempel ser en at nettleie og avgifter enkeltvis utgjør mer en kraftprisen. Og det er også en myte at forbrukerne betaler så mye for å subsidiere grønn energi. Prisen forbrukerne skulle betale for elsertifikatene utgjør under et ett øre kWt, men siden kraftselskapene «grabber» til seg mer enn de skal, vil det stå et par – tre øre kWt på fakturaen til sluttbrukeren.

    https://www.europower-energi.no/forbruker/egentlig-pris-pa-sertifikater-0-38-ore-kwh/2-1-753392

    El sertifikat prisen vil bare bli lavere fremover og det koster nå snart mer å administrerer ordningen enn den tar inn, og det er aktuelt at den blir avviklet lenge før planlagt som er i 2034. Ordningen gjelder ikke bare vindkraft, siden praktisk talt all ny vannkraft som bygges ut for tiden er mindre elvekraftverk er også disse kraftverkene underlagt el – sertifikat ordningen.

    Personlig har jeg ingen tro på at dette lar seg løse ved fornybar alene, for norges del er det helt uproblematisk. Men en rekke land kan umulig bygge ut så mye fornybart at det dekker totalbehovet. Jeg tror på en ny vår for kjernekraft, men det jeg frykter er at vesten må kjøpe det fra Kina. Der er dessverre alt for lite R&D på dette feltet i vesten, mens Kina satser tungt og bredt.

  2. For min del lever jeg i ved-, olje-, gass- og el.alderen. Ved til oppvarming, diesel på bil og traktor, bensin på motorsaga og grasklipperen, gass til matlaging og elektrisitet til oppvarming og alle slags elektriske duppeditter.

    1. Det synes jeg var en god kommentar fra en som vil ha det akkurat slik som meg selv. Tradisjonelt og trygt, dog med ett unntak, jeg synes at diesel på personbiler er noe herk. De er grisete og fylle de opp, og her ikke minst har helt feil lyd. En kan da ikke kjøre rundt med en bil der lyden av motoren høres ut som en rister en masse små steiner inne i en blikkboks. Jeg vil ha 95 oktan bensin som jeg har kjørt siden jeg var 18 år.

      For øvrig var mitt innlegg et forsøk til en innledning til diskusjon om de neste 10, 20 og 30 års energipolitikk og ikke minst energiutvikling. Norge er nesten en energimessig stormakt, i det minste en energimessig «mellomakt,» hvordan skal vi bruke det i den nasjonale interesse?

Kommentarer er stengt.