Det er SOLA som styrer klimaet

Det skitne skiftet

Klimanytt nr. 299. Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Rögnvaldur Hannesson

Det grønne skiftet er ikke så grønt likevel. Men å trekke frem de faktorene er upopulært i mange kretser. Bare enkelte artikler omtaler disse spørsmål og den norske debatten om tiltak blir fraværende så vel teknologisk som politisk.

En nylig rapport fra Det Internasjonale Energibyrå (IEA) hvor det hevdes at det ikke er bruk for noen nye oljefelt har fått bred omtale i norske media. Den er blitt mottatt med større entusiasme i mange kretser enn man skulle tro i en svært oljeavhengig økonomi. Som vanlig er det i mediene lite fokus på hva en slik omlegging vil kreve. Jeg skrev om det grønne skiftet i KN 290. Går man nærmere inn på det er det ikke bare lite grønt, men til dels skittent.

IEA-rapport om omlegging av energiforsyningen

En annen, også ganske fersk rapport fra IEA, har imidlertid fått liten eller ingen omtale. Denne rapporten (The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions) tar for seg den omlegging av energiforsyningen fra fossile brensler til fornybare kilder som er nødvendig for å nå Parisavtalens mål. Den vil kreve formidabel økning i utvinning av mineraler.

Rapporten begynner med å sammenligne materialbehovene i bruk av konvensjonell kontra fornybar energi. Der finner vi at en elbil krever seks ganger mer mineraler enn en fossilbil. Produksjon av elektrisitet med offshore vindturbiner krever 15 ganger mer mineraler enn elektrisitet fra naturgass. Vindkraft på land krever «bare» ni ganger så meget, og solceller syv.

Kraftig økning av mineralutvinning

Hva vil så dette si for økning i produksjon av de angjeldende mineraler? IEA har regnet ut hvor meget den trenger å øke fra 2020 til 2040 for å oppnå målene i Parisavtalen. Følgende kulepunkter viser hvor mange ganger produksjonen av utvalgte mineraler må øke fra 2020 til 2040:

  • Litium 42
  • Grafitt 25
  • Kobolt 21
  • Nikkel 19
  • Sjeldne jordarter 7

Produksjonen av kobber og bauxitt må også økes formidabelt hvis Parisavtalen skal oppfylles. Det skal bli spennende å se hvordan det går med alt dette de nærmeste tyve årene.

Mange av disse metallene forekommer i små mengder. For å få ett tonn anriket metall må det graves opp mange 10-talls ganger større mengder av jord og grus som inneholder disse mineralene. Det gir omfattende bearbeiding og deponier. Den videre kjemiske prosessering av sjeldne jordarter er også krevende, og de er vanskelige å resirkulere. Dette er ikke den mest miljøvennlige virksomhet under solen. Endelig kan det nevnes at det kreves mye vann for å vaske ut disse mineralene, og de forekommer ofte i områder med kronisk vannmangel.

For noen av disse mineralene foregår produksjonen i noen få land. Kongo står for 70% av verdens produksjon av kobolt og Kina for 60% av produksjonen av sjeldne jordarter (tall fra 2019). Miljøkravene i gruvedrift er ganske så slakke og arbeidsforholdene kritikkverdige begge steder, spesielt ille i Kongo. Få rike land er begeistret for å la denne virksomheten foregå på eget territorium p.g.a. den forurensing den fører med seg, samt betydelig forbruk av energi og vann. Arbeidsmiljøet, selv ved strenge krav, er ikke særlig attraktivt.

Årsaker til klimaendringene lite forstått

Dette understreker at det i klimapolitikken er all grunn til å stille spørsmålet om kuren er verre enn sykdommen. Den globale temperatur har de siste 30 årene slett ikke steget som spådd av verdens klimamodeller. De skrekkscenarier klimapolitikken tar utgangspunkt i ligger langt over den faktiske utvikling, og økning i de mange ekstremeffekter er dementert i IPCCs rapporter. Nylig publiserte den amerikanske fysiker Steven Koonin en bok som bl.a. tar for seg rapportene fra FNs klimapanel. Han finner at det tas mange snarveier fra rapportenes vitenskapelige del til den såkalte «Summary for Policymakers» og at mye av det som står i disse oversiktene ikke støttes av innholdet i den vitenskapelige del. Koonins bok har vekket en del oppsikt i utenlandske aviser, men er så langt jeg vet ikke blitt omtalt i norske aviser eller andre media. Tittelen på Koonins bok er «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn’t, and Why It Matters». Han kritiserer særlig modellene, et av hans spesialområder, som langt fra er i stand til å beregne klima, stikk i strid med erklæringer fra IPCC, politikere og andre hvis skråsikkerhet står i omvendt forhold til deres innsikt i naturvitenskapen. Boken viser eksplisitt til at klimavitenskapen er langt fra «settled», i motsetning til hva enkelte politikere og journalister liker å hevde.

Konklusjon

EIA har utgitt flere rapporter for å vise hva som kreves for å redusere utslippene av klimagasser i tråd med Parisavtalen. Den meget omtalte rapport om stans i oljeleting føyer seg til den rekken. Det den sier er at hvis verdens ledere mener alvor med å oppnå de klimamål de har satt seg, vil det ikke være behov for noen nye oljefelt. Andre rapporter fra IEA viser imidlertid at verden overhode ikke er på vei til de utslippsreduksjoner mange mener er nødvendige for å oppnå Parisavtalens mål.

Rapporten om stans i oljeleting er nyttig fordi den viser hvor fullstendig urealistiske disse utslippsmålene er. Med 3 % av verdens energiforsyning fra vind og solkraft er målene komplett urealistiske. Og selv med det lave tempoet vil man nok underveis oppdage at det hele koster mer enn det smaker – og at CO2s klimaeffekt er liten – og antakelig fordelaktig.

Abonner på Klimanytt:

Kategorier

8 kommentarer

  1. For den som behersker tysk: på You Tube: Der grosse Elektroauto-Schwindel. Bessere Zeiten. Wagenknechts Wochenschau.

  2. Morgenstjerne. Det er riktig at det meste er usikkert mhp kvantifisering, og du påpeker mange reelle forhold. Men går man gjennom de ulike temaene så er det en rimelig klar hovedkonklusjon om at økt CO2 har relativt liten effekt og nærmer seg metning, likeledes vanndamp. Så det er ingen nevneverdig forsterkningseffekt. Satelittmålinger er de eneste som gir adekvat dekning globalt,spesielt i kaldere og rurale områder, men ikke minst i atmosfæren som er helt sentral for å beregne reellt drivhusbidrag fra såvel absorpsjon som emisjon.

  3. Etter at jeg nå noen år har fulgt med på en del av det som skrives og sies om CO2 og økt temperatur, har jeg på ingen måte fått inntrykk av at noe endelig og riktig vitenskapelig resultat en gang for alle er fastslått. IPCC sine konklusjoner er i hvert fall på ingen måte betryggende. Hvorfor er mange av de målestasjoner som benyttes for å finne den gj. snitlige globale temperatur lagt til “varmeøyer” (store og små byer og bynære områder) hvor temperaturen i noen tilfeller kan være opp til 10 grader C høyere enn i landlige områder et stykke utenfor disse varmeøyene. Når man skal prøve å finne temperaturvirkningen av CO2, må vel disse “varmeøyene” regnes som helt uegnede områder å drive temperaturmåling i. Ja, hvor stor del av målestasjonene (i %) ligger i slike “varmeøyer”? I tillegg til den normale “varmeøy-effekten” får man også ekstra økning på temperaturen p.g.a. at målestasjoner blir ekstra oppvarmet av varm luft fra bygninger, maskiner o.l. som følge av helt meningsløs detaljplassering. Det blir nærmest som en “vitenskap” som prøver å gjøre målingen/forsøket så feil som overhodet mulig, så det blir vanskeligst mulig å finne ut av problemet. Vi må jo også regne med at oppvarmingen fra “varmeøyer” påvirker atmosfæren utenfor “varmeøyene” i en viss grad og vil påvirker global gj.sn. temperatur selv uten målestasjoner i “varmeøyer”. I mange land er det dessuten mye som i mer landlige områder absorberer mer varme fra solen enn naturlig mark og vegetasjon. F.eks. asfalterte veier og tak på hytter og hus. Jo lenger tid som går og jo flere mennesker vi blir, jo mer blir det av alt det forannevnte. Temperatur-effekten blir bare stadig større.

    Som om ikke dette er nok, så har de mest populære tiltakene mot fossilt brensel, vindkraft og solkraft også en økende virkning på temperaturen. Store vindkraftområder demper vinden på store areal og reduserer varmetapet fra bakkeområdene som igjen fører til høyere lufttemperatur. Ved de store solkraftverkene kan man visstnok regne med at bare10 – 30 % av den absorberte energien fra solen blir nyttiggjort av mennesker. Resten, 70 – 90 % vil i stor grad varme opp luften omkring. Disse tiltakene har man bare så smått begynt å etablere. Så vidt jeg forstår skal det bli en kjempemessig utbygging av vind- og solkraft. Det er m.a.o. grunn til å forvente temperaturstigning p.g.a. de nevnte forhold, men skylda kan jo legges på CO2. Dette vil være svært gunstig for visse grupper, hvis CO2 viser seg å ha stadig mindre eller ingen virkning på temperaturen.

  4. Nodland. Du har høyst sannsynlig et poeng. IEA er nok mest opptatt av at det er nok energi i en driftssikker form, sannsynligvis inkludert kjernekraft. Det finnes mer enn nok ekspertise der til å innse svakhetene i IPCCs CO2-hypotese.

  5. Ulf. temaet er omtalt tidligere. Når det ikke er omtalt oftere er det vel fordi motparten også har innsett at biodrivstoff er en dårlig løsning og kontroversielt, særlig siden palmeolje er ugunstig. Det er heller ikke mye spesifikk oppmerksomhet fra klimaaktivistene og politikere rettet mot vindkraftutbygging i Norge. Man skal bare lirke den gjennom nåløyet med minst mulig oppmerksomhet.

  6. IEA rapporterer hva som skal til for at Parisavtalens “mål” skal oppnås. Blant annet må det ikke igangsettes utvinning av olje og gass i nye forekomster. Det er kanskje en grei konklusjon etter forutsetningen, men jeg oppfatter ikke dette som en anbefaling fra IEA. Men alarmistene later som at de nå har fått IEA på “laget”. Det har de neppe.

  7. Savner et “dypdykk” fra klimarealistenes side vedr. de reelle KONSEKVENSENE av klimagalskapen når vi snakker om biodrivstoff. Etter min oppfatning må de være nærmest katastrofale sett i sammenheng med avskoging, artsmangfold, verdens matproduksjon og matvarepåriser til fattige land.osv. Tar med økonomi i samme slengen. Det største svadaordet i denne sammenheng er “bærekraftig” med tanke på palmeolje produksjon etc.

Kommentarer er stengt.