Det er SOLA som styrer klimaet

Kina og Parisavtalen, hva skjer?

Kina leder gruppen av land som har prioritert økonomisk vekst foran symbolske klimatiltak. Landets nye femårsplan sammen med dagens politkk viser hva som skjer de kommende fem årene. Det er ingen tegn der til at Kina vil prioritere klimatiltak foran økonomisk vekst, og dermed blir symbolske vestlige klimatiltak også ødeleggende for vestlige lands økonomi..

Innledning

Paris-avtalen deler kloden i to: Vesten og resten, hvor sistnevnte som utgjør nesten 80 % av menneskeheten er klima-U-land. Bare i vesten skal symbolske tiltak redusere energibruk og utslipp, mens «fattige» land (inkl. Kina, India, Braszil og Russland) ikke ble avkrevd løfter om å redusere energibruk eller utslipp av drivhusgasser innen en spesifikk dato.
Etter at den fullstendig uforpliktende Paris-avtalen ble inngått, har presset økt mot «resten» for å fremtvinge intensjoner også hos dem for å redusere utslipp fra en framtidig dato.

Utenfor vesten har de stadig mer velstående landene økt sitt forbruk av olje, gass og kull dramatisk, med økte utslipp som en følge. Forutsetningen for å få ikke-vestlige land med på en slik avtale, var at landene i den stadig mer forgjeldete vestlige gruppen skulle betale for klimatiltak og -tilpasning til en stadig mer velstående elite i nasjonene utenfor vesten. En elite som forlanger å disponere pengen ehelt fritt, også til alt annet enn klima. Statusen som klima-U-land I FN-systemet er permanent, og fra 2020 spesielt lukrativ i og med at man er med på å motta USD 100 miliarder årlig som vesten skal betale i klimaavlat. I tillegg skal vesten overføre nødvendig teknologi. At disse milliardene ikke eksisterer vil være hovedårsaken til at klimatoppmøtet i Glasgow i november blir nok en fiasko.

Kina har klimamessig som intensjon å nå en topp i utslippene til 2030, deretter er intensjonen å oppnå en lavere karbonintensitet fram til landet i 2060 blir karbonnøytalt. Begrepet lavere karbonintensitet betyr bare at utslippene skal øke mindre enn økonomien øker, men de fleste medier i vesten selger dette som at Kina skal redusere utslippene fra 2030.

Kina og kullet

Kina er det ledende ikke-vestlige landet, når det gjelder forbruk av kull som med de såkalte utslipp blir GIGO-modellert til en klimakrise. I og med at kullet gir rimelig energi til spesielt lav pris for milliarder av mennesker, så er økonomisk vekst det samme som økt forbruk av kull for svært mange land I Asia og Afrika. Spesielt i Kina har nye eller bedre kullkraftverk vært synonymt med økonomisk vekst i dette årtusenet. Disse landene ser ofte vestens klimapolitikk som en form for nykolonialisme som skal hindre dem i å oppnå samme levestandard som vi har i vesten.

Kina har nå 247 GW kullkraft under utvikling (88.1 GW under bygging og 158.7 GW planlagt bygd) – en 21% økning fra utgangen av 2019 (205 GW). Dette er nær seks ganger Tysklands samlede kullkraft kapasitet (42.5 GW). Tilgangen på ny kapasitet i Kina er dobbelt så stor som redusert kapasitet på resten av kloden (jfr figuren her), hvor stort sett bare land som bruker lite kull reduserer kapasiteten.

Kinas fjortende femårsplan

Kinas nye femårsplan er fra 2021 til 2025. Der er det tindrende klart at landet satser på fortsatt ren og effektiv bruk av kull, og at landets kullressurser vil være garantisten for landets energisikkerhet. Hjemlig produksjon skal økes for både naturgass, kull og olje, slik at man blir mindre avhengig av import. I dag importeres 45% av gassen og 70% av oljen landet forbruker, og denne trenden har vært økende. For kull betyr denne femårsplanen at landets kapasitet for elproduksjon fra kull økes med ca 200 GW, fra dagens 1100 GW.

Dette står i kontrast til forrige femårsplan hvor økt fornybarandel i energiproduksjonen var prioritert. Framtidig rolle for fornybar energi som sol og vind er hverken nevnt eller vektlagt nå, og fraværet av subsidier (se neste avsnitt) betyr en klar nedprioritering. Riktignok skal ikke-fossil energi økes fra 15 % i 2019 til 20 % i 2025 og det nevnes spesifikt at atomkraft er et satsningsområde hvor kapasiteten skal økes 40 %. Både atomkraft og vannkraft greier seg utmerket uten subsidier.

Noen plan eller et mål for avkarbonisering eksisterer ikke i denne femårsplanen. Det er tydeligvis utsatt til etter 2025 eller det kommer supplerende planer senere. .

Subsidiefritt for sol og vind

Kinas Nasjonale Energi Administrasjon (NEA) har nettopp avsluttet en 2-års overgangsperiode (2019-20) for vind- og solenergi, hvor man har gått fra et subsidiert regime før 2019 til et 100 % subsidiefritt regime fra og med 2021. Dette førte til en drastisk nedgang i antall solenergiprosjekter i 2019 (tall for 2020 ikke tilgjengelig), til tross for lavere priser på solpaneler.

Energikontraktene til sol- og vindaktører er nå (fra januar 2020) basert på referanseprisen for kullkraft. Denne kan variere maksimalt 15 % ned og (først fra 2021) 10 % opp. Dermed er det konkurranse på like vilkår, hvor aktørene tillates å gå konkurs. Altså et soleklart signal til fornybarbransjen om at økonomien prioriteres. Dette er altså det motsatte av det vestlige land gjør. Og det gjenstår å se hvordan Kina løser problemet med upålitelig energi fra sol og vind som bare kan leveres når været tillater det.

Miljø og klima

Kina har flere provinser med dårlig byluft på grunn av kullbruken, og det er utviklet «Blue Sky Defense Plans» for å hanskes med dette. Dette betyr ikke redusert bruk av kull, bare at gamle og små anlegg erstattes av nye og større anlegg, som tildels gassifiserer kullet og leverer gass i byene. Gassifisering er en prosess som både er kapitalintensiv og medfører økte utslipp, i tillegg til å være ulønnsom med rikelig tilgang på rimelig naturgass.

Vestlige medier har som uvane å selge lokal byforurensning i Kina som et bevis på klimakrisen, og myndighetenes tiltak mot slik lokal forurensning som et bevis på at Kina iverksetter klimatiltak for å oppfylle Paris-avtalen. Dette er oppspinn fra ende til annen.

Økonomene har styringen over både miljø- og klimapolitikk, som vi skrev om 15.juni. De griper raskt inn når de ser at tiltak gjør skade på økonomien. Igjen helt ulikt vestlig politikk, hvor spesielt klimatiltak har en ødeleggende virkning på økonomien, og uten å ha noen målbar klimaeffekt.

Planøkonomiske forviklinger

Vestlige medier som rapporter om Kinas klimapolitikk er som regel ute av stand til å gi korrekte opplysninger, siden disse mediene er en del av vestens klimaindustrielle kompleks. Et fersk eksempel er Teknisk Ukeblad, som feilaktig skriver at «den kinesiske regjeringen prøver å redusere produksjonen av kull for å oppfylle landets klimamål.»

Nei, det faktiske forhold er at et importforbud på termisk kull fra Australia, har ført til kullmangel fordi nye forsyningslinjer tar tid å opprette. Kullkraftverkene kan fritt importere termisk kull, bortsett fra Australia, men mangler incentiv når myndighetene fastsetter energiprisen mens importprisen for kull dobler seg.

Dette på toppen av utfordringene i en sentralstyrt økonomi som har sagt ja takk til både kull- og fornybar kraft, der de i flere provinser nå opplever de samme problemer som Tyskland og California har hatt, med fluktuerende forsyning, manglende overføringskapasitet i elnettet, med lavere kapasitetsutnyttelse i kraftverk som gir ulønnsomhet. Med en tørr og varm sommer som har gjort vannkraften ute av stand til å dekke energimangelen, samt virkningen av pandemien på andre leveranser, så må enkelte provinser redusere produksjonen i deler av industrien.

Konklusjon

Det er ingen tegn til at Kina iverksetter klimatiltak eller planlegger en såkalt avkarbonisering av landet i perioden 2021-25. Det er i stedet 100 % fokus på økonomisk vekst. Derimot vet vi fra forberedende klimamøter at Kina og øvrige land som savner vestens klimaavlat på 100 Mrd USD årlig, planlegger å gjøre fraværet av disse midlene til en hovedsak på klimamøtet i Glasgow.

Abonner på Klimanytt:

Kategorier

3 kommentarer

  1. Hva er egentlig galt med kullenergi? Moderne energiverk er istand til å arbeide med temperaturer som kan gi virkningsgrad på over 50%. I tillegg kan man utnytte spillvarmen, slik at virkningsgraden kan bli 4 ganger så god som for en forbrenningsmotor.
    Tilgangen på kull er så mye bedre enn tilgangen for olje og gass at man benytte kull i en overgangsfase til man har utviklet metoder for fornybar energi. Skulle et vise seg at kulldioksyd er et problem, er det mye enklere å rense store kullenergiverk enn millioner av forbrenningsmotorer.

    1. Ved å brenne kull genererer man avfall. Å grave etter kull er heller ikke så ryddig. Men spørs om “grønn” teknologi er noe bedre på noen av disse punktene per genererte MWH. Uansett finnes det per i dag ingen teknologi for produksjon av stål uten kull. Man trenger 0.8 tonn kull per tonn stål.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.