Det er SOLA som styrer klimaet

Global temperatur oktober 2021

Vi har temperaturdata for oktober fra UAH ved Dr. Roy Spencer. Globalt satellittmålt temperaturavvik fra gjennomsnittlig temperatur (TLT) for oktober er med 0,37 C noe opp fra forrige måned, i det femte året med global nedkjøling. Pausen i signifikant global oppvarming som er beskrevet i FNs klimapanels siste hovedrapport fra 2013 er fortsatt reell. Vi viser til januar måned (2019) for informasjon om hvordan FNs klimapanel redefinerer beregning av klima. For informasjon om værfenomenet ENSO (El Niño og La Niña), se Klimanytt120.

UAH temperaturdata fra troposfæren

UAH står for «University of Alabama Huntsville», som publiserer månedlig avvik fra et gjennomsnitt av global temperatur for referanseperioden 1991-2020. Dette er ett av fem globale datasett for temperatur, og av mange regnet for datasettet med høyest kvalitet. Oktober 2021 er med (0,37 C) noe opp fra forrige måneds (0,25 C).

  • Nordlige halvkule klart opp til 0,46 o C, fra 0,18 C forrige mnd.
  • Sydlige halvkule lite ned til 0,27 o C, fra 0,33 C forrige mnd.
  • Tropene klart opp med 0,33 C, fra 0,09 C forrige mnd.
  • USA48 noe opp til 0,84 C, fra 0,67 C forrige mnd.
  • Arktis kraftig opp til 0,63 C, fra 0,02 C forrige mnd.
  • Australia klart ned til 0,06 C, fra 0,37 C forrige mnd.

Dataene her er fra lavere troposfære (du kan se UAH-temperatur for hver måned siden 1979 her), men interesserte finner data hos UAH også for Mid-troposfæren, tropopausen og lavere stratosfære.

Temperaturtrend

Klimapanelets hovedrapport fra 2013/14 oppgir trenden i observasjonene, basert på bakkemålt temperatur (WG1AR5, kap 11, side 1010): «It may also be compared with recent rates in the observational record (e.g., ~0.26°C per decade for 1984–1998 and ~0.04°C per decade for hiatus period 1998–2012».
For de som er interessert i oppvarmingstrenden i UAH-observasjonene siden januar 1979, uten å ta hensyn til trendskiftet i 1998, så opplyser Dr. Spencer at denne nå er 0,14C pr tiår (0,12C over hav og 0,18C over land).

Tysklands kanskje mest framtredende klimaforsker Hans von Storch, uttalte i et intervju med Der Spiegel i 2013 om temperaturtrenden: «In fact, the increase over the last 15 years was just 0.06 degrees Celsius (0.11 degrees Fahrenheit) — a value very close to zero».

Klimamodeller som feiler grovt

Klimaforkynnere fra Institutt for klimapolitikk (Cicero) nytter enhver anledning til å lovprise klimamodellene, men her er virkeligheten:

Von Storch uttaler seg (samme sted, lenke ovenfor) om IPCC-leirens klimamodeller som er grunnlaget for de spenstige scenariene for framtidig temperaturutvikling: «If things continue as they have been, in five years, at the latest, we will need to acknowledge that something is fundamentally wrong with our climate models. A 20-year pause in global warming does not occur in a single modeled scenario».

Ingen av modellene greidde å forutsi den nå 23 år lange temperaturpausen, og ingen av modellene som brukes i IPCC-leirens scenarier har temperaturpauser på 20 år. Bare en modell har en pause på 15 år eller mere. Forklaringen er at modellene bruker en alt for høy klimafølsomhet for CO2 både i fortid og i framtidige scenarier, tillegg til å jukse med tilbakekoblinger som de modellerer forsterkende til tross for at de er observert dempende.

Dette er i tillegg til at IPCC åpent innrømmer at modellene er ubrukelige til langtids projeksjoner av temperatur. Likevel vil ikke IPCCs politiske ledelse innrømme at modellene feiler, selv om flere av deres egne klimaforskere åpent påpeker at modellene er for varme, senest ut var Gavin Schmidt i GISS.

Kritikken over gjelder modellene CMIP5 til femte hovedrapport, mens CMIP6-modellene til årets hovedrapport er enda varmere samtidig som vi nå er i det femte året med global nedkjøling.

Hav, energi og masse

Energien vår klode mottar fra sola deponeres som varme enten i havet, i atmosfæren eller på land. Deponiet består i hovedsak av vannets masse i vannets ulike faser (gass/vanndamp, væske/vann eller fast form/is). Basert på data fra seneste 40 år går 94 % av varmen i havet, bare ca 1 % i atmosfæren siden den har bagatellmessig masse i forhold til havet og de siste 5 % i is og vann på klodens landareal. Av isen på land er 90 % i Antarktis og 9 % på Grønland, for det aller meste så høyt over havet at den ikke kan smelte. Det er en tidsforsinkelse på 40-50 år mellom solvariasjon (årsak) og havoppvarming i overflaten (virkning).

Havets temperatur er derfor mye viktigere enn atmosfærens. Havet er klodens klimatermostat. Vanndampen med skyer er altså den totalt dominerende drivhusgassen, mens CO2 hverken kan deponere energi eller utgjør noen betydelig del av drivhuseffekten. Figuren under er fra Ole Humlums Climate4you.com, og viser hvordan ENSO-variasjoner i Stillehavet gir sterke utslag i havoverflate-temperatur.

ENSO-varsler

ENSO står for «El Niño Southern Oscillation» og består av to faser av den betydeligste havstrømmen på vår klode, et værfenomen i Stillehavet som gir varmeutveksling mellom hav og atmosfære; El Niño (avvik over 0,5 C) hvor varmt overflatevann avgir varme til atmosfæren med vanndampens konveksjon, og La Niña  (avvik under -0,5 C) hvor kaldere overflatevann bidrar til lavere atmosfærisk temperatur. Det er solinnstrålingen og jordvarme nedenifra som bidrar til endret havtemperatur, det er ikke CO2. ENSO -fenomenet påvirker ikke global temperatur varig, og vanligvis ser vi over tid en retur til normal temperatur. Likevel selger klimaindustrien varme utslag som menneskeskapt oppvarming fra fossile brensler, mens alle kalde utslag møtes med taushet eller beskrives som ekstremvær.

NOAA i USA modellerer sin ENSO status for SST (temperatur på havoverflaten), i figuren under en fersk analyse (1. nov.) en sterk La Niña sesong fra oktober og gjennom vinteren på nordlige halvkule. La Niña-sesongen er antatt å vare til og med april. Flere land forbereder seg på en kaldere vinter, og prisnivået på både kull, olje og naturgass har økt drastisk den siste tiden siden lagrene er uvanlig små og tilbudet er mindre enn etterspørselen.

La Niña-sesongen kan bli synlig i UAHs temperaturdata fra og med desember måned.

Abonner på Klimanytt:

Kategorier

12 kommentarer

  1. Lackner – og ikke minst bør den etterfølgende kalde to-års La Niñaen rundt år 2000 tas med.. Den kompenserte i stor grad den første El Niño 1997/98, men ingen lignende etter 2016.
    Men det er altså IPCC som konkluderte med hiatus. Og det er økt solinnstråling (kortbølget) som forklarer de senere års høyere temperaturer (som du stadig overser) grunnet mindre skyer (også under oppvarmingen 1980-2000).

  2. Aaslid, i ditt svar til Lackner skriver du at «Det eksisterer ikke, som du tor, noen 30-års peride i moderne tid med signifikant global oppvarming. Slik oppvarming (CAGW i media) begrenser set til årene 1976 til 1998 på bakken iflg HadCRUT dataene.»

    Jeg ville her kanskje presisert til at det faktisk finnes en 30-års periode «i moderne tid» med signifikant global oppvarming, nemlig den varme mellomkrigstiden fram til ca. 1946, interessant nok etterfulgt av en signifikant kaldere periode (på høyere CO2-nivåer!) fram til ca. 1976, jfr. alarmismen om «ny istid» som dette medførte på 1960-70-tallet. Hvorpå det nokså raskt igjen snudde til målbart varmere klima fram til 1998, som du nevner. Og som ved en like banal trendframskrivning som for «ny istid» etter hvert dannet grunnlaget for dagens klimaalarmisme.

    Den kalde etterkrigstiden (på høyere CO2-nivåer enn den varme mellomkrigstiden) ødelegger hele CO2-narrativet:
    Den varme mellomkrigstiden med en påfølgende kaldere periode (på høyere CO2-nivåer!) etter andre verdenskrig er selvsagt problematisk for alle som kjører ensidig på CO2-hypotesen. Ikke uventet har vi på hele 2000-tallet derfor sett en metodisk nedskriving av den varme mellomkrigstiden til å bli nesten like kald som den kalde etterkrigstiden, jfr. det talende begrepet «juksteringer» som dette har dratt med seg. Eksempler kan legges fram i hopetall.
    I det større bildet dro forøvrig Mann et al ved årtusenskiftet den virkelige grovisen da de omtrent modellerte bort den varme middelalderen. En så skrikende historieforfalskning kan kanskje unnskyldes med unge, ambisiøse og ulærde mennesker som er helt ukjent med historisk innsikt fra arkeologien, de brede historiske kildene, fauna og flora, osv. Men slik blir det fort når man har et narrativ der terrenget nekter å følge kartet 🙂

    Og som du sier, Aaslid, nå har vi hatt 5-6 år med en kjølende global trend. For tidlig å trekke bastante konklusjoner rundt det, men det kan jo fort indikere at vi er i gang med noen kaldere tiår i tråd med solforskningens hovedkonklusjoner. Vi får ta våre D-vitaminer, ta på ullsokker og stillongs og håpe vi får oppleve den dagen elendigheten skal (bort)forklares…

  3. «Det eksisterer ikke, som du tor, noen 30-års peride i moderne tid med signifikant global oppvarming. Slik oppvarming (CAGW i media) begrenser set til årene 1976 til 1998 på bakken iflg HadCRUT dataene.»

    Dataene som også dere refererer til viser nettopp AT oppvarmingen siste 30 år ER signifikant (95% konfidensintervall):
    http://www.ysbl.york.ac.uk/~cowtan/applets/trend/trend.html

  4. Ellestad,
    Det var hele sju (!) El Ninoer mellom 1998 og 2021. Ikke bare den i 2015! Dette viser dere jo i denne artikkelen. Hvis dere for en hver pris må henge dere opp i en så kort periode, under 30 år, bør dere i alle fall ta med både 98- og 2015-El Ninoen, om dere vil bli tatt på alvor. Ellers blir trenden påvirket mer av start/stoppunkt enn noen eventuell endring i oppvarming. Som vist fra siste 30-årstrend har oppvarmingen mest sannsynlig gått raskere.

  5. Lackner, takk fo rsiste dose med kverulering.

    Vi valgte allerede i 2015 å følge ett av datasettene for global temperatur, og har holdt oss konsekvent til dette hele veien.

    Det eksisterer ikke, som du tor, noen 30-års peride i moderne tid med signifikant global oppvarming. Slik oppvarming (CAGW i media) begrenser set til årene 1976 til 1998 på bakken iflg HadCRUT dataene.

    Ordbruken din «midlertidig varmepause» er smør på flesk, i og med at bruken av pause/hiatus fra IPCC indikerte at noen der var synsk og kunne forutse at pausen ville gå over i ny dose med CAGW, så er kontrollspørsmålene her:
    Hvilken trend ser man etter? Trenden for bare entydig menneskeskapt oppvarming fra CO2? Trenden for naturlgie syklise endringer? Nevnte trenden med eller uten ekstreme og/eller tilfeldige utslag som hindrer oss i å se den langsiktige antropogene eller naturlige trenden? Både vulkanutbrudd og kraftige El Nino/La Nina- utslag maskerer trendene for både solaktivitet og den påståtte men aldri observerte entydige CO2-drevne oppvarming.

    Avslutnngsvis noe pussig at du ser oppvarming «klart har observert i alle datasett», i og med at fem-årstrenden i alle datasett nå viser nedkjøling.

    Solforskningen både fra Zharkova og Abdussamatov er så vidt jeg kan se i sterk motstrid til påstand om at anerkjente publikasjoner mener temperaturen fortsett å stige. Du forveksler tideligvis anerkjente publikasjoner med modellfikserte publikasjoner. Klimamodeller fra IPCC-leiren utgjør som kjent ikke vitenskap, de er i beste fall politikk.

  6. Lackner. Her er det åpenbart flere som gjentar seg. Hovedpoenget var at pausen var reell og formulert av IPCC og varte inntil El Nino kom høsten 2015 – i ca 15 år. Den var så markant at IPCC konkluderte med følgende tre muligheter: A) Vulkaner (som ikke var reell ut i fra at atmosfæren var vesentlig renere enn rundt 1980; B) solen og C) Varmen hadde gått ned i havet (på en måte den ikke tidligere ville ha gjort?). Dette var radikalt nytt i IPCCs historie.
    Den eneste reelle forklaringen er solen.
    Så tok pausen slutt med en El Niño og i samme periode er det dokumentert en markant økt solinnstråling. Den er også omtalt på vårnett side og bør leses nøye (Ollila). Så det er intet ‘alibi ‘ for CO2 selv om pausen tok slutt. CERES data viser at det ikke er noen stor ubalanse i energiregnskapet for inn og utstråling (Ollila, Eschenbach).

  7. Klimarealistene klager over at IPCC ikke helt vet hva de driver med. Selv forholder de seg utelukkende til ett utvalgt temperaturdatasett, dette også med signifikant øknede temperatur både både siste 30 år (minimumsperiode for å beregne normalperiode for temperatur) og for hele datasettet. Det dokumenterer naturligvis også kilden de bruker (Spencer, UAH) selv. Likevel prøver de å gi inntrykk av det motsatte med formuleringen som gjentas hver måned:

    «Pausen i signifikant global oppvarming som er beskrevet i FNs klimapanels siste hovedrapport fra 2013 er fortsatt reell.»

    For den som tar seg bryet med å sjekke hva som faktisk ble dokumentert av IPCC i 2013, blir det klart at det er hevist til en midlertidig varmepause, som sist ble observert fra 1998-2013. Det blir som i trylling; er du upressis nok er det enkelt å skape en illusjon, derfor kan vi vise litt mer av dette «Klimarealist-trikset»: Sammen med det utvalgte sistetet ble det dokumentert mye mer. Blant annet at det var forventet stigning igjen. Det siste har vi helt klart har observert i alle datasett, inkludert UAH. For å rydde litt: Det VAR en midlertidig pause, men det ER ikke det nå. Ingen anerkjent publikasjon dokumenterer noe annet enn at temperaturen fortsetter å stige.

    Har dere ikke snart noe bedre enn å gjennta den samme gamle, misvisende påstanden? Foreslår å henvise pressist til det som faktisk er dokumentert, i stedet for å trekke ut utvalgte enkeltsetninger som gir et helt annet bilde enn det originalkilden vil ha frem. For det er akkurat det dere gjør her.

  8. Takk til Wikborg og Såtendal for hyggelige ord, som indikerer at også dere er på leting etter årsaken til klimamakt-politikernes påfallende sterke støtteerklæringer til CO2-hypotesen, tross at dens alarmistiske utlegninger for lengst er falsifisert på bred front. Jeg har for min del grublet i mange år på hvordan et så svakt vitenskapelig grunnlag kan ha blitt kjørt så høyt opp på politikernes preferansekart.

    Og til slutt stod svaret rimelig klart: CO2-hypotesen muliggjør at samme hvor ineffektive, dysfunksjonelle og feilrettede, ja i flere sammenhenger direkte miljøskadelige, konsekvensene av deres CO2-skatteregimer er så er dette både ultralønnsomt og samtidig kritikkavvisende som skattegrunnlag. For kritikk mot dette brutale fiskalskatteregimet kan enkelt blokkeres ved å hevde at «vi skal jo redde verden – skal du ødelegge den?!». Vi har jo også sett hva som kan ramme selv de tyngste forskere som opponerer på det faglige plan; ikke rart at de viktigste kritikerne er erfarne forskere i pensjonsalder som ikke lenger frykter å få sine karrierer ødelagt.
    Hva kan menigmann stille opp mot dette?!

    Som jeg skrev i min første kommentar: «Et lettere skatteobjekt har vel knapt vært klekket ut i moderne tid.»
    Det er å håpe at folk flest forstår dette før CO2-fiskalregimet tar fullstendig overhånd i samfunnsøkonomien.

  9. Takk for korrektur. I Norden blir det neppe opprør, vi har det for godt. Frankrike derimot har tradisjon for slikt.

  10. Geir Aaslid, ikke for at det vil gjøre noen endring i hovedkonklusjonen men Australia skal vel være klart ned, ikke opp, til 0,06 o C, fra 0,37 o C forrige mnd.
    Ellers så er jeg helt enig i kommentaren til Gunnar Sunde her men jeg tror neppe at noen våkner før vanlige folk rundt om i Europa tar til gatene og gjør opprør. Politikerne og media har låst seg selv inne i løpehjulet, har kastet nøkkelen og nødstoppen (den røde knappen) er langt utenfor rekkevidde for de.

  11. En særdeles interessant kommentar. Ditt håp om at det økende spriket mellom kart og terreng vil vekke mediers og politikeres kritiske interesse deler jeg selvfølgelig. Men jeg er redd for at kreftene bak klimahysterikerne er så sterke at det vil ta lang tid før øynene på de nevnte åpnes.

  12. Her ser vi igjen tydelige eksempler på at klimaalarmismen som presenteres i klimaindustrielle maktfora, som nå i COP26, bare fortsetter å være basert på i praksis ureviderte og feilaktige klimamodeller i klar strid med faktiske observasjoner, noe alle nøytrale forskere kan se. Men media og politikere har selvsagt manglende forutsetninger for å forstå hvor vaklevoren CO2-hypotesens overstyring av alle andre klimaparametre faktisk er.

    Dermed ledes verden inn i stadig mer feilslåtte «alternative» energisatsinger rettet mot imaginære/oppkonstruerte klimaproblemer mens arbeidet med å etablere effektivt utslippsvern og renseteknologi mot de virkelige forurensningskildene samtidig ligger omtrent brakk. For der bare erter politikerne på seg storkapitalen (les: storforurenserne) og pådrar seg offentlige utgifter slik at man skygger unna det, mens man i stedet benytter seg av CO2-hypotesens mantra – som er som skreddersydd for å inndrive offentlige skatter og avgifter fra de store anonyme massene (les: generelt skatte-forsvarsløse samfunnsgrupper) som i mange tiår framover fremdeles vil trenge fossil energi for å leve sine liv og utføre sitt arbeid. Et lettere skatteobjekt har vel knapt vært klekket ut i moderne tid.

    Strategien med å dytte feilaktige klimamodeller foran seg som styrings- og skattefordelingsmakt vil derfor kunne fortsette til overveldende empirisk falsifikasjon fra klimaindustrielt utenforstående miljøer legges fram.

    Det trenger ikke å bli så mange år til dette faktisk, siden klodens klima fortsetter å holde seg stabilt i motsetning til scenariene i de varmkjørte modellene.
    Utlagt: Håpet om å få slutt på dette narrespillet ligger i at det stadig mer langvarige og økende spriket mellom kart og terreng til slutt må vekke selv mediers og politikeres kritiske
    interesse.

Kommentarer er stengt.