Det er SOLA som styrer klimaet

Cicero’s forunderlige reise – 1

Forfattet av Dr. Philos Erik Bye

Erik Bye er en av veteranene i norsk klimadebatt, med tallrike meningsutvekslinger fra et naturfaglig ståsted med klimaindustriens talspersoner. Dette er en oppsummering hvor Bye fokuserer på de to lederne som har gjort mest for å forme både Cicero og klimadebatten i Norge de siste 20 årene. Her er del 1 med Pål Prestrud og hans vulgærpolitiske retorikk, og senere kommer del 2 med Kristin Halvorsen og hennes mer effektive snikende politisering av klimadebatten. Essensen her er hvor fjernt fra naturvitenskapen Cicero befinner seg, med detaljene i den enkelte lenke til eldre debattartikler.

Opprettelsen av IPCC

I perioden 1945 – 1975 var det global nedkjøling. Da ropte klimaforskerne varsko om en ny mulig istid. I perioden 1975 – 1985 snudde det med stigende temperaturer, og det ble ropt varsko om global oppvarming. Sentral i begge varslingsakene var James Hansen, direktør i GISS (Goddard Institute Space Studies).

Riktignok er 10 år svært kort tid til å bygge opp hypoteser rundt menneskeskapte klimaendringer. WMO har 30 år som standard for å fastsette normaltemperaturen: 1961 – 1990 og nå 1991 – 2020. Men dette var ikke til hinder for å etablere Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC, med følgende formålsparagraf (objective):

«Created in 1988 by the World Meteorological Organisation (WMO) and the United Nations Environmental Program (UNEP). The objective of the IPCC is to provide governments on all levels with scientific information that they can use to develop climate policies».

Dette klimapanelet skal altså bidra til utvikling av klimapolitikk, stort nærmere en fastslåing av menneskelig påvirkning på klimaet skal vanskelig la seg gjøre. Den første hovedrapporten (FAR) til FNs Klimapanel, forelå i 1990.

Opprettelsen av CICERO

CICERO ble opprettet av regjeringen Brundtland i 1990 for å styrke det nasjonale forsknings- og utredningsarbeidet på området. Et av hensynene bak opprettingen var å bedre det faglige underlaget for norske myndigheter ved utforming og gjennomføring av internasjonale klimaavtaler. Instituttet fikk navnet «CICERO Senter for klimaforskning», med denne setningen i formålsparagrafen:

«… å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å løse det menneskeskapte klimaproblemet».

Her er det ingen tvil, vi har menneskeskapte klimaproblemer, og det skal CICERO bidra til å løse! Tenkt plassert på UiO kunne vi ha forventninger om at svaret på forskningen ikke var gitt på forhånd. Derfor er det ikke underlig at Universitetet ikke ville ha et slikt politisk kontor, innenfor sine forskningsprogrammer. Men regjeringen Brudtland utstedte et tvangsdekret som UiO måtte avfinne seg med.

Her gjør CICERO for det første den store feilen å blande miljø og klima. Miljøet kan menneskene gjøre noe med, klimaet er et kaotisk system som naturen styrer. CICERO holder fortsatt på at det er reelle klimaproblemer som menneskene kan gripe inn i og rydde opp i. De har bestemt at vi har klimaproblemer pga. menneskelig aktivitet. Blir det grunnforskning eller politisk «forskning»?

Flere direktører

Ted Hanisch var direktør for CICERO i perioden 1990 – 1993. Deretter overtok Helga Hernes for perioden 1993 –  1996 og Knut H Alfsen var direktør i perioden 1997 –  2002. Til tross for uroen rundt etableringen på Universitetet og motstanden mot den provoserende formålsparagrafen, var det stille rundt CICERO forøvrig. Det var først da Pål Prestrud overtok (2002 – 2012), at oppmerksomheten om instituttet økte. Det ble stilt kritiske spørsmål til arbeidet til IPCC og Pål Prestrud markerte seg som en tydelig «ordfører». Han var biolog, spesialist på polarrev og var den som representerte CICERO i klimafaglige debatter. Han var en tøff debattant, og vek ikke unna for ufinheter og personangrep.

En levende og heftig klimadebatt

Jeg ble kjent med CICEROs virksomhet like før 2010. Da var det åpenbart at reminisenser av den første formålsparagrafen «skaffe data til menneskeskapte klimaproblemer», stadig hang igjen i veggene. Mer om uforskning senere.

På dette tidspunktet var det en omfattende, levende og en heftig klimadebatt i presse og andre media i Norge. Mange medier hadde debattfora: forskning.no , Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen hadde alle godt med spalteplass. Aftenposten, Dagbladet, VG, Klassekampen, Dagsavisen og Morgenbladet tok inn både kronikker og store og små artikler/bidrag. Dette i sterk kontrast til hvordan det er nå, noe jeg kommer tilbake til.

Et av klimafenomenene som skapte debatt, flere ganger, var værfenomenet El Ninjo. I 1998 hadde vi en veldig kraftig varmetopp, og klimaforskerne sverget til at dette var uttrykk for ekstrem global oppvarming. I 2008 kom det et morsomt og utålmodig utspill fra professor (emeritus) Sigbjørn Grønås:

«Aukande temperatur – når kjem det ny rekord»? forskning.no (11. februar 2008.)

Han hadde rekorden til El Niño i 1998 i tankene. Og han mente at dersom det ikke kom ny rekord snart, var det noe feil med klimamodellene. Et slikt utspill skapte selvfølgelig både debatt og humor. Litt som å skite i eget reir? Og feil på feil, El Niño er et naturlig værfenomen, og ikke forutsigbart. Det å vurdere værfenomenet El Niño som en del av klimaendringene skapte nok litt hoderysting. Og, dersom vi legger til at klima ikke kan forutsies, og at klimamodellene kum er framskrivinger som fører til ulike valgbare scenarier, så er utspillet tilstrekkelig omtalt. Allerede her begynte det: Ganske drøy kost …

CO2 er en forurensning

I en debatt, påsto Prestrud at CO2 var en forurensning, noe alle verdens biologer var enige om, i følge ham. Og til tross for å være en livsnødvendig gass for fotosyntesen og noe menneskene puster ut (0.4 tonn i året pr. hode), var han urokkelig i at CO2 var en forurensning. Her er to eksempler på denne ufaglige staheten:

«CICERO ødelegger klimadebatten.» abc nyheter 7 oktober 2010

«Erik Bye desinformerer om klima.» abc nyheter 13 oktober 2010.

At en biolog og leder for et forskningsinstitutt var så dårlig informert om gassen CO2 var svært overraskende, og faktisk helt uforklarlig! Ganske drøy kost …

Hvem kan uttale seg om klimaet?

Pål Prestrud gjorde forsøk på å kneble muligheten for deltakelse i klimadebatten, ved å stille spørsmålet: «Hvem kan uttale seg om klimaet»? Pål Prestrud ville selv bestemme: Bare de som forsket på klima kunne uttale seg! Det skulle gjelde alle, bare ikke Prestrud selv, som selv ikke tilfredstilte dette kravet. Snakk om å kaste stein i glasshuset! Her må jeg illustrere dette med et motsvar til Rasmus Benestad. De tre institusjonene CICERO, Bjerknessenteret og Meteorologisk institutt var tett sammensveiset og særlig Benestad hadde en profil som lå nær opp til Prestruds hersketeknikk «Dette er pinlig Benestad.», (Dagsavisen, 8. desember 2013). Her blir klimaforskerne truffet av kriteriet til Prestrud og Benestad, selvskudd. Bjørn Samset, Pål Prestrud, og Knut Alfsen rammes av Benestads angrep på Pål Brekke. Ganske drøy kost …

Klima omfatter mange fag

Klima er ikke noe fakultetsfag, men består av: kjemi, fysikk, oceanografi, meteorologi, geologi, geokjemi, hydrologi, astrofysikk, astronomi, biologi, zoologi, biokjemi, samt statistikk og modellering. Det finnes selvfølgelig ikke den professoren som kunne være førsteforfatter på artikler fra så mange ulike fagfelt.  Derfor må man samarbeide. Arbeider en innenfor ett av feltene, og studerer problemstillinger opp mot klima, er det en selvfølge at topp forskere kan uttale seg om klimaspørsmål. Den virkelig kompetente kloke professoren vet hvor sin kompetansegrense går. Dette betyr at mange er med i debatten, og hersketeknikken hadde ingen virkning. Strengt tatt virket det heller mot sin hensikt, lett hoderysting. Her mistet Prestrud både tillit og autoritet i debatten. Ganske drøy kost …

Jeg hadde flere debatter med Prestrud i denne tiden. Artiklene ovenfor antyder litt om intensiteten og profilen på debatten.

Tobakksaken

Det som var forunderlig i denne debatten, var at også tobakksaken ble trukket inn i klimadebatten. Dette var forårsaket av utdelingen av Kavliprisen i 2010. Det ble hevdet at risikoen for helseskader ved tobakksrøyking kunne sammenliknes med risikoen for ødeleggelser ved menneskeskapte klimaendringer. Det ble gjentatt og gjentatt: «Føre var», «Føre var» og «handling under risiko», med tanke på klimaet. En mer fundamental misforståelse er det neppe mulig å begå, når det gjelder dokumentasjon i en vitenskapelig sak. Dokumentasjonen om tobakksskader var omfattende og entydig, mens dokumentasjonen i klimasaken manglet! Det var umulig å la dette ligge, når selv utenriksminister Jonas Gahr Støre falt for fristelsen:

«Støre desinformerer om tobakk og klima», TU 19. oktober 2010. Dette ble virkelig useriøst. Ganske drøy kost …

Dette minner om han som hadde følgende notater i margen på manuset sitt: hvis svakt argument, hev stemmen; hvis elendig argument, snakk fortere; og til slutt: hvis ren bløff, gå løs på motparten! Mantraet til Presthus i debatten var: «Du er useriøs! / De er useriøse»! Snakk om hersketeknikk!

Mange kan nok ønske seg tilbake til perioden 2000 – 2015, da vi hadde en levende debatt – nå er det taust, debatt-tørke!

CICEROs selvutnevnte myndighet i skolen

CICERO arbeidet ikke bare med «forskning» på denne tiden, de la ned mye tid i å bestride det vitenskapelige fundamentet og den vitenskapelige dokumentasjonen som klimarealismen ble bygget på.

I 2012 sendte Klimarealistene sitt hefte «Det er naturen og ikke mennesket som styrer klimaet» til alle Videregående skoler i Norge. Vedlagt var et brev til rektorene, med et ønske om at heftet ble tatt inn i undervisningen om klimaet. Dette fant foreningen helt nødvendig, for å bryte med den vranglæren som pågikk. Gjett om dette skapte rabalder.

CICERO, Bjerknessenteret og Meteorologisk institutt (CBM), ved sine direktører, gikk i rette med dette utspillet, og krevde at heftet IKKE ble inkludert i undervisningen. Her er noe av korrespondansen (20. august 2012) fra den trehodete koalisjonen (CBM). Det var åpenbart CICERO som førte saken.

Dette er selvfølgelig ikke noen liten, enkel, uformell sak, som bare involverer Klimarealistene, de tre institusjonene CBM og alle rektorene i VGS i Norge. Det er en prinsippiell sak om hvem som bestemmer undervisningsmaterialet i norsk skole. Det normale er at en eller flere forfattere skriver en lærebok. Denne boken gjennomgår ingen kvalitetskontroll når boken er trykket. Det er rådgiverne til forfatter som bistår under skrivingen. Boken blir presentert i de vanlige lærebok-kanaler. Lærerne velger og vraker blant det som finnes, selvfølgelig i samarbeid med alle faglærere på skolen og kanskje med rektor, dersom vedkommende har kompetanse til å vurdere didaktikken. Deretter blir bøkene brukt i undervisningen. Så langt jeg kjenner til er det ikke normalt at annen litteratur legges til grunn.

Derfor var det litt av et eksperiment Klimarealistene gikk løs på, ved å anbefale sitt hefte brukt som tilleggslitteratur. Men det eksisterer intet forbud mot å tilby tilleggslitteratur. Men dette reagerte altså de tre forskningsinstitusjonene på. Med hvilken rett? Hva tenkte de når de skulle bestemme at heftet til KR ikke skulle brukes? Dette viser med all tydelighet at de tre institusjonene ikke hadde magemål! Det hele endte vel uten at heftet ble tatt i bruk. Og det kan godt tenkes at angrepet fra de tre institusjonene var hovedgrunnen til dette. Men denne saken sier noe om en innbilt, påtatt styringsrolle, som bare vekker hoderysting og tap av tillit. Ganske drøy kost …

Mytene

Noe CICERO la mye vekt på, var at motstanderne bare opererte med myter. Dette omtaler CICERO, blant annet i disse 15 myter om sine klimamotstandere: «15 myter om klimaendringer», senest oppdatert 12.mai 2022. De første mytene dukket opp i 2008, da CICERO, Bjerknessenteret og Meteorologisk institutt gikk sammen om: «Myter om klimaet», 6. mai 2008, (Bjerknessenteret).

Klimaindustriens argumentasjon har lenge vært så svak at man heller omtaler naturfaglig motargumentasjon som myter.

Slike myter ble hele tiden oppdatert, åpenbart at de har følt en trussel fra motparten. Egentlig både rart og underholdende, når en tenker på instituttets retorikk! Den mest klassiske myten er nok denne i illustrasjonen ovenfor, som da er basert på motstandernes påstand, fra 2008.

Fra siste mytesamlingen er nok denne myten et ganske avslørende eksempel, igjen noe motstanderne hevder:

Påstand: De naturlige variasjoner er fortsatt den dominerende faktor i vår tids klimaendringer.

Her kan jeg bare anbefale å lese, og ta inn over seg alle krumspring som blir gjort av desperate institusjoner, antakelig for ikke å bli avslørt med meningsløs klimateori. Og husk, dette er de tre mest profilerte klimainstitusjoner i Norge, som kaller og oppfatter seg som vitenskapelige forskningsinstitusjoner.

Abonner på Klimanytt:

Kategorier

8 kommentarer

  1. Hei Gunnar. Du skriver: «Jeg er redd den første årsak er mer tilfelle her enn den andre». Her er det høyst sansynlig en tenkefeil. Jeg tror det skal være « . . . den andre årsak ……». Hvis ikke, må du forklare meg hva som er problemet med semantikken min.

    1. Hei Erik,
      etter min forstand er det slett ikke noe problematisk med semantikken din 🙂
      Men jeg ser at jeg kunne presisert bedre at «to sentrale årsaker til at man sliter med å forstå en tekst skikkelig» gjelder GENERELT (ikke din semantikk), dvs. at det iht. språkforskningen ofte er dårlige formuleringer/dårlig semantikk som er største problemet når folk stusser over innholdet i en tekst, derav at «første årsak er mer tilfelle enn den andre». Altså: I min innledende generelle argumentasjon.
      I andre ledd peker jeg imidlertid på mitt spesifikke hovedbudskap, at dette IKKE gjelder deg, jeg skriver tvert i mot at «jeg har aldri hatt problemer med å forstå hva Erik Bye skriver», og heller ikke her. Derimot kan det synes som Hanne Herrman sliter med å forstå saksforholdene du omtaler, dvs. «ikke er kjent med saksinnholdet teksten omtaler» og dermed utleder dette til at du fører et «ubehjelpelig språk». Som fikk meg til å reagere, da jeg som nevnt aldri har hatt problemer med å forstå hva du skriver, heller ikke her. OK?

  2. Hmmm, jeg frykter den godeste oversetter Hanne Herrman kan være bedre kjent med Molière og Rémi Brague* enn klimaforskningens ulike komplekse problemstillinger? For det er oftest to sentrale årsaker til at man sliter med å forstå en tekst skikkelig:
    1) at teksten rett og slett har dårlig semantikk
    2) at man ikke er kjent med saksinnholdet teksten omtaler

    Jeg er redd første årsak er mer tilfelle enn den andre her:
    – jeg har deltatt i klimadebatten siden 1990-tallet og dermed også lest mange av Erik Byes kommentarer i disse årene
    – jeg har aldri hatt problemer med å forstå hva Erik Bye skriver
    – noe av problemet for Hanne Herrman ved lesing av Erik Byes kommentar, som gjennom hans sveiping over en lang fagdebatt nødvendigvis må bli noe stikkordpreget her og der, kan altså være mer det andre punktet enn det første.

    *Rémi Brague: Stipendkomiteen for oversettere tildelte i 2021 et ettårig arbeidsstipend på kr 278 874 til Hanne Herrman for å oversette tre bøker av Rémi Brague som skal inngå i et prosjekt med arbeidstittel «Eurosentrisme eller eksentrisk kultur». Før hun her går løs på Bye for «ubehjelpelig språk» burde hun derfor kanskje først husket sin egen kommentar i den forbindelse om å beherske sitt tema før man setter i gang? Hun sier i forbindelse med tildelingen nemlig dette:
    «Min metode er at jeg har lest bøkene før jeg går i gang med å oversette dem, i tillegg leser jeg sekundærlitteratur. Interesse for samfunnsutviklingen generelt og demokratiets kår spesielt er et viktig utgangspunkt for oversettelsen. Faglig sett er arbeidet krevende fordi Bragues stil og språk er som et destillat: fortettet kunnskap i et fortettet språk. Så har jeg gode kolleger som kan bidra til å kaste lys over språklige utfordringer eller rene kunnskapsspørsmål, som er til uvurderlig hjelp i arbeidet.»

    Høres ut som en ydmyk og konstruktiv arbeidsmetode som er lett å slutte seg til, spør du meg.
    Hadde hun spurt meg om hva Bye egentlig mener i sin klimakommentar ville jeg derfor vist tilbake til hennes egne kloke ord om «fortettet kunnskap i et fortettet språk». Jeg skulle her gjerne ha tilbudt meg å være en av hennes «gode kolleger som kan bidra til å kaste lys over språklige utfordringer eller rene kunnskapsspørsmål, som er til uvurderlig hjelp i arbeidet.»

  3. Erik. Det var rundt 2010 vesentlig romsligere i mediene enn nå. Man hadde hatt den pinlige ‘Climategate’ episoden, og det ga litt rom. Men bra var det ikke. Vi fikk inn bare en kronikk (Dagbladet, nyttårsaften 2010) og praktisk talt ingen artikler som startet debatten – kun respons. I Aftenposten kjørte Aamås redaksjonslinjen om å gi tilsvar når man ble angrepet. Prestruds og andres stil bidro til å legitimere replikkskriving – vanligvis en liten brøkdel av lengden av Prestruds eller andre artikler.
    Men så kom det en gradvis tilstramming fra 2011/12. Påfallende for da kom IPCCs 2012 rapport om ekstremvær primært forårsaket av naturlige variasjoner og videre hovedrapporten i 2013/14 som styrket dette ytterligere. Det ble mindre debattmuligheter jo dårligere IPCC sto faglig. Når det nå er vist (CERES-data) at oppvarmingen etter El Niño i 2015 skyldes økt solinnstråling grunnet mindre skydekke og at kloden er i strålingsbalanse samt at modellene er sterkt mangelfulle, blir mediesensuren strengere. Så parolen er: Desto svakere vitenskapelig posisjon IPCC har desto mer ensrettet er politikerne og desto strengere er mediesensuren. Pinlig

  4. Kjære Klimarealistene, dette er veldig interessant, men språklig sett ubehjelpelig. Viktige og relevante budskap fortjener relevant og oppegående språk. Her er deler av Erik Byes argumentasjon så å si uforståelig.

    1. Herrmann:
      Hvilke deler av Erik Byes argumentasjon er uforståelig? Se gjerne at du utdyper det!

    2. Akademisk tale skiller seg ofte vesentlig fra dagligtale, og man skal skjelne mellom personene (som uansett er hellig i akademisk tale) og det observerte saksforholdet (som er alt man får lov til å diskutere). I tillegg skal man være høvisk, det er en slags utsøkt høflighet som ligger utenpå saksforholdet i så tykke lag at folk flest ofte ikke forstår hva som står i saksbeskrivelsens konklusjon. Man skal ikke ha deltatt i mange akademiske debatter før man greier å oversette det meste til forståelig dagligtale, men denne formen for markering av «revir» er altså grunnen til at spesialiserte arbeidsmiljøer omgir seg med en stor kommunikasjonsavdeling. Både våre universitetsansatte forskere samt medlemmene av regjering og storting har som hovedregel store problemer med å meddele til folk flest hva de driver med, bortsett fra noen få individer som er respektert for sin sjeldne evne til klar tale.

      Selv har jeg ingen problemer med å forstå Erik Bye eller Klimaminister Barth Eide (sistnevnte er sjeldent klar på at han selv ikke har noen kontaktflate mot virkelighetens verden i klimaspørsmål). Men siden jeg sikkert er noe miljøskadd etter flere år som klimaredaktør, kunne du være snill og gi oss et eksempel på hvor du ikke forstår Erik Byes budskap?

Kommentarer er stengt.