
Naturlige variasjoner har gjennom historien forårsaket langt større klimavariasjoner på kloden enn i dag. Under Holocen (Art. 5, figur 5.1) var temperaturene flere grader høyere, spesielt på nordlige deler av kloden, enn endringene siste 60 år, som FNs klimapanel (IPCC) tar utgangspunkt i når de konkluderer med at mer enn 50 % av temperaturstigningen er menneskeskapt. Ifølge deres egne anslag har sannsynligheten for at denne konklusjonen er korrekt, økt fra merkbart (1996) til ekstrem (95 %) i 2013 (1), men dette støttes ikke av data.
Menneskene har sitt tilhold på en blå planet i et solsystem i en galakse vi kaller Melkeveien. Planeten er blå, fordi mer enn 70 % er dekket av vann. Vannet fordamper og kondenserer og danner hvite skyer. Skyer reflekterer sollys og skyer gir oss nedbør. På denne planeten opplever vi variasjoner i lys og varme: Dag og natt, sommer og vinter. Vi som bor langt mot nord, opplever snø og is og flammende nordlys. Planetens overflate endrer seg på mange tidsskalaer.
Jorda er nå inne i en periode med istider. De varer 80–100 000 år, avbrutt av mellomistider på 10–15 000 år. Under istidene bygges det opp iskapper med tykkelse 2–3 km over kontinentene på den nordlige halvkule. Vannstanden synker i verdenshavene. I mellomistidene smelter det meste av isdekket og havet stiger. I dag er vi i en mellomistid hvor ca. 11 % av overflaten er isdekket, mens maksimum under de siste istider har vært omkring 30 % isdekke. Under istidene har det vært opptil 20 °C kaldere i polområdene, mens det omkring ekvator kun har vært 3–6 °C kaldere enn nå.
Siste istid opphørte for ca. 11 000 år siden, da den nåværende mellomistid (Holocen) begynte. Ved overgangen endret klimaet seg raskt i retning av varmere forhold.
Men klimaet var langt i fra stabilt. Raske og store endringer skjedde, samtidig som isen trakk seg raskt tilbake og havet steg mange titalls meter.